Redigerer Khosrau II av Persia (avsnitt)

== Liv og virke ==
Hans mor tilhørte til en av de største aristokratiske familier i [[Iran]], Ispahbudhan-familien fra [[Partia]]. Hun hadde to brødre som het Vinduyih og Vistahm, som kom til å spille en stor rolle i Khosraus tidlige liv.

[[Muhammad ibn Jarir al-Tabari]] beskriver Khosrau II som:
<blockquote> Utmerker seg fremfor de fleste av de andre persiske konger i tapperhet, visdom og omtanke, og ingen matcher ham i militær makt og triumf, hamstring av skatter og store formuer, dermed tilnavnet ''Parviz'', som betyr seirende.<ref name="Tabarivol2">[[Muhammad ibn Jarir al-Tabari]]: [[History of the Prophets and Kings]], vol. 2</ref> </blockquote>

Han ble satt på tronen av stormennene som gjorde opprør mot Hormizd IV i 590, og kort tid etter var hans far blindet og drept. Men samtidig hadde generalen [[Bahram VI Chobin av Persia|Bahram VI Chobin]] utropt seg til konge, og Khosrau II var ikke i stand til å opprettholde makten.

Krigen med bysantinerne, som startet i 571, var ennå ikke avsluttet. Khosrau flyktet til [[Syria]] og overtalte keiseren [[Maurikios]] om å sende hjelp. Mange ledende menn og deler av troppene anerkjente Khosrau, og i 591 ble han brakt tilbake til [[Ktesifon]]. Bahram VI Chobin ble beseiret og flyktet til [[tyrkere|tyrkerne]], hvor han ble myrdet. Fred med Roma ble så inngått.

Maurice brukte ikke sin fordel. Han gjeninnførte den tidligere grensen og avsluttet subsidiene som tidligere hadde blitt betalt til perserne. Khosrau II var underlegen sin bestefar. Han var hatefull og grusom, jaktende og hengitt til luksus. Han var hverken en [[general]] eller en [[byråkrat|administrator]]. På begynnelsen av sitt styre favoriserte han de [[kristendom|kristne]], men da Maurikios ble myrdet i 602 av [[Fokas]], startet han en krig med Roma for å hevne hans død. Hans hærer plyndret [[Syria]] og [[Lilleasia]], og i 608 rykket han mot [[Khalkedon]].

I 613 og 614 ble [[Damaskus]] og [[Jerusalem]] tatt av generalen [[Shahrbaraz av Persia|Shahrbaraz]] og det hellige korset ble båret avgårde i triumf. Kort tid etter ble til og med [[Egypt]] erobret. Romerne kunne ikke tilby mer enn liten motstand, da de ble var preget av intern uenighet og var presset av [[avarer]] og [[slavere]]. Til slutt klarte keiser [[Herakleios]] (som etterfulgte Fokas i 610) i 622 å reise i felten. I 624 rykket han inn i det nordlige [[Medere|Media]], hvor han ødela det store ildtemplet i [[Ganja (by)|Gandzak]]. I 626 kjempet han i Lazistan ([[Kolkhis]]), mens Shahrbaraz rykket inn i Khalkedon og forsøkte forgjeves, forent med avarene, å erobre [[Konstantinopel]]. 

I 627 beseiret Herakleios den persiske hæren i [[slaget ved Ninive]] og avanserte mot [[Ktesifon]]. Khosrau flyktet fra sitt favorittbosted, Dastagei (nær [[Bagdad]]), uten å tilby motstand, og hans despotisme og unnfallenhet vekket motstand overalt. Hans eldste sønn [[Kavadh II]] som Khosrau hadde fengslet, ble satt fri av noen av de ledende mennene og utropt til konge. Fire dager senere ble Khosrau myrdet i sitt palass ([[februar]] 628). Imens returnerte Heraklius i triumf til Konstantinopel. I 629 ble korset gitt tilbake til ham og Egypt evakuert, mens det persiske imperiet, fra dets storhet det nådde ti år tidligere, sank inn i håpløst anarki.