Redigerer Kloster (avsnitt)

== Katolske og ortodokse klostre ==
Den første, primitive formen for kristent klosterliv er beskrevet i ''[[Apostlenes gjerninger]]'', der det fortelles at en del av de første kristne ga bort alt de eide og levde i fellesskap. Disse menneskene levde dog i familier, og uten å ha noen andre regler eller løfter enn de som var gjeldende for alle kristne.{{tr}}

Fra det 3. århundre begynte framveksten av munkevesenet, i form av [[eneboer]]e som slo seg ned i ørkenen og derfor ble kjent som «ørkenfedrene». I eller omkring år [[271]] la egypteren [[Antonius den store]], også kjent som abbeden Antonius, grunnlaget for framveksten av en ny form for vigslet liv. Han hadde tidligere gitt bort alt han eide og bosatt seg som eneboer i ørkenen, men begynte så å samle flere eneboere i et løst sammenknyttet fellesskap som skulle bli kimen til det senere klostervesenet.{{tr}}

St. Antonius-klosteret 334&nbsp;km sørøst for [[Kairo]], og [[Sankta Katarinaklosteret|St. Katarina-klosteret i Sinai]] regnes som verdens eldste klostre.<ref>[https://www.privatetoursinegypt.com/St.-Anthony-Monastery-attraction80 Verdens eldste klostre]</ref> Omkring år [[320]] ble dette videreført av egypteren [[Pakhomios]], som grunnla det «kenobittiske» klosterliv (fra [[gresk]] ''koinos'' og ''bios'', «felles liv»). Munkene ble samlet i et kloster, og levde under en felles lov skrevet spesielt for formålet. Originalteksten til denne første [[klosterregel]]en er tapt, men en oversettelse til [[latin]] fra år [[404]] er bevart.{{tr}}

Den neste store utviklingen kom da [[Basilios den store]] sammen med [[Gregor av Nazianz]] skrev en mer omfattende klosterregel. Hovedpunktene er vektlegging av en kombinasjon mellom kroppslig arbeid og bønn, den enkeltes innordning i helheten, og muligheten for utadrettet arbeid som [[almisse]]vesen, [[hospital]]er og gjestehus. Basilios er på grunn av denne regelen kjent som det greske klostervesens far, og [[den ortodokse kirke|ortodokse]] klostre har fortsatt denne regelen som sitt grunnlag, selv om den er endret gjennom århundrene.{{tr}}

I vest ble klosterlivet kjent gjennom [[Athanasius av Alexandria]] (død [[373]]), som blant annet hadde stor innflytelse på [[Augustin av Hippo|Augustin]]. Det var Augustin som skrev den første vestlige klosterregel, kjent som «Augustins regel». Eksisterende versjoner av denne er sterkt omarbeidet.{{tr}}

Den som skulle bli det vestlige klostervesenets mest innflytelsesrike person var [[Benedikt av Nursia]] (ca. [[480]] – [[21. mars]] [[547]]). Da han begynte sitt virke fantes en utbredt klosterregel, kjent som ''Regular Magistri'', «Mesterens regel». Benedikt omarbeidet og fornyet denne, og skapte ''Regula Benedicti'', «Benedikts regel», som sammen med «Augustins regel» har vært definerende for utviklingen av det vestlige klosterliv.{{tr}}

Utover i middelalderen forfalt klosterlivet, og i [[910]] kom en motreaksjon da klosteret i [[Cluny]] ble grunnlagt. Munkene derfra spredde sine reformtanker utover, og særlig fikk de stor innflytelse da Cluny-munken Hildebrand i [[1073]] ble valgt til [[pave]] under navnet [[Gregor VII]]. I 1098 ble et nytt reformkloster grunnlagt i [[Cîteaux]] ([[latin]] ''Cistercium''), og bevegelsen fikk etter dette stedet navnet [[cistercienserne]]. De ble en ny orden, ved siden av de opprinnelige [[benediktinerne]]. Helt sentralt i deres liv sto en deling av tiden mellom ''Opus Dei'' («Guds verk», dvs. gudstjenester og [[tidebønnene]]), ''Lectio Divina'' («Guddommelig lesning», dvs. lesning av [[Bibelen]] og annen religiøs litteratur) og ''Labor manuum'' («hendenes arbeid», kroppslig arbeid).{{tr}}