Redigerer Konsularjurisdiksjon (avsnitt)

== Historiske aspekter ==
[[Fil:16th century copy of the 1569 Capitulations between Charles IX and Selim II.jpg|thumb|1500-tallsutgave av [[Det osmanske rikes kapitulasjoner]], inngåtte i 1569 mellom [[Karl IX av Frankrike|Karl IX]] og [[Selim II]].]]
Konsularjurisdiksjon som traktatsrettslig fiksert prinsipp går helt tilbake til 1500-tallet og [[Det osmanske rike]]. En avtale kjent som [[Det osmanske rikes kapitulasjoner]] ble da inngått mellom Det osmanske rike og en rekke europeiske stater. Senere ble også USA gitt samme rettigheter. 

På 1800-tallet ble samme ordning innført i de europeiske makters kolonivelde (også til tider ved at personer fra én kolonimakt med rettslig underlagt eget lands myndighet selv om de var i annen makts koloni) og for briter i for eksempel [[Egypt]], som ellers nøt en viss autonomi eller nominell uavhengighet. Så ble ordningen utbredt i [[Midtøsten]] og i [[østasia]]tiske land som for eksempel [[Japan]]. Den mest omgripende bruk av konsularjurisdiksjon ble etterhvert i [[traktathavn]]ene i Kina og andre land i Østen. Der kunne personalitetsprinsippet trumfe territorialitetsprinsippet for grove forbrytelser til og med utenfor traktathavnens eget område og kunne utvides til lokalbefolkning som på et eller annet vis var i den fremmede stats tjeneste, eller i noen tilfeller hadde en tilknytning fordi de var kristne knyttet til misjonsstasjoner drevet av misjonærer fra det aktuelle utland. Dette siste var et tveegget sverd, for eksempel i Kina. På den ene side «hjalp» det misjonen ved at samfunnets svake og marginaliserte fikk et ekstra incentiv til å konvertere, på den annen side utviklet mange kinesere en aversjon mot misjonene fordi den tiltrakk seg og «beskyttet» folk som ville unndra seg straff. 

Ettersom konsularjurisdiksjonen representerte en ofte betydelig innskrenkelse av vertslandets rettslige overhøyhet på eget territorium, og dermed ble sterkt mislikt, ble den skrittvis nedbygd fra og med den sere del av 1800-tallet.

Systemet ble nedbygd i deler av Egypt allerede fra 1876 med innføring av «blandede» domstoler, men bortfalt ikke fullstendig før i 1949. Bortfallet fant sted i  [[Tyrkia]] i 1923, i [[Thailand]] i 1927, og i [[Iran|Persia]] i 1928. I [[Kina]] bortfalt det imidlertid ikke helt før i perioden 1943 til 1947.

Sist ute var USAs konsularjurisdiksjon i [[Marokko]] i 1956 og [[Storbritannia]]s i [[Oman|Sultanatet Oman]] i 1961.

===Nordmenn og konsularjurisdiksjon===
I perioden 1814 til 1905, da Norge var i union med Sverige, gjaldt de samme rettigheter for nordmenn som for svensker der Sverige hadde konsulatsjurisdiksjon, i alle fall dersom Norge ikke etterhvert etablerte egne konsulater med avvikende avtaler.

Sverige hadde inngått slike avtaker med Det osmanske rike og dets biland i 1737, og disse ble fornyet ved handels- och sjøfartstraktaten i 1862 og æret etter med et nytt tyrkisk reglement angående konsulatene.

I 1847 inngikk Sverige [[Kantontraktaten]], en avtale med Kina der Kina ble fratatt jurisdiksjon over svenske og norske borgere i traktathavnene. Svenske utenlandsmyndigheter hadde ved forskjellige anledninger også slik domsrett i Marokko, Persia, Siam og Japan.