Redigerer Konkurranseregulering (avsnitt)

==Reguleringens formål==

Det overordnede målet for [[konkurranseloven]] og dermed for [[Konkurransetilsynet]], er «å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.»<ref name="Ny konkurranselov">NOU 2003:12 - ''[https://www.regjeringen.no/contentassets/731eb9a3903a4594810f9e910a305f03/no/pdfs/nou200320030012000dddpdfs.pdf Ny konkurranselov]'', innstilling fra Konkurranselovutvalget. Oslo 2003, side 27.</ref> 
Det viktigste målet for konkurranseregulering i teoretisk forstand, er å redusere det såkalte [[dødvektstap]]et i et marked, det vil si summen av tapt konsumentoverskudd og tapt produsentoverskudd som følge av at prisen ble satt for høyt eller for lavt. Dersom prisen settes høyere enn den naturlige markedsprisen, utgjør dødvektstapet den summen av konsument- og produsentoverskudd som ligger i intervallet mellom den faktiske prisen og den naturlige markedsprisen. Dette dødvektstapet anses å være et samfunnsøkonomisk tap som gir mindre effektiv ressursbruk. Det er som regel monopol, oligopol eller sterk markedsposisjon hos en eller flere aktører, som fører til at prisen settes annerledes (normalt høyere) enn i den naturlige markedsløsningen under virksom konkurranse. Markedsteori forutsetter mange små tilbydere og etterspørrere, men allerede i [[1921]] fastslo den amerikanske økonomen [[Frank Knight]] at det i realiteten vokste fram stadig større markedsaktører som hadde reell makt til å påvirke prissettingen.<ref>Frank Knight, ''Risk, Uncertainty and Profit'', USA 1921.</ref> 
Økonomen [[Piero Sraffa]] fastslo fem år senere at dersom det var vanlig med avtakende grensekostnader i produksjonsn, ville markedet gå i retning av monopol eller «monopolistisk konkurranse».<ref>Piero Sraffa, «The Laws of Returns under Competitive Conditions», i: ''The Economic Journal'', 1926.</ref>
Den vanligste grunnen til at prisen settes høyere enn den naturlige markedsprisen, er at en eller noen få tilbydere har så stor markedsmakt at de kan sette prisen vesentlig høyere enn kostnadene uten at konsumentene kan velge konkurrerende produkter.<ref>Erling Steigum, ''Moderne makroøkonomi'', Gyldendal 2004, side 184.</ref> Dermed blir det produsert for lite i forhold til etterspørselen, og til en for høy pris.

I de fleste markeder har reguleringen som mål å øke konkurransen - eksempelvis spesifisert som å redusere enkeltaktørers markedsandel eller oppnå lavere sluttbrukerpriser. I [[Europa]] har telemarkedet regulering av priser, [[LLUB|tilgangsrettigheter]] og [[samtrafikk]] med sikte på å styrke for eksempel etablerings-, infrastruktur- eller priskonkurransen. Sektorreguleringen er spesielt utbredt så lenge en eller noen få aktører har dominerende markedsandeler innen tilbudet av infrastruktur, eksempelvis ved at de eier hele eller store deler av telenettet<ref>[http://www.econ.no/modules/trykksak/publication_detail.asp?iProjectId=6151 Effektiv og bærekraftig konkurranse i tele- og mediemarkedene- hva skal til?] - ECON Rapport 084 2003, sammendrag og rapport i PDF.</ref> eller jernbanenettet. Dersom det oppnås bærekraftig konkurranse hvor ingen har dominerende markedsmakt, er det vanlig at sektorregulering avvikles.

I noen markeder har regulering til hensikt å beskytte monopoler eller i alle fall begrense konkurransen. Et viktig eksempel er markeder hvor en produsent har investert svært mye i forskning og utvikling av et helt nytt produkt, og det ville urimelig om andre produsenter kunne bruke nyvinningene fritt uten å kompensere den store forskningsinnsatsen. I slike tilfeller begrenser man gjerne konkurransen gjennom [[patent]] hvor den opprinnelige aktøren får en tidsbegrenset enerettighet til å produsere det nye produktet, for å gi stimulans til slike investeringer i forsknings og innovasjon.<ref name="regjeringen.no">NOU 2003:12 - ''[https://www.regjeringen.no/contentassets/731eb9a3903a4594810f9e910a305f03/no/pdfs/nou200320030012000dddpdfs.pdf Ny konkurranselov]'', innstilling fra Konkurranselovutvalget. Oslo 2003, side 55.</ref>
Det er vanlig å regulere markedet for å redusere konkurransen i primærnæringene, eksempelvis i jordbruket og i markedet for landing av råfisk eller innkjøp av reinkjøtt fra reindriftssamene.<ref name="regjeringen.no"/> 
Slik regulering sikter da mot å beskytte aktørene mot markedskreftene fordi markedsfastsetting av pris og produksjonsmengde ville antas å gi negative resultater. Beskyttelse mot konkurranse i landbruket omhandler mange virkemidler, eksempelvis importvern (toll), minstepriser, garantipriser, omsetningsplikt, støttekjøp eller monopoler. [[Markedsregulering av jordbruksvarer|Markedsreguleringen i jordbruket]] forutsettes utøvd på en konkurransenøytral måte mellom produsentene, men den er ikke nøytral overfor eksempelvis utenlandske produsenter som normalt stenges ute fra det norske markedet. Det er også vanlig i noen land med [[Vinmonopol]]er i alkoholmarkedet for å sikre samfunnsmessige mål på helseområdet. I noen land kan vinmonopolet bestemme produktvalg og kjøpe inn varer selv, mens det i Norge må kjøpe inn via mer generelle typeanbud til grossister som så kjøper varene fra produsentene, for å øke konkurransen i valget av produkt.