Redigerer Konflikten i Nord-Irland (avsnitt)

==Bakgrunn==

Ved opprettelsen av [[Den irske fristaten]] i [[1922]] ble seks grevskaper i nord utskilt som en egen enhet, Nord-Irland. Denne delen av øya forble under britisk administrasjon. [[IRA|Den irske republikanske armé]] motsatte seg dette, og førte væpnet kamp for innlemmelse av Nord-Irland i fristaten og senere i republikken [[Irland]]. 

Etter en periode med hyppige terrorangrep rett før og under [[andre verdenskrig]], roet konflikten seg betraktelig ned i slutten av [[1940-årene]]. Like fullt forble befolkningen i Nord-Irland delt. På den ene siden sto katolikker, hvor et klart flertall var [[republikanere (Nord-Irland)|republikanere]] og [[nasjonalister (Nord-Irland)|nasjonalister]]; på den andre protestanter, hvorav de fleste var [[unionister (Nord-Irland)|unionister]] og [[lojalister (Nord-Irland)|lojalister]]. Det kjennetegner konflikten i Nord-Irland at det som i første rekke er en politisk strid om nasjonal tilhørighet hele tiden har sterke religiøse undertoner, og at kirketilhørighet normalt er viktigste skillelinje. 

På slutten av [[1960-tallet]] var det i Nord-Irland ikke spørsmålet om nasjonal tilhørighet som sto øverst på dagsordenen, men borgerrettigheter. Man hadde helt siden før opprettelsen av Nord-Irland som en egen enhet registrert at arbeidsløshet og fattigdom var svært mye mer utbredt blant katolikker enn protestanter. Det var også problemer med valgordningen; det britiske systemet med valgkretser som velger én representant ble misbrukt, såkalt ''[[gerrymandering]]'', slik at det i protestantiske områder var små ''[[Valgkrets|valgkretser]]'', og i katolske store. I [[Londonderry]], en by med katolsk flertall, valgte katolikkene bare en liten andel av byrådet, og de var også underrepresentert i de aller fleste andre områder.