Redigerer Konkurrentene til den skotske trone (avsnitt)

== Bakgrunn ==
Da Aleksander III døde i 1286 gikk den skotske kronen til hans eneste overlevende slektning, [[Margrete av Skottland|Margrete av Norge]]. I [[Birgham-traktaten]] i 1286 mellom Skottland, Norge og England, og den skulle garanteres ved at Margrete skulle bli gift med [[Edvard II av England|den unge sønnen]] til [[Edvard I av England]].<ref name="bitesize"> [https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zrxcwmn/revision/3 «Succession problem»], ''BBC Bitesize''</ref> Traktaten inneholdt blant annet bestemmelsen om at selv om spørsmålet om dette ekteskapet ville arve kronene til både England og Skottland, skulle det sistnevnte riket være «atskilt, separat og fritt i seg selv uten underkastelse av det engelske kongeriket».<ref name="Powicke"> Powicke, Maurice (1963): ''The Thirteenth Century, 1216–1307'', ISBN 0-19-821708-0</ref> Hensikten var å beholde Skottland som en uavhengig enhet.

Da [[Margrete av Skottland|Margrete av Norge]], «Jomfruen fra Norge», døde i [[1290]], ble traktaten i Birgham ugyldig og uten mening. De skotske vergene, som var blitt utpekt til å styre riket mens den unge dronningens mindreårig. Det ble utpekt seks voktere for å representere fra de viktigste familiene og institusjonene, men vokterne var dominert av tre fra Comyn-familien og deres allierte, [[William Fraser]] fra St. Andrews. Den eneste forbindelsen som Bruce-familien hadde til det politiske lederskapet var baron James Stewart, en alliert ved ekteskap. Bruce-familien mente bestemt at de hadde et godt krav på tronen ettersom at [[Alexander II av Skottland]] hadde anerkjent Robert Bruce som hans etterfølger i [[1238]] (se nedenfor) i henhold til systemet med [[tanisteri]]. Comyn-familien var av en annen oppfatning.

De adelsfamilier som hadde samarbeidet med kong [[Alexander III av Skottland]] siden [[1260]] inkluderte Comyn, Moray, Stewart, Fraser, Macdougall, Graham, Balliol og Mowbray. Faktisk spilte familien Bruce en større rolle i engelsk politikk enn i den skotske. Familien Bruce hadde i tillegg til sine eiendommer i sørvestlige Skottland med jarledømmet [[Carrick]] i området [[Galloway]] og med herskap [[Annandale]] siden 1124, hadde også etablert seg i England, nord for Tee, hvor den første Robert Bruce (død 1142) fiansierte og utviklet klosteret [[Guisborough Abbey]]<ref>[https://www.english-heritage.org.uk/visit/places/gisborough-priory/history/ «History of Gisborough Priory»], ''English Heritage''</ref> og som ble et viktig religiøst senter for Bruce familien til langt inn på 1200-tallet. Bruce-familien hadde også guvernøransvaret for engelske [[Carlisle Castle]] (1267–1268) og sheriffstillingen i [[Grevskapet Cumberland|Cumberland]] (1283–1285). [[Aleksander II av Skottland]] fikk ikke barn med sin dronning, [[Joan av England, dronning av Skottland|Joan]], og da ble [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], utpekt som forventet eller forutsatt arving til tronen, noe familien Bruce mente siden var et avgjørende kriterium.<ref>Bell (2005), s. 48</ref><ref>McNair Scott (2002), s. 12</ref>

Familien Comyn var den mektigste skotske klanen på denne tiden. Deres militære og politisk kontroll av nordlige Skottland var bortimot ubegrenset og ble markert av en rekke festninger og [[borg]]er langs de fleste veger og passasjer i Nord-Skottland. [[John Comyn (sorte)|John Comyn]], lord av Badennoch og jarl av Buchan, gjorde også krav på tronen, men hans krav var svakere enn sin svoger, [[Johan Balliol]]. Comyn-familien ga derfor sin støtte til Balliol, og det var intet godt forholde mellom Comyn og Bruce.<ref name="Magnusson_114">Magnusson (2000), s. 114</ref> Noen i de skotske adelen, inkludert den åttiårige Robert Bruce, forberedte seg på å kjempe om tronen.<ref name="bitesize"/>

Vergene oppfordret [[Edward I av England]] til å igangsette en domstol der 104 revisorer skulle velge blant de forskjellige konkurrentene om den skotske tronen i en prosess kjent som ''Great Cause'', den store saken ([[skotsk-gælisk]]: ''An t-Adhbhar Mòr'').<ref> [https://www.bbc.co.uk/bitesize/guides/zqv2pv4/revision/6 «Duilgheadas mu chòir a' chrùin - Revision 6 - Nàiseanta 5 Eachdraidh»]. ''BBC Bitesize''</ref> En av de sterkeste fordringshavere, Johan Balliol, herre av Galloway, inngikk en allianse med den mektige [[Antony Bek]], den militante biskop av Durham som Edvard I hadde utpekt sin representant i Skottland,og begynte å omtale seg selv som Balliol «arving av Skottland».<ref name="Stevenson"> Stevenson, Joseph (1870): [https://books.google.no/books/about/Documents_Illustrative_of_the_History_of.html?id=VEda24QoT3sC&redir_esc=y ''Documents Illustrative of the History of Scotland''], H.M. Gen. register house</ref><ref name="Bell_51"/> Da dronning Joan døde uten barn i 1238 hadde [[Aleksander II av Skottland|Aleksander II]] kalt sammen sine magnater og med deres godkjennelse utropte han [[Robert Bruce, 5. lord av Annandale]], som sin utpekte arving. Men det ble kortvarig da kongen giftet seg igjen og fikk en sønn, [[Aleksander III av Skottland|Aleksander III]] i 1241. I henhold til Ronald McNair Scott: «Ikke desto mindre var det faktum at kongeriket Skottland en gang hadde vært innenfor hans rekkevidde dypt gravert i Roberts sinn, og da nesten femti år senere, muligheten igjen så ut til å dukke opp, reiste den gamle mannen seg fra sin pensjonisttilværelse for å komme med et mesterlig bud på tronen.»<ref>McNair Scott (2002), s. 11</ref> Han dukket opp til stedet som var ment for Margretes innvielse, men avlyst ved hennes død, med en hærstyrke av soldater samtidig som det var rykter om at hans allierte, [[Domhnall I, jarl av Mar|jarlen av Mar]] og [[David Strathbogie, jarl av Atholl|jarlen av Atholl]], også samlet deres styrkene.<ref name="Barrow"> Barrow (1988)</ref> Skottland så ut til å være på vei mot borgerkrig.