Redigerer Kobolt (avsnitt)

== Historie ==
Koboltforbindelser som blått fargepigment i [[glass]] og [[keramikk]] har vært kjent i årtusener. Stoffet har blitt funnet i [[Oldtidens Egypt|egyptiske]] skulpturer og [[Persia|persiske]] smykker fra det 3. årtusen f.Kr. Kobolt er også funnet i [[ruin]]ene av [[Pompeii]] (som ble ødelagt år 79 e.Kr.) og i [[Kina]] fra [[Tang-dynastiet]] (årene 618–907).

Det er den svenske kjemikeren [[Georg Brandt]] som er kreditert for oppdagelsen og isoleringen av kobolt i 1735. Han greide å bevise at blåfarven i glass kom fra kobolt og ikke fra [[vismut]], som man tidligere hadde trodd.

De første forsøkene på å smelte kobolt slo feil, og ga kobolt(II)oksid i stedet. På grunn av at koboltmalm alltid inneholder [[arsen]], ble arbeiderne også utsatt for den meget giftige gassen '''As'''<sub>4</sub>'''O'''<sub>6</sub> under arbeidet.

I [[folketro]] er kobolt ofte assosiert med [[underjordisk]]e og [[Dverg (mytologi)|dverger]] som bor i fjell og undergrunnen. Det [[tysk]]e ordet ''[[Kobold]]'' er en slags [[nisse]] eller [[lares|husånd]]. Man tenkte seg at koboldene stjal verdifulle mineraler fra malmårene og erstattet dem med slike man anså som verdiløse, således «koboldmetall». Dette ble forklart med at gruvedriften forstyrret koboldene i deres underjordiske boliger. Første stavelse i ''Kobold'' er det samme som [[norrønt]] ''kofi'' (= [[alkove]], kammers). På [[mellomhøytysk]] kan ''Kobold'' bety en voksfigur eller trefigur. I den heller upålitelige ''[[Sagaen om Fridtjov den frøkne|Fridtjofs saga]]'' berettes om bilder av [[Balder]] og andre guder som varmes ved ildstedet, smøres inn med fett og tørkes med klede.<ref>[[Olav Aukrust]]: ''Dødsrikets verdenshistorie'', bind 2 (s. 152), forlaget Grøndahl Dreyer 1995, ISBN 92-504-2256-2</ref> 
[[Fil:Electron shell 027 Cobalt.svg|thumb|left|Koboltatomets [[elektronskall]].]]