Redigerer Kenny Dalglish (avsnitt)

== Spillerkarriere ==
=== Barne- og ungdomsår ===
Dalglish ble født i 1951 i Dalmarnock, i den østlige delen av Glasgow, og gikk på Milton Bank barneskole. Hans far, ingeniøren William Dalglish, var supporter av den skotske toppklubben [[Rangers FC]]. Allerede som ganske ung ble han tatt med på fotballkamper for å følge dette laget. Da familien noen år senere flyttet til en høyblokk like ved Rangers treningsbane, «The Albion», kunne han følge heltene [[Jim Baxter]] og [[Ian McMillan]] på nær hold. Han hadde bare en søster og fikk derfor tett oppfølging av sin fotballinteresserte far. Han begynte som keeper i yngre år, men ble etterhvert plassert lenger fremme på banen. Han kom tidlig med på Glasgows skolelag og Skottland U-15. I en landskamp på dette alderstrinnet spilte Skottland mot {{F|Nord-Irland}}, Dalglish var høyre indreløper og scoret to mål. I sin neste kamp for U-15 spilte laget mot {{F|England}} og en journalist fra søndagsavisen «The People» ble så imponert at han omtalte Dalglish som «a brilliant ball player». Allerede som 15-åring var han på prøvespill i både [[West Ham United]] og Liverpool, men han fant seg ikke til rette og returnerte derfor til hjembyen. I løpet av låneperioden i Liverpool fikk han én kamp for junior-B, mot Southport. Celtic hadde ham tidlig i kikkerten og 16 år gammel begynte han å trene med de grønnstripete. Familiens interesse for Rangers gjorde at han lenge trente på [[Celtic Park]] i all hemmelighet i frykt for hva de ville si hjemme. Da [[Jock Stein]]s assistent, [[Sean Fallon]], kom på uanmeldt besøk hjemme hos familien, sendte Kenny ut moren for å ta i mot mannen mens han selv fikk tatt ned de største Rangers-bildene fra veggen på gutterommet. Med farens godkjennelse skrev han under sin første proffkontrakt etter et par års trening og reservelagsspill i 1968. Celtic hadde i denne perioden sendt ham til «farmerklubben» Cumbernauld United, der han scoret 37 mål i 1967-68 sesongen. Da han ble proff spilte han den første tiden på reservelaget til Celtic. Laget var så bra at de ble omtalt som «the Quality Street gang». Celtic hadde på den tiden også et glimrende A-lag, som blant annet hadde vunnet [[Mesterligaen i fotball for menn|Serievinnercupen]], nå kalt UEFA Champions League, året før.

=== Suksess for Celtic ===
Han debuterte i [[Scottish League Cup|den skotske ligacupens]] kvartfinale mot [[Hamilton Academical]] på [[Douglas Park]] 25. september 1968, da han kom inn som reserve for [[Charlie Gallagher]]. Celtic vant kampen 4-2.
Han ligadebuterte i 1969 med en 7-2-seier over [[Raith Rovers]], og han spilte 4 kamper i sin første sesong, da inkluderes semi-finaler i både [[Scottish Cup|FA-cupen]] og ligacupen. Gjennombruddet kom i 1971/72 sesongen, med 17 mål på 31 ligakamper. Dette var en periode da Celtic dominerte fullstendig i Skottland, og laget vant «[[The Double]]». Den skotske landslagssjefen [[Tommy Docherty]] ventet ikke lenge med å kalle inn Dalglish til landslagssamling, og han debuterte allerede i november 1971, i en EM-kvalifisering mot {{F|Belgia}}. Siden gikk det slag i slag både nasjonalt og internasjonalt. I 1971 var han tilstede under [[Old Firm]]-oppgjøret mot byrival Rangers på [[Ibrox Stadium]], der 66 tilskuere døde etter at trapp nr. 13 kollapset da fansen forlot stadionet like før kampslutt. I 1971/72-sesongen scoret Dalglish sitt første mål for Celtic. Det kom på straffespark, i 2-0-seieren i ligacupen mot Rangers på bortebane 14. august 1971. Sesongen etter var han for første gang toppscorer for klubben, med 41 mål i alle turneringer. Han ble utnevnt til kaptein i 1975-76-sesongen, noe som ble et dårlig år for klubben. Manager Jock Stein var blitt livstruende skadet i et bilkræsj og mistet det meste av sesongen, der klubben for første gang på tolv år ikke vant et trofé. Tilsammen fikk han 4 seriemesterskap, 4 FA-cupmesterskap, 1 ligacupmesterskap, samt to ganger semifinalespill i europacupen. 

Dalglish ønsket seg likevel bort fra Celtic allerede i 1976, men følte ikke at tiden var inne. Ledelsen fikk beskjed om at han ville bli værende maksimalt én sesong til. Etter en henvendelse fra Liverpool samme året, hadde Celtic gått med på å gi Liverpool opsjon på Dalglish den dagen klubben ikke lenger klarte å holde på ham. Etter en treningskamp før sesongen 1977/78, mot [[Dunfermline]] 10. august 1977, fikk han beskjed om å møte opp i klubblokalene. Celtic var blitt enige med Liverpool om en overgang for rekordsummen 440&nbsp;000 pund. Etter fem minutter i enerom med Liverpool-manager [[Bob Paisley]] var Dalglish enig om overgangen. Tre dager senere spilte han for Liverpool mot [[Manchester United]] i [[Charity Shield]]-kampen på [[Wembley stadium|Wembley]].

=== Overbeviste straks som arvtaker etter Kevin Keegan ===
Liverpool hadde nettopp solgt sin juvel [[Kevin Keegan]] til [[Tyskland]], og supporterne var svært misfornøyd med dette. Men 26-åringen Dalglish gled inn i systemet på [[Anfield]] umiddelbart, og på sine 6 første ligakamper i 1977 scoret han fem mål. Han fikk en glimrende start i debuten borte mot [[Middlesbrough FC]] med målkjenning etter 7 minutter. I sin hjemmedebut scoret han etter 46 minutter mot Newcastle United. Det tok ikke lang tid før skeptikerne blant supporterne var overbevist om at han var en fullverdig erstatning for Keegan.{{tr}} Han oppholdt seg mer i straffefeltet, scoret flere mål og hadde en eminent ballkontroll. I sin første sesong for Liverpool spilte han samtlige kamper, scoret 30 mål og ble matchvinner i europacupfinalen mot belgiske [[Club Brugge]] på Wembley. Kampen endte 1-0, og Dalglish ble den nye folkehelten på [[Merseyside]]. Keegan var glemt og Dalglish fikk tilnavnet «King Kenny» blant supporterne. 

Laget fra 1978 var på mange måter noe «uferdig».{{tr}} Etter tapt ligacupfinale mot [[Nottingham Forest]], kom de til slutt syv poeng bak samme lag i ligaen. Rutinerte spillere som Callaghan, Hughes og Smith var på vei ut, mens Dalglish og de andre «nye»; [[Alan Hansen]] og [[Greame Souness]] ennå ikke hadde «satt» seg skikkelig. Men i 1978/79 var samspillet igjen veldig bra, spesielt kombinasjonen Souness/Dalglish utmerket seg. Liverpool satte rekord i både poeng (68) og antall baklengsmål (16) den sesongen, mens Dalglish bidro med 21 ligamål. I kåringen av årets spiller fikk han 60 prosent av stemmene i sin andre sesong i klubben. Klubben vant ligaen både denne og påfølgende sesong.

Etter bare ukers spill av 1980-81-sesongen mistet han sin første obligatoriske kamp for Liverpool. Han satt på tribunen med en kneskade da klubben sensasjonelt ble slått av [[Brentford FC|Brentford]] i en ligacupkamp. Dette ble i det hele tatt en problemfylt sesong, men ikke dårligere enn at klubben vant serievinnercupen nok en gang, og for første gang i klubbens historie, ligacupen. Han scoret i omkampen mot West Ham på [[Villa Park]], da Liverpool vant 2-1. Målet hans var av den spektakulære sorten, da han fra hjørnet av 16-meteren lobbet over keeper og i motsatt kryss. Finalen i serievinnercupen ble spilt mot [[Real Madrid]] i [[Paris]] og Liverpool vant 1-0, med klubbens 50. cupmål for sesongen, nok en rekord.

1981/82 begynte med utskiftninger på laget og nye navn som Grobbelaar, Lawrenson, Whelan og Johnston. Liverpool tok sin første liga-/ligacupdobbel av i alt tre. Etter en treg start med seks seire på 17 kamper, ble kombinasjonen Dalglish/Rush løsningen. Paisley var fremsynt nok til å prøve den hengslete waliseren da Johnston/Fairclough sviktet. Dermed hadde et av Liverpool og Englands «giftigste» spisspar sett dagens lys. De to laget 52 mål for klubben, og samarbeidet ble i pressen kalt for «telepatisk». Dalglish scoret vinnermålet i 2-1-kampen mot [[Tottenham Hotspur]] i kampen som avgjorde ligamesterskapet. Samme lag ble beseiret i ligacupfinalen etter at londonerne hadde tatt ledelsen også der.

Sommeren 1982 deltok Dalglish i sitt tredje verdensmesterskap med Skottland. Han hadde deltatt i Vest-Tyskland i 1974, Argentina 1978 og nå Spania. Ingen av mesterskapene kan fremheves som suksess for verken Dalglish eller Skottland.

I 1982/83 ble Dalglish kåret til årets spiller både av spillerne og av journalistene. Klubben vant igjen ligaen, etter å ha toppet tabellen siden 30. oktober. Ligacupfinalen ble også vunnet, denne gangen mot Manchester United etter å ha ligget under. Den 29. januar 1983 scoret han sitt mål nr. 300 i klubbsammenheng mot [[Stoke City]] i FA-cupen. Dette var for øvrig Paisleys avskjedssesong som manager.

I Joe Fagans første sesong som manager vant Liverpool en unik trippel, med ligamesterskap, ligacupen og serievinnercupen. Men salget av midtbanedirigenten Souness til [[Sampdoria]] foran 1984-85 sesongen ble et forvarsel til det som skulle komme. Midtbanen var i ubalanse og Liverpool haltet. De vant to av de fire første kampene, og gikk deretter 7 kamper uten seier. Laget var på en uvant 18.-plass i ligaen. Kritikken rammet også Dalglish. Han var for gammel og scoret for lite, het det i pressen. Smått om senn fikk klubben snudd tendensen, og klarte annenplass. Men det sterkeste minnet er likevel ulykken på [[Heysel stadion]], da 39 italienske supportere døde under europacupfinalen mellom Juventus og Liverpool, etter at engelske hooligans gikk amok. Fagan var oppløst i tårer og trakk seg umiddelbart. Mens de fleste hadde forestilt seg [[Roy Evans]] eller kanskje [[Phil Neal]] som manager, kom utnevnelsen av Dalglish totalt overraskende.

=== Den «tenkende» fotballspilleren ===
Han ble ofte omtalt som en «tenkende» fotballspiller, med nese for de rette gjennombruddspasningene, de overraskende løsningene og de fantastiske målene. I tillegg hadde han en unik vinnervilje og et kvikt steg. Disse egenskapene ga ham selv og hans medspillere åpninger, og ble etterhvert en viktig forutsetning for Liverpools enestående suksess på 1970- og 1980-tallet. Dalglish var en sterk spiller som ikke lot seg skubbe bort fra ballen av motstanderne. Manchester Uniteds [[Kevin Moran]] brakk kjevebenet hans ved nyttårstider 1984, men i neste kamp mellom lagene ødela Dalglish ankelen til Moran. Han diskuterte ofte med dommerne, men lot til å vite hvor grensen gikk. Bare etter en utvisning mot [[Benfica]] ble han gitt karantene av fotballforbundet. Som en annen kjent skotsk angrepsspiller, [[Denis Law]], hadde han mot til å kaste seg inn i farlige situasjoner, enten det var med hodet eller beina først. Selv om han var ekspert på smarte scoringer og fremspill fra straffefeltet og inn, kunne også Dalglish overraske på andre måter. Når publikum trodde han ikke kunne skyte fra langt hold, scoret han gjerne en perle{{tr}} fra 25 meter, når hodespillet syntes å være borte kom gjerne en fantastisk heading som ble mål. Han kunne også overraske med å sette inn frispark fra langt hold, men straffespark utførte han aldri for Liverpool. Han virket å være født til oppgaven, men en miss tidlig i karrieren skal visstnok ha satt dype spor. Han simpelthen nektet å ta straffespark. Dalglish var ikke den raskeste, ei heller en briljant hodespiller, men hans andre egenskaper veide opp for dette. Han var også utrolig stabil, nesten aldri skadet. Kenny Dalglish ble av medspillere og managere betegnet som en «mønsterproff», både på og utenfor banen. Forsiktig med hva han spiste og drakk og tidlig en familiefar som holdt seg langt unna nattelivet.

=== Holdt seg unna pressen og fikk ofte unngjelde for det ===
Pressen holdt han seg også mest mulig unna. Ble han spurt om hva som var sin beste scoring, svarte han alltid «min neste». Han ble etterhvert kjent for sine mange bitende kommentarer ovenfor pressen, og ble derfor ikke alltid omtalt i like positive håndlag. Mange av supporterne var også misfornøyd med at Dalglish nesten aldri skrev autografer, men få klagde høylytt ettersom han var en av lagets drivkrefter.{{tr}} Han ble ofte omtalt som en litt arrogant einstøing som stort sett var opptatt av å fokusere på fotball og sin familie, han ønsket å «la målene snakke».{{tr}}