Redigerer Kirkesalget i 1720-årene (avsnitt)

==Beskrivelse==

Det ble i 1721 bestemt at kirkene i Norge og det gods de eide, med en del unntak, skulle selges. Ofte benevnt ''det store kirkesalget'' ble hovedsakelig gjennomført i årene 1723 til 1730, og totalt 632 kirker og anneks med tilhørende [[kirkegods]] ble solgt. Omkring hundre av dem til menighetene og resten til enkeltpersoner, ofte geistlige personer som [[biskop]]er og [[prest]]er. Senere ble de fleste kirkene kjøpt tilbake av menigheten, ofte med hjelp fra kommunen. I ettertiden har dette kirkesalget blitt kritisert i forhold til hvorvidt kongen på dette tidspunkt hadde eierskap til disse eiendommene, men på en annen side kan det vurderes som en skattlegning av de rike i samfunnet – ettersom det var de som ofte kjøpte disse eiendommene i auksjoner.{{tr}}

Salget ble beordret ved plakat av 1. august 1721. Allerede i 1710 besluttet [[Frederik IV av Danmark og Norge|Fredrik IV]] å selge de norske kirkene, men det ble ikke gjennomført på det tidspunkt. I 1713 ble kirke[[tienden]] forpaktet bort. Da salget ble bestemt i 1721 ble bykirkene, kirkene i [[Nord-Norge]] og de kirkene som var forlent til grevskapene [[Jarlsberg grevskap|Jarlsberg]] og [[Larvik grevskap|Larvik]], samt baroniet [[Rosendal baroni|Rosendal]] unntatt, som med sine kirker ble solgt for {{formatnum:20000}} riksdaler. Av ukjente grunner ble det heller ikke gjennomført noe salg av kirker og -eiendommer i [[Nord-Østerdal prosti|Nord-Østerdal]].

Biskopen av Christiania [[Bartholomæus Deichman]] fikk hovedansvaret for salget, men ble allerede i 1722 erstattet av [[embedsmann]]en [[Hans Nobel]]. I den første runden var budene så lave at [[Rentekammeret]] ikke godtok dem. Nobel klarte etterhvert å selge omkring halvparten av kirkene, nærmere bestemt dem som hadde lønnsomt jordegods knyttet til seg. Noe av grunnen til at det nå gikk bedre var en klargjøring av at kirkeeierne kunne kreve inn tienden direkte. Det første salget ble gjennomført 3. mai 1723, hoveddelen av salget var ferdig i 1726 og de siste ble solgt i 1730.

Omkring 2/3 av de som kjøpte kirker var embetsmenn, og av disse kjøpte biskoper og prester flest kirker, mens andre embetsmenn hadde et større samlet pengebeløp. De geistlige kjøperne kjøpte altså i mindre grad enn andre embetsmenn kirker som det lå mye jordegods til. Rundt en fjerdedel ble solgt til bønder, enten alene eller flere sammen, mens en tiendepart gikk til byborgere. Dersom kjøperen hadde utestående fordringer fra [[statskassen]] ble dette trukket fra kjøpesummen. I og med at staten var en svært dårlig betaler i denne perioden, var det derfor fornuftig å kjøpe kirker for å sikre at man fikk tilbake pengene på den måten.

Kjøperne tok over all formue og gjeld. Jordegodset som fulgte med kirkene ble i stor grad overlatt til [[leilending]]er, som måtte svare [[landskyld]] til kirken. Jordegodset kunne ikke selges fra; det var først senere at deler av jordegodset ble utskilt. Kirkeeieren hadde altså rett til avgifter fra de som brukte kirkens jord. Dette kunne være svært innbringende, men samtidig var kirkeeieren ansvarlig for at kirken ble forsvarlig vedlikeholdt, og de måtte også forsyne kirken med brød og vin til nattverden og andre fornødenheter. Mye av dette ble finansiert gjennom avgifter som kirkeeieren kunne kreve inn fra [[husmenn]]. Staten beholdt kallsretten, så de nye kirkeeierne kunne ikke selv ansette prester.

Til sammen kom det inn rundt {{formatnum:210000}} riksdaler på salget, hvilket tilsvarer ca. 100 millioner kroner i dagens pengeverdi.<ref>[https://www.norges-bank.no/tema/Statistikk/Priskalkulator/ Priskalkulator, norges-bank.no]</ref>