Redigerer Kiruna (avsnitt)

== Historie ==
=== Før 1800 ===
Malmforekomstene i [[Kirunavaara]] og [[Luossavaara]] har vært kjent lenge av samene, men det var først år 1696 at skriveren Samuel Isson Mört fikk høre om jernmalmen. Det var under en reise for å undersøke en kobberforekomst i området at han fikk vite dette. Han rapporterte nyheten til Bergskollegium, men det varte helt til 1736 før fjellene ble ordentlig undersøkt. Det ble tegnet et kart over området der Kirunavaara og Luossavaara ble døpt til «Friedrichs Berg» og «Berget Ulrika Eleonora» etter regjerende kong [[Fredrik I av Sverige|Fredrik I]] og dronning [[Ulrika Eleonora av Sverige|Ulrika Eleonora]]. Utvinning av malm kom likevel ikke på tale ettersom området lå avsides til og klimaet var for hardt. Dessuten var det eksportforbud for svensk malm, en lov som ble opphevet først i 1857.

=== 1800-tallet ===
Det ble brutt en del malm allerede på 1800-tallet i fjellet ved Luossavaara. Malmen ble utvunnet sommerstid, og ble fraktet med sleder kjørt av rein og hest om vintrene. I Palokorva var det en [[masovn]] hvor malmen ble foredlet. Men transportkostnadene ble så store av utbyttet ble minimalt. I tillegg inneholdt malmen fra Kirunaområdet [[fosfor]], som vanskeliggjorde stålframstillingen ytterligere.

I 1878 oppfant et par engelske kjemikere den såkalte [[Thomasprosessen]], som gjorde det mulig å utskille fosfor fra jernmalm. Det gjorde at malmutvinning ble lønnsomt, hvis man kunne finne en løsning på transportkostnadene. Man hadde lenge planlagt en jernbane fra [[Luleå]] til [[Gällivare]], og nå ble planene realisert. Et engelsk selskap tilbød seg å bygge en jernbane fra Luleå og helt til den norske kysten, og denne strekningen fikk navnet [[Malmbanan]]. Prosjektet ble satt i gang i 1884, og etter fire år var en provisorisk bane bygd fram til [[Malmberget]]. Nå gikk det engelsk selskapet konkurs, og solgte det halvferdige anlegget billig til den svenske staten. Etter enda noen år kunne så malmen fraktes fra Malmberget til Luleå 1891.
I 1890 ble Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag, [[LKAB]], stiftet, med Robert Schough som styreleder. LKABs vktigste oppgave ble å framskynde jernbanebygginga fra [[Gällivare]] til isfri havn i [[Norge]]. Dette arbeidet møtte hard motstand. Riktignok hadde loven om eksportforbud av jernmalm blitt opphevet noen tiår tidligere, men motstanderne av prosjektet hevdet under en debatt i [[Riksdagen]] at en slik jernbane kunne åpne landet for [[Russland]]. Beslutningen om bygging av jernbanen ble til slutt vedtatt av Riksdagen og det norske [[Stortinget]], men den svenske statsminister [[Erik Gustaf Boström|Boström]] måtte stille [[Tillitsvotum|kabinettsspørsmål]] for å få den svenske riksdagen til å gi seg.

I 1897 var [[Hjalmar Lundbohm]] styreleder i LKAB, og planene for det nye samfunnet omkring gruvene kom for alvor i gang. Arkitekten Per-Olof Hallman fikk i oppdrag å skape en byplan, en byplan som ble underlagt både geografiske og klimatologiske kriterier. Byen ble lagt hovedsakelig til vestsiden av det lave fjellet Haukivaara. LKAB kjøpte 500 [[hektar]] for gruvedriften og 241 hektar for bebyggelsen. I tillegg ble det avsatt 178 hektar til tomter som skulle selges til privatpersoner.

Den 15. oktober 1899 nådde Malmbanen fram til denne lille byen, som ennå kaltes Luossavare, en samling hus med 250 innbyggere. Den første bygningen var oppført 1890, på oppdrag av en av LKABs deleiere. Bygningen fikk navnet B:1. Noen måneder før Malmbanen nådde Luossavare ble det første barnet i «byen» født. Den lille piken fikk navnet Kiruna Söderberg. 27. november fikk byen endelig offisielt det nye navnet [[Kiruna]].