Redigerer Kongsberg Sølvverk (avsnitt)

==Historie==
Fra starten ble berget drevet ut med [[fyrsetting]] i tillegg til fysisk uthakking med [[Hammer (redskap)|hammer]] og [[meisel]]. Det ble eksperimentert med [[krutt]] fra [[1659]], regulær kruttdrift fra [[1681]].

Gruvedrift i det spesielt harde Kongsberg-fjellet var kapital- og kraftkrevende, så verket gjennomgikk i hele sin driftstid konstant teknologisk utvikling for å effektivisere produksjonen. Før [[elektrisitet]]en kom, sørget et omfattende kunstig damanlegg med renner og [[vannhjul]]sdrift for kraft til gruvenes heissystemer.

De stadig dypere gruvene krevde drift av [[stoll]]er for uttransportering av [[malm]], vann[[drenering]] og utlufting av avgasser fra fyrsettingene. Virksomheten var i begynnelsen dominert av [[tysker]]e som ble rekruttert fra [[Sachsen|saksiske bergverk]]. Gruvene ble gitt tyske navn og administrert etter mønster av hevdvunne tyske bergrettstradisjoner. Utviklingen av verket var høyt prioritert av [[Danmark-Norge|den dansk-norske staten]], og [[Gamle veier i Norge|Norges første offentlige kjerrevei]] ble bygget i [[1624]] til [[Hokksund]] som transportvei for gruveselskapet.

I 1630 ble det funnet [[gull]] i ''Braunschweig''-gruven. Funnene var så lovende at det etter hvert ble investert mye penger i gullgruven ''Beständige Liebe'' (= Evig kjærlighet) i Svartås-området, rundt 3&nbsp;km fra Kongsberg sentrum. Gruven gikk 70 meter ned, men det ble bare funnet nok gull til noen få mynter. Utover 1600-tallet utviklet denne gullutvinningen seg til en økonomisk [[skandale]]. Det ligger helt ulike geologiske prosesser bak forekomstene av gull og sølv på Kongsberg, men stort sett var gullfunnene [[elektrum]], en [[legering]] av gull og sølv, kjent fra [[dødsmaske]]r på [[egypt]]iske [[mumie]]r.<ref>[https://forskning.no/mineralogi/forsker-finner-gull-i-kongsberg/1619975 Bård Amundsen: «Forsker finner gull i Kongsberg», 14. januar 2020]</ref>

Bergverksarbeidet var forferdelig, og de ansattes eneste [[privilegium]] var [[sykelønn]]s- og [[pensjon]]sordningen med halv lønn. De som arbeidet i selve Kongsberg, hadde en arbeidsdag fra kl 4 morgen til kl 17, med innlagte hvilepauser. Lørdag var arbeidsdagen en time kortere. Morgenskiftet utenfor byen begynte kl 5:30, eller kl 6 i gruver som lå lenger fra byen. Noen måtte stå opp kl 3 om natten for å rekke frem til morgenskiftet. Nisten lå i lommen, på ryggen hang en kagge med tynt [[øl]]. Arbeideren bar med seg [[hakke]] og fakkel. Bruddet kunne befinne seg flere hundre meter nede i fuktige, iskalde sjakter, en voldsom overgang når arbeideren ofte hadde gått seg varm og svett. Arbeidsulykker skjedde ukentlig. Stiger raste sammen så arbeiderne falt ned. Når [[heis]]anordningene raste sammen, styrtet digre malmtønner nedover og ramte arbeiderne med ødeleggende kraft. De fleste ulykker skjedde under selve malmbrytingen, iblant ved sprengning, der folk ble ramt av løse blokker, eller ladningen gikk av for tidlig, som da kruttsekken på ryggen av en arbeider ble antent og sprengte ham i filler. En skyteulykke kostet en mann en fot og en arm og begge øynene, slik at han måtte ledes omkring i byen av barna sine. Brytingen kunne også skje ved oppvarming, der et kraftig bål ble tent inn mot klippen. Når denne var glohet, måtte arbeiderne hakke løs så mye masse som mulig før steinen kjølnet. Bålet reduserte [[oksygen]]et ytterligere i den allerede dårlige luften som også var tykk av røyk og støv. Rosted skrev at bergmennene hostet opp noe som lignet [[bek]] eller [[tjære]], og utviklet [[symptom]]er som lar seg gjenkjenne som [[lungekreft]], [[silikose]], [[kronisk bronkitt]] og kanskje [[tuberkulose]]. Tørsten kunne også drive arbeidere til å drikke av det skadelige, sterkt [[mineral]]holdige vannet som rant fra bruddene. Morgenskiftet var over i totiden, og ettermiddagsskiftet holdt på til noe over midnatt. Berglegen hadde to timer hver morgen avsatt til å undersøke sykdom og skader hos arbeiderne. Arbeidere med lettere luftveissykdommer fikk utlevert «ståsedler» som ikke tillot sykefravær, men ga rett til en viss mengde gratis medisin. De sengeliggende mottok «kranksedler», men fikk samtidig lønnen halvert, slik at dette var siste utvei. Kongsbergs sykehus hadde bare 5-10 sengeplasser, reservert for gamle, fattige, kronisk syke og folk med [[kjønnssykdom]]mer.<ref>[[Ståle Dyrvik]]: «Den lange fredstiden 1720-84», ''Norges historie'' bind 8 (s. 288-92), Cappelens forlag, 1988, ISBN 82-574-0443-8</ref>

På 1700-tallet kom sølvverket på norske hender, og driften ble jevnere. I fire mils omkrets var bøndene forpliktet til å arbeide for verket. Mot «rimelig betaling» måtte de påta seg pliktkjøring, hogge ved og brenne [[trekull]]. Det het det at [[funksjonær]]ene lurte arbeidere med regnestykket 4 + 5 = 19 for hva de betalte ut i varer. Det samlet seg opp mye sinne blant sølvverksarbeiderne som en gang truet bergskriveren: «Lønn skal du skaffe oss, ellers drar vi [[tarm]]ene ut av livet på deg.» Han klarte å rømme ved hjelp av to menn som dro ham opp gjennom [[skorstein]]en i [[bryggerhus]]et. Rundt år 1800 var hver tiende sølvverksarbeider en gutt under femten år.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge 1'' (s. 138-39), forlaget Cappelen, ISBN 82-02-14174-5</ref>

Gruvene i Kongsberg skapte storhandel mellom [[Hardanger]] og [[Østlandet]], gjenspeilt i [[stedsnavn]] på [[Hardangervidden]] som Kongsbergnuten, Kongsbergvadet, Kongsberghelleren. På Østlandet var [[talg]] en mangelvare, men nødvendig til belysning. Bare i løpet av to måneder i 1744 tok sølvverket imot 16.200 kilo talg til å lyse opp [[gruvegang]]ene, fraktet vestfra på [[kløvhest]].<ref>[[Claus Helberg]]: ''Til fots i fjellet'' (s. 80), 1993, ISBN 82-90339-35-6</ref>

Driften ved verket nådde en topp i 1770-årene da over 4&nbsp;000 personer var direkte knyttet til produksjonen. [[1750-årene]], [[1760-årene]] og [[1770-årene]] var sølvverkets storhetstid. I [[1805]] ble gruvedriften innstilt etter flere år med fallende sølvforekomster til tross for betydelige investeringer. På grunn av den sosiale nøden som fulgte nedleggelsen, opprettet staten i 1806 et [[Det offentlige fattigvesen for bergstaden Kongsberg|ekstraordinært fattigvesen]] for de tidligere ansatte ved bergverket. [[Jacob Aall]] lyktes i å få innført en ny bergverkslov og forbedret driften ved sølvverket.<ref>[https://tidsskriftet.no/2013/12/medisinsk-historie/jacob-aalls-sykdom-og-dod Erlend Hem, Arild Stubhaug om Jacob Aall, ''Tidsskrift for den norske legeforening]</ref>

I [[1810]] la en stor [[bybrann]] mye av [[bergstad]]en Kongsberg i aske. I [[1816]] ble gruvedriften gjenopptatt, om enn i mindre skala enn tidligere. Man forlot ideen om bred drift på mange gruver og valgte å satse på færre og mer sølvsikre gruver. Kunnskapen om hvor sølvet var mest sannsynlig å finne ble nå også stadig mer treffsikker. Det ble gjort betydelige nye malmfunn særlig i 1830-årene og 1860-årene. Den spesielt rikholdige [[Kongens gruve]] ble drevet til en dybde av over 1&nbsp;068 meter. Verket utvant sølv helt frem til nedleggelsen, men fallende sølvpriser skapte etter hvert årvisse underskudd som ble begrunnelsen for det endelige [[stortingsvedtak]]et om nedleggelse [[17. mars]] [[1957]]. Da hadde selskapet i flere år tjent mer på sine store skogeiendommer enn på selve gruvedriften.