Redigerer Konklavet 1799–1800 (avsnitt)

==Under Østerrikes beskyttelse==
[[Fil:Jacques-Louis David 011.jpg|thumb|300px|Konklavet fulgte pave [[Pius VI]]s død i fangenskap i 1799. Det var [[Napoléon Bonaparte]] (her malt av David [[1797]]) som hadde bortført paven til Frankrike. Kirken fryktet fransk manipulasjon av valget, og ettersom [[Roma]] var kontrollert av franskmennene måtte man møtes annetsteds.]]
Etter Pius' bortgang i fransk fangenskap i [[Valence (Drôme)|Valence]] ved [[Rhône]] den 28. august 1799 møttes konklavet den 30. november. Ifølge en bestemmelse Pius VI hadde gitt i november 1798 skulle det finne sted i den by i et katolsk styrt land der det ved hans død skulle befinne seg det høyeste antallet kardinaler. Han ønsket med dette å forhindre et franskdominert valg, eller at franskmennene sammenkalte til et ''motkonklave'' i Frankrike. Det var kjent at han hadde tenkt seg [[Venezia]], som var under keiserlig styre, men han hadde ikke foreskrevet dette ettertrykkelig.

Det viste seg uansett å være [[Venezia]] som oppfylte de pavelige spesifikasjoner. Det var 33 av Den katolske kirkes kardinaler som trådte sammen i benediktinerklosteret San Giorgio på øya [[San Giorgio Maggiore]] der. Etter noe tid ankom nok en: den østerrikske kardinal [[Franziskus Herzan von Harras]].

Venezia, likesom store deler av Nord-Italia, var den gang under [[Østerrike]]. Under valget stod kardinalene under [[Østerrike|østerriksk]] beskyttelse – den tysk-romerske keiser Frans II dekket dessuten mange utgifter knyttet til pavevalget. Dessuten var kardinal [[Francisco Antonio de Lorenzana y Butrón]] av [[Toledo]] viktig. Han støttet konklavet blant annet ved å finansiere mange fattige kardinalers reiseutgifter.