Redigerer Kongedømmet East Anglia (avsnitt)

== Angelsaksisk kongedømme ==
East Anglia oppsto fra bosetning og politisk samling av anglerne i det området som tidligere var området for den keltiske stammen ''Iceni'', [[ikenere]]. Dets kongelig dynasti var [[Wuffingene]] som hadde navn etter [[Wuffa av East Anglia|Wuffa]]. For en kort periode tidlig på 600-tallet var East Anglia blant de mektigste kongedømmene i England, og utøvet antagelig et utstrakt overherredømme over hele den østlige delen av landet. I [[616]] var dets kong [[Rædwald av East Anglia]] sterk nok til beseire og drepe den mektige [[Æthelfrith av Northumbria]] i slaget ved elven Idle og innsette sin egen kandidat [[Edwin av Northumbria|Edwin]] på den northumbrianske tronen. Rædwald var en av syv konger som [[Beda]] beskrev som utøvet et overherre over de sørlige engelske kongedømmene, en lunefull overherre i den senere ''[[Angelsaksiske krønike]]'' ble benevnt som ''[[bretwalda]]'', en tittel som innebar at denne var overherre. Han var antagelige den personen som ble beæret med den prektige skipsgraven ved [[Sutton Hoo]].

[[Fil:2008-05-17-SuttonHoo.jpg|thumb|Sutton Hoo-hjelmen var en del av funnene fra den rike skipsgraven.]]
Rædwald var mottagelig til tilnærmelsene til de [[Kristendom|kristne]] misjonærene og lot seg døpe, men uten at han ga opp de gamle gudene. Han ble fordømt for dette av Beda som skrev at han opprettholdt et [[Hedendom|hedensk]] alter ved siden av et kristent ett i den samme bygningen. Etter hans død ble den [[Synkretisme|synkretistiske]] tilnærmingen til religionen erstattet av en mer gjennomgående kristen konvertering av hans etterfølger [[Eorpwald of East Anglia|Eorpwald]]. Til tross for at kongen lot seg omfavne av den nye religion var det ikke alle som var like begeistret for å oppgi gamle og kjente trosforestillinger. Eorpwald ble drept av en hedning ved navn Ricberht og igjen kunne folk tro på hva de ville. Tre år senere kom kristendommen igjen tilbake til makten da Eorpwalds fromme bror [[Sigeberht av East Anglia|Sigeberht]] ble konge. Senere abdiserte Sigeberht for å kunne bli munk og lot sin bror [[Ecgric av East Anglia|Ecgric]] overta kongemakten. Han hadde sørget for at bispesete i East Anglia ble etablert i [[Dunwich]] i Suffolk, og dette ble ikke lenge etter delt for å opprette ytterligere et sete i [[North Elmham]] i Norfolk. Denne delingen reflektere antagelig skillet mellom «nordfolk» og «sørfolk».

Den framgang som East Anglia oppnådde under Rædwald varte ikke lenge da hans etterkommere ikke klarte å stå opp mot den voksende makten til [[Penda av Mercia]]. I [[640]]-[[641]] greide Penda å beseire og drepe Ecgric sammen med den tidligere kongen Sigeberht som siden ble opphøyd til helgen. Ecgrics etterfølger [[Onna av East Anglia|Onna]] led samme skjebne i 654. Kongedømmet måtte underkaste seg [[Mercia]]s overherredømme. I [[655]] deltok kong [[Æthelhere av East Anglia]] sammen med sin overherre i krig mot [[Oswy av Northumbria]] som endte i et katastrofalt nederlag i [[slaget ved Winwaed]] hvor både Penda og Æthelhere ble drept. I løpet av 600- og 700-tallet fortsatte East Anglia å være underlagt Mercia, men i [[794]] lot Offa av Mercia sin underkonge [[Æthelberht II av East Anglia]] ble myrdet slik at han selv kunne ta full kontroll over landet. En kortvarig uavhengighet oppsto under [[Eadwald of East Anglia|Eadwald]] etter at Offas død i [[796]], men den nye kongen i Mercia, [[Coenwulf av Mercia|Coenwulf]], sørget raskt for å underlegge seg East Anglia og bringe området til lydighet igjen.

I [[825]] gikk Mercia på nederlag mot [[Egbert av Wessex]] i [[slaget ved Ellandun]]. East Anglia grep anledningen i et vellykket opprør, ledet av [[Æthelstan av East Anglia|Æthelstan]], som igjen sørget for East Anglia igjen fikk tilbake uavhengigheten. [[Beornwulf av Mercia]] forsøkte å få tilbake kontrollen, men det endte i hans eget nederlag og død, og hans etterfølger [[Ludeca av Mercia|Ludeca]] møtte samme skjebne i [[827]]. Æthelstan anerkjente [[Egbert av Wessex]] som sin overherre, og mens de øvrige sørøstlige kongedømmene hadde blitt absorbert av Merica i løpet av 700-tallet la East Anglia seg direkte under [[Wessex]] og beholdt således en viss form for uavhengighet. Det var blitt stående som det eneste av de mindre angelsaksiske kongedømmene som overlevde i et land som ellers var blitt delt mellom de tre store kongedømmene Wessex, Mercia og Northumbria.