Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Bakgrunnen 1773-1807==
Allerede tidlig i [[Napoleonskrigene]] oppstod en utvikling hvor Danmark-Norge kom i konflikt med [[Storbritannia]], og ble drevet inn i en allianse med [[Russland]] og senere med det revolusjonære [[Frankrike]]. Danmark-Norges hovedmål var å sikre nøytral adgang til både britiske og europeiske markeder for den store handelsflåten. Helstaten inngikk «nøytralitetsforbund» med [[Russland]] allerede i [[1773]] (mot Sverige), og igjen i [[1780]] og [[1800]], for å forhindre svensk eller britisk enekontroll eller makt over Østersjøhandelen.<ref>Jan Glete, «Den brittiska flottan 1793-1815», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 112-113.</ref> For å sikre nøytralitetsvakt lot Danmark-Norge handelsflåten ble eskortert av den betydelige, norskbemannede marinen. Storbritannia anså dette som en trussel mot sine handelsinteresser og svarte med å angripe den dansk-norske marinen i [[1801]] og mot både den danske og russiske marinen i [[1807]].

Dansk politikk gikk tradisjonelt ut på å sikre kontrollen over de danske streder gjennom en usvikelig allianse med det mektige Russland, for å hindre en russisk-svensk forståelse hvor Sverige avsto Finland mot å bemektige seg Norge.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 125-126.</ref> Følgen av denne linjen var at militære maktdemonstrasjoner fra britisk side i Østersjøen ville måtte møtes med danske militære mottiltak, som russisk alliert og fremskutt forsvarslinje for dansk-russiske interesser. Britene foretok en slik maktdemonstrasjon mot den danske konvoifarten  i juli 1800, og den danske utenrikspolitiske kurs ble ytterligere beseglet da Frankrike og Russland uventet inngikk fred og allianse mot Storbritannia, i januar [[1801]].  Den danske kronprins holdt gjennom hele krigsforløpet døren åpen for forbund med Storbritannia, det primære for danskene var å sikre handelen og kontrollen med stredene og den danske regenten så stadig etter muligheter for å inngå forbund med britene.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 135-136.</ref>

Men da Danmarks mangeårige hovedallierte i Østersjøen gikk inn på fransk side i krigen mot Storbritannia, anså den danske regjering i praksis en fortsatt allianse med Russland som den eneste realistiske garanti for å beholde Norge og helstaten. Dansk utenrikspolitikk ble ytterligere låst i desember 1801 da britene først lokket danskene med avtaler våren 1801, og deretter i desember truet med krig dersom Danmark-Norge ikke gikk ut av nøytralitetsforbundet med Russland.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 127-130.</ref> I [[1805]] valgte Sveriges kong [[Gustav IV Adolf]] å gå med i den tredje koalisjon mot Frankrike - på britenes side. Britene fikk nå en militært sterk alliert i Østersjøen og drev danskene enda mer ettertrykkelig inn i alliansen med Russland. Svenskenes retningsvalg førte riktignok til tap av Finland og konstitusjonelt statskupp, men også til krig med Danmark-Norge og tilsvarende mulighet for å kompensere tapet. For å lokke nordmennene til union, foreslo den svenske adel å innsette den populære norske øverstkommende i kampene mot Sverige, prins Christian August, som tronarving nettopp i Sverige, med tilbud om en union mellom de to nabolandene.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 286-287.</ref>

I krigsårene 1807-13 vant Sverige gradvis og gjennom sin lojale allianse med Storbritannia aksept for ønsket om å tilegne seg Norge. Ved [[freden i Tilsit]] i 1807 avtalte [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]] og Tsaren at Russland skulle få Danmark-Norge med i [[Kontinentalblokaden]] av Storbritannia, og den franske keiseren ga støtte til framtidig russisk herredømme over [[Finland]].<ref>Nils Erik Villstrand, «Med Sverige eller Ryssland?», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 28.</ref> I svensk politikk utviklet det seg sterke krefter for å kompensere tapet av Finland med å underlegge seg Norge. De påfølgende årene utøvde Russland en pågående politikk for kontroll med handelen i [[Østersjøen]], gjennom å tvinge Sverige og Danmark med i et nøytralitetsforbund rettet mot Storbritannia. Kronprins Frederik VI anså Russland som en stadig mer nødvendig garantist for nøytralitet og adgang til alle parters markeder for den store dansk-norske handelsflåten. Sett fra britisk side var Danmark av stor geostrategisk betydning ved stredene og inngangen til Østersjøen, og den store dansk-norske krigsflåte måtte for all del ikke falle i Napoleons hender.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 132.</ref>

Mens Danmark-Norge valgte alliansen med Russland og Frankrike ''mot'' Storbritannia, forble Sverige lojal ved Storbritannias side og befant seg utover [[1808]] i økende grad i krig med helstaten - sjømilitært i Østersjøen og Kattegat, og landmilitært gjennom stadige anfall inn i Norge. I august 1807 innledet britene et angrep på København med 13 linjeskip og 26.000 soldater. Britene møtte kronprins Frederik VI i Kiel i august 1807 med forgjeves krav om utlevering av den danske krigsflåte på 15 linjeskip, 15 fregatter og 7 brigger. Britene valgte da militært [[Slaget om København (1807)|angrep på København]] med det påfølgende [[Flåteranet i 1807|flåteran]] i oktober. Samtidig beseglet britene den viktige alliansen med Sverige gjennom å gi støtte til svenskenes ønske om å underlegge seg Norge.<ref name="Ole Feldbæk 1999">Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 135.</ref>

Den 6. august 1807 hadde Frankrike truet Danmark-Norge med krig dersom landet ikke gikk med i kontinentalblokaden av britisk handel. Etter tapet av marinen i september-oktober befant danskene seg i en posisjon hvor bare fransk militær seier kunne redde helstaten, siden britisk-svensk seier i krigen uvegerlig ville medføre avståelse av Norge. Franskmennene gikk med på å garantere for helstatens framtid og det danske herredømmet over Norge. En avtale undertegnet i [[Fontainebleau]] 31. oktober 1807 ga også fransk garanti for militær hjelp til Danmark i tilfelle britisk eller svensk aggresjon.<ref name="Ole Feldbæk 1999"/> Mens svenske styrker forgjeves gjorde sporadiske anfall mot [[Norge]], ble en større fransk-spansk hærstyrke i mars [[1808]] sendt gjennom Danmark for å invadere Sverige via [[Skåne]]. Dette ble militært mislykket, og i september inntraff hendelsen som danskene hadde fryktet helt siden 1773: Russland lot Danmark i stikken og inngikk fred med svenskene. Gjennom avtalen i Frederikshamn 17. september 1807 avsto Sverige hele [[Finland]] til Russland, mot offisiell russisk støtte til at Sverige skulle få overta Norge. Dermed hadde svenskene i løpet av ett år sikret både britisk og russisk støtte til kravet på Norge.<ref>Ole Feldbæk, «Frederik 6. og Napoleonskrigene», i: ''Revolusjon, keiserdømme og statsomveltninger'', Forsvarsmuseets småskrift nr 19, 1999, side 136.</ref>

===Betydningen av valgene i 1807===
Da den danske konge i [[1807]] valgte fortsatt allianse med Frankrike og tilslutning til Kontinentalblokaden, var det i visshet om at britenes taktikk ville være å avskjære handelen mellom Danmark og Norge. Det ville hindre forsyninger av norske krigsråvarer til Danmark, men ville også innebære en regelrett utsulting av Norge siden den livsviktige korneksporten Norge da ble brutt. Historikerne Sverre Bagge og Knut Mykland skriver om danskekongens valg at han handlet utfra de interesser som «tjente landets kontinentale del, mens Norge ble ofret».
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 284.</ref> 
Da Danmark-Norge året etter også kom i krig med Sverige, lå Norge igjen som en isolert øy med fiender i vest, sør, og øst. Isolasjonen av Norge innebar samtidig at danskekongen måtte opprette en egen norsk Regjeringskommisjon, en slags regjering, for å lede administrasjonen av den isolerte norske riksdel under krigen. Det norske stattholderembetet hadde vært ubesatt siden [[1771]], og landet hadde i økende grad blitt styrt direkte fra København.
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Hvordan-skulle-Norge-styres På vei mot 1814, Hvordan skulle Norge styret?] - ''Arkivverket'' 12. august 2013.</ref> 
Av de fire medlemmene av denne «regjeringen» var tre danske, og først etter to år kom grev [[Hermann Wedel Jarlsberg]] med i kommisjonen. Norske myndigheter måtte skaffe korn, bygge forsvarsverker langs hele kysten, og stå imot en stadig mer avlastet svensk invasjonsstyrke i øst med en norsk hær på knappe 10&nbsp;000 soldater. Til tross for at det var Danmark som hadde erklært Sverige krig, og til tross for at norsk fiske- og tømmereksport ble redusert til bare 1 prosent av 1805-nivået, forble den norske økonomiske og politiske elite svært lojal overfor Danmark.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 284-288.</ref> 
Den danske kongens alliansevalg innvarslet to års sammenhengende norsk nød, og tidvis hungersnød, og svekket mulighetene for den norske eksportindustrien som bygget opp for å betjene markedene i Danmark og Storbritannia.

Den drivende kraft i norsk nødsbekjempelse ble diplomatsønnen og greven Hermann Wedel Jarlsberg, som i [[1809]] ble medlem av Regjeringskommisjonen og fikk gjennomslag for å sende et ultimatum til Frederik VI i februar, som i praksis innebar en trussel om norsk, ensidig fredsinngåelse med Sverige og Storbritannia. Danskekongens kontante avvisning av kommisjonens krav om nødsforsyninger kom samtidig med at svenskenes utsending [[Baltzar von Platen]] besøkte Christiania og fikk full tilslutning fra Hermann Wedel Jarlsberg om en norsk-svensk union under den norske øverstkommanderende, prins Christian August. For den engelskvennlige og pragmatiske Wedel Jarlsberg innebar forslaget en mulighet til å slutte fred, gjenopprette kornforsyninger fra Sverige, og gjenåpne den viktige fiske- og tømmereksporten til Storbritannia - samt opprette et eget norsk, selvstendig styre med egen grunnlov, administrasjon og pengevesen.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 289.</ref> 
I juli [[1809]] krevde danskekongen at den norske hær angrep Sverige i kombinasjon med et russisk angrep fra nord, samtidig som den norske øverstkommanderende ble utropt til svensk tronarving. Den norske regjeringskommisjon gjentok kravet overfor Frederik VI og fredsslutning med Sverige, hvilket Frederik VI etterkom og dermed kom de norsk-svenske unionsforkjemperne i forkjøpet. Danmark opphevet kaperfarten og fikk gjennomslag for norsk lisenshandel med Danmark og Storbritannia - og reddet på den måten helstaten fra sammenbrudd og fra Wedels plan om forening med Sverige. Norge gikk høsten 1809 inn i en veritabel høykonjunktur og «jobbetid» med overflod av korn, samtidig som Kongen nå kunne feste grepet om helstatens enevelde og opphevet Regjeringskommisjonen og andre norske statsetater året etter.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 291.292.</ref> 
Den norske selvstendighetstanke var derimot vakt for alvor, og i [[1810]] tok Wedel og andre nordmenn initiativ til å anlegge et norsk universitet og andre selvstendige institusjoner.