Redigerer Konstantius I Klorus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Tidlig liv ===
[[Fil:Const.chlorus02 pushkin.jpg|thumb|left|Byste av Konstantius.]]
Konstantius ble født i Dardania i [[Moesia]] som sønn av Eutropius som det noe tvilsomme historieverket ''[[Historia Augusta]]'' hevdet var en adelsmann fra nordlige Dardania i provinsen Moesia Superior. Hans mor var Claudia, en niese av keiserne [[Claudius II]] og [[Quintillus]].<ref>''[[Historia Augusta]]'': [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Historia_Augusta/Claudius*.html#13 Life of Claudius 13]</ref> Moderne historikere mistenker at denne slektforbindelsen på morssiden til de romerske keiserne er en [[genealogi]]sk fabrikasjon som ble skapt av hans sønn Konstantin,<ref>Southern (2001), s. 172</ref> I virkeligheten kom Konstantius fra en beskjeden opprinnelse.<ref name="Jones227">Jones (1971), s. 227</ref> Hans far kan imidlertid ha vært bror av [[Eutropia]], hustru av keiser [[Maximianus]].

Konstantius var et medlem av ''[[Protectores Augusti Nostri]]'' (bokstavelig «Beskyttere av vår augustus») under keiser [[Aurelianus]] og kjempet i øst mot [[det palmyrenske riket]], som forsøkte å løsrive seg fra [[Romerriket]].<ref name="Potter288">Potter (2004), s. 288</ref> Mens påstanden at han hadde blitt gjort til ''[[dux]]'' (militær offiser) under keiser [[Probus]] er antagelig også en fabrikasjon,<ref name="Jones228">Jones (1971), s. 228</ref><ref>''Historia Augusta'', Life of Probus 22:3</ref> hadde han helt sikkert rangen som ''[[tribun]]us'' i hæren, og under styret til [[Carus]] ble han forfremmet til posisjonen som ''[[preses]]'' (bokstavelig «den som sitter foran», guvernør) av provinsen Dalmatia.<ref>Odahl, Charles Matson (2004): ''Constantine and the Christian Empire''. New York: Routledge,. s.16</ref> Det har blitt antatt at han endret sin lojalitet for å støtte den framtidige keiser [[Diokletian]] rett før denne beseiret [[Carinus]], sønn av Carus, i [[slaget ved Margus]] i juli [[285]].<ref>Potter (2004), s. 280</ref>

I 286 opphøyde Diocletian en militær kollega, [[Maximianus]], til purpurtronen som medkeiser av de vestlige provinsene<ref name="Southern142">Southern (2001), s. 142</ref> mens han selv tok seg av de østlige provinsene. Det var begynnelsen på en prosess med å innføre flere keisere for å ta seg av ulike deler av riket til en endelig deling av Romerriket i to halvdeler, [[Vestromerriket]] og [[Østromerriket]]. Ved 288 var Konstantius' periode som guvernør over og ble gjort til prefekt over [[pretorianergarden]] i vest under Maximianus.<ref name="DiMaio">DiMaio (1996): «Constantine I Chlorus»; Canduci (2010), s. 119</ref> Gjennom hele 287 og inn i 288 var Konstantius under Maximianus' kommando involvert i en krig mot [[alamannerne]] og utførte angrep på områdene til de [[Germanere|germanske]] stammene på andre siden av elvene [[Rhinen]] og [[Donau]].<ref name="Southern142" /> For foresterke båndene mellom keiseren og hans mektige militære tjener skilte Konstantius seg i 289 fra sin hustru (eller elskerinne) [[Helena fra Konstantinopel|Helena]] og giftet seg med keiser Maximianus' datter [[Flavia Maximiana Theodora|Theodora]].<ref>Potter (2004), s. 288; Canduci (2010), s. 119</ref>

=== Opphøyd til ''cæsar'' ===
[[Fil:Argenteus-Constantius I-antioch RIC 033a.jpg|300px|right|thumb|På motsatt side av denne mynten ([[argenteus]]) preget i [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]] under Konstantius Klorus, [[tetrarkiet]] ofrer for å feire en seier mot [[sarmatere]].]]
Ved 293 var Diocletian blitt oppmerksom på ambisjonene til hans medkeiser for hans nye svigersønn og tillot Maximianus å forfremme Konstantius til et nytt maktforedelingssystem som i dag er kjent som [[tetrarkiet]].<ref name="Southern145">Southern (2001), s. 145</ref> Diocletian delte inn administrasjonen av Romerriket i to halvdeler, en vestlige og en østlig. Hver del skulle bli styrt av en keiser, støttet av en [[Caesar (tittel)|''cæsar'']]. Tittelen som ''cæsar'' innebar at var utsett som nestkommanderende og med rett til å arve tronen straks den herskende ''augustus'' var død.

Ved [[Milano]] den 1. mars 293 ble Konstantius formelt utnevnt til Maximianus' ''cæsar''.<ref>Birley (2005), s. 382</ref> Han tok til seg navnene Flavius Valerius<ref name="Southern147" /> og ble gitt kommandoen over landområdene [[Gallia]], [[Romersk Britannia|Britannia]] og muligens også [[Hispania]]. Diocletian, den østlige keiser, utnevnte [[Galerius]] som sin ''cæsar'', antagelig for å opprettholde maktbalansen i det samlede riket.<ref name="Southern145" /> Det skjedde muligens den 21. mai 293 ved [[Plovdiv|Philippopolis]] (i dagens [[Bulgaria]]).<ref name="Potter288" /> Konstantius var mer senior av de to nye ''cæsar'', og på offisielle dokumenter hadde han alltid forrang og ble nevnt før Galerius.<ref name="Southern147" /> Konstantius' hovedstad var lokalisert i Augusta Treverorum ([[Trier]] i dagens [[Tyskland]]).

Konstantius' første oppgave som ''cæsar'' var å ta seg av den romerske usurpatoren [[Carausius]] som hadde erklært seg selv som keiser i Britannia og nordlige Gallia i 286.<ref name="Potter288" /> I slutten av 293 hadde Konstantius nedkjempet og beseiret styrkene til Carausius i Gallia, og erobret [[Boulogne-sur-Mer|Bononia]].<ref>Birley (2005), s. 385</ref> Det førte til at Carausius ble myrdet av sin ''rationalis'' (underoffiser) [[Allectus]] som tok og beholdt kommandoen over de britiske provinsene fram til sin død i [[296]].

Konstantius tilbrakte de neste to årene med å nøytralisere truslene fra [[frankerne]], som var alliert med Allectus,<ref name="Southern149">Southern (2001), s. 149</ref> da nordlige Gallia forble under kontroll av den britiske usurpatoren fram til minst 295.<ref>Birley (2005), s. 387</ref> Han kjempet også mot [[alamannerne]], oppnådde en del seire ved munningen av Rhinen i 295.<ref name="Jones227" /> Administrative affærer betydde at han gjorde minst en reise til [[Italia]] på denne tiden.<ref name="Southern149" /> Kun da han følte seg klar (og kun da Maximianus endelig kom og avlastet ham ved grensen langs Rhinen)<ref name="Southern150">Southern (2001), s. 150</ref> kunne han samle to invasjonsflåter med den hensikt å krysse [[Den engelske kanal]]. Den første flåten ble ledet av [[Julius Asclepiodotus]], hans langvarige prefekt av [[petorianergarden]], og som seilte ut fra munningen av [[Seine]]. Den andre flåten, ledet av Konstantius selv, ble igangsatt fra hans hovedkvarter i Bononia.<ref>Birley (2005), s. 388</ref> Flåten til Asclepiodotus gjorde landgang i nærheten av [[Isle of Wight]], og hans hær konfronterte styrkene til Allectus. Det førte til at Allectus ble beseiret og selv drept.<ref>[[Aurelius Victor]]: [http://www.thelatinlibrary.com/victor.caes.html#39 ''Liber de Caesaribus'', 39]</ref> Konstantius hadde i mellomtiden okkupert [[London]],<ref>Potter (2004), s. 292</ref> og berget således byen fra å bli angrepet av de frankiske leiesoldatene som nå herjet rundt i provinsen uten en betalende arbeidsgiver. Konstantius forfulgte dem og drepte dem alle.<ref name="Southern150" />

Konstantius ble værende i Britannia noen få måneder, erstattet de fleste av Allectus’ offiserer, og de britiske provinsene var antagelig på denne tiden inndelt i de samme trekkene til Diocletians andre administrative reformer i Romerriket.<ref>Birley (2005), s. 393</ref> Resultatet var at Øvre Britannia ble inndelt i [[Maxima Caesariensis]] og [[Britannia Prima]], mens [[Flavia Caesariensis]] og [[Britannia Secunda]] ble fordelt fra Nedre Britannia. Han restaurerte også [[Hadrians mur]] og dens festningsanlegg.<ref>Birley (2005), s. 405</ref>

Senere i 298 utkjempet Konstantius slaget ved Lingones (ved dagens [[Frankrike|franske]] by [[Langres]]) mot alamannerne. Han ble innestengt i byen, men ble avløst av hæren etter seks timer og beseiret fienden.<ref>Eutropius: ''Breviarum'' [http://www.forumromanum.org/literature/eutropius/trans9.html#23 9.23]</ref> Han beseiret alamannerne på nytt ved Vindonissa (dagens [[sveits]]iske by [[Windisch]]),<ref>[http://www.unrv.com/military/battles-of-the-third-century.php «Battle of the Third Century AD»], ''UNRV History''</ref> dermed forsterket han forsvaret av grensen langs Rhinen. I 300 kjempet han mot [[frankerne]] ved Rhinen,<ref name="Southern152">Southern (2001), s. 152</ref> og som en del av sin samlede plan for å stive opp grensen, bosette han frankerne i de forlatte områdene av Gallia for å befolke på nytt de ødelagte, folketomme områdene.<ref>Birley (2005), s. 373</ref> Grensen langs Rhinen fortsatte i løpet av de neste tre årene å kreve Konstantius oppmerksomhet.<ref name="Southern152" />

I 303 ble Konstantius konfrontert med de keiserlige forordninger fastsatt av Diocletian som tok opp forfølgelsen av kristne. Kampanjen ble ivrig utført av Galerius, som merket seg at Konstantius var mer vennligsinnet innstilt til de kristne, og han vurderte det som en metode å fremme sin karriere hos den aldrende Diocletian. Av de fire i tetrarkiet var det Konstantius som gjorde den minste anstrengelsen i å gjennomføre bestemmelsene i sine provinser,<ref>Potter (2004), s. 339; Southern (2001), s. 168</ref> og begrenset til å slå overende en håndfull kirker.<ref name="DiMaio" />

=== Tiltredelse som ''augustus'' og død ===
[[Fil:Constantius I capturing London after defeating Allectus Beaurains hoard.jpg|thumb|Medaljong med Konstantius som erobrer Londinium (innskrevet som LON) etter å ha beseiret Allectus. (Beaurains Treasure)]]
Mellom 303 og 305 begynte Galerius å manøvre seg for å sikre at ville være i en posisjon til å kunne ta makten fra Konstantius etter at Diocletian var død.<ref>Potter (2004), s. 344</ref> I 304 hadde Maximianus et møte med Galerius, antagelig for å diskutere spørsmålet om etterfølgelse, og Konstantius var verken invitert eller kunne komme grunnet situasjonen ved Rhinen.<ref name="Southern152" /> Selv før 303 synes det å ha vært en stilltiende avtale mellom tetrarkiene at Konstantius' sønn Konstantin og Maximianus' sønn [[Maxentius]] skulle framheves til [[Caesar (tittel)|''cæsar'']] straks Diocletian og Maximianus hadde gitt fra seg purpurkappene,<ref>Potter (2004), s. 340</ref> og ved slutten av 304 hadde Galerius klart å overbevise Diocletian (som på sin side overbeviste Maximianus') om å utnevne både [[Flavius Valerius Severus]] og [[Maximinus II Daia]] som ''cæsar''.<ref name="Southern152" />

Diocletian og Maximianus gikk av som medkeisere den 1. mai 305, kanskje grunnet Diocletians dårlige helse.<ref name="DiMaio" /> Før hærene ble samlet ved Milano, tok Maximianus av seg sin purpurkappe og ga den til Severus, den nye ''cæsar'', og utropte Konstantius som ''augustus''. Den samme scenen utspilte seg i [[Nicomedia]] under Diocletians myndighet.<ref>Potter (2004), s. 342</ref> Konstantius som keiser styrte de vestlige provinsene mens Galerius tok de østlige. Konstantin, skuffet over at han ikke ble ''cæsar'', flyktet fra hoffet til Galerius etter at Konstantius hadde bedt Galerius å frigi hans sønn da han selv var blitt syk.<ref>Southern (2001), s. 169; Canduci (2010), s. 119</ref> Konstantin nådde fram til Konstantius' hoff ved kysten av Gallia akkurat da faren var i ferd med å forberede en krigskampanje i Britannia.<ref>Southern (2001), s. 170; Eutropius: ''Breviarum'' [http://www.forumromanum.org/literature/eutropius/trans10.html#1 10.1]; Aurelius Victor: ''Epitome de Caesaribus'' [http://www.roman-emperors.org/epitome.htm 39]; Zosimus: ''Historia Nova'' [http://www.tertullian.org/fathers/zosimus02_book2.htm 2]</ref>

I 305 krysset Konstantius over til Britannia, reiste helt nord på De britiske øyer og satte i gang en militær ekspedisjon mot pikterne, krevde en seier over dem og tittelen ''Britannicus Maximus II'' den 7. januar 306.<ref>Birley (2005), s. 406</ref> Etter å ha trukket seg tilbake til Eboracum (York) for vinteren, hadde han planlagt å fortsette krigføringen mot de piktiske [[barbar]]ene, men den 25. juli 306 døde han. Mens han lå døende, anbefalte han overfor hæren sin at de aksepterte hans sønn Konstantin som hans etterfølger.<ref>Potter (2004), s. 346</ref> Følgelig ble Konstantin erklært til keiser av legionene i York.<ref>Eutropius: ''Breviarum'' [http://www.forumromanum.org/literature/eutropius/trans10.html#1 10.1–2]; Canduci (2010), s. 126</ref>