Redigerer Keltere (avsnitt)

== Navn og terminologi ==
[[Fil:Celtic dagger, scabbard and buckle.JPG|thumb|300px|Keltisk [[dolk]].]]
Opprinnelsen til de ulike navnene som ble benyttet siden [[antikken]] for de folk som i dag er keltere er uklare, og har også vært kontroversielle. Det [[latin]]ske navnet ''Celtus'' (flertall ''Celti'' eller ''Celtae'') synes å ha vært lånt fra [[gresk]] (; gresk Κέλτης flertall Κέλται eller Κελτός flertall Κελτοί, ''Keltai'' eller ''Keltoi''), i seg selv tatt fra et innfødt keltisk stammenavn (sammenlign med ''Celtici'').<ref>[[Julius Cæsar]]: ''Commentarii de Bello Gallico'' 1.1: «Hele Gallia er delt i tre deler, et hvor [[Belgia|belgiere]] (''Belgae'') lever, andre i hvor [[Aquitaine|aquitanere]] (''Aquitani'') lever og det tredje er de som i deres eget språk er kalt for keltere (''Celtae''), i vårt språk gallere (''Galli'').»</ref>

På gresk er den første litterære referanse til det keltiske folk som Κελτοί (''Κeltoi'') ved den greske historikeren [[Hekataios av Miletos]] i år 517 f.Kr.; han sier at byen Massilia ([[Marseille]]) er nær keltere og nevner også en keltisk by, Nyrex (muligens [[Noreia]] i dagens Østerrike). Den greske historikeren [[Herodot]] synes å lokalisere kelterne ved [[Donau]]s kilde og/eller i [[Den iberiske halvøy|Iberia]], men avsnittet er uklart.

Det [[engelsk]]e (og [[norsk]]e) ordet «Celt», kelter, er moderne, kjent fra [[1707]] i skriftene til [[Edward Lhuyd]]. Hans verker, sammen med tilsvarende fra andre fra begynnelsen av [[1700-tallet]], førte til økt interesse fra forskere for språkene og historien til disse tidlige bosetterne på De britiske øyer.<ref>Lhuyd, E.: ''Archaeologia Britannica; An account of the languages, histories, and customs of the original inhabitants of Great Britain''. (gjenopptrykk) Irish University Press, 1971. ISBN 0-7165-0031-0 Side 290.</ref>

Den latinske benevnelsen ''Gallus'' kan opprinnelig ha vært fra et keltisk [[Etnisitet|etnisk]] eller stammenavn, kanskje lånt inn i latin i løpet av tidlig på 400-tallet f.Kr., ved keltiske stammer som trengte ned i [[Italia]]. Dets [[Ord|rotord]] kan være [[førkeltisk]] ''*galno'' i betydningen «makt» eller «styrke». Det greske ''Galatai'' synes å være basert på det samme rotordet, lånt direkte fra den samme hypotetiske keltiske kilden som ga oss ''Galli'' (endelsen ''–atai'' er ganske enkelt en indikator på etnisk navn). Se for øvrig [[Galatia]] i Anatolia.

Den engelske formen «Gaul» (tilsvarende norske gallere og Gallia) er avledet fra [[fransk]]e ''Gaule'' og ''Gaulois'', som er den tradisjonelle gjengivelse av latinske ''Gallia'' og ''Gallus'', ''-icus'' henholdsvis. Imidlertid peker [[diftong]]en (tvelyden) ''au'' mot en annen opprinnelse, nemlig en [[Romanske språk|romansk]] bearbeidelse eller tilpasning av det [[germanske språk|germansk]]e ''*Walha-''. Det engelske ordet Welshman (waliser) for folket i [[Wales]] har sin opprinnelse i ordet ''wælisc'', den [[Gammelengelsk|angelsaksisk]]e formen av ''walhiska-'', det germanske ordet for «fremmed», altså «de andre».<ref>Neilson, William A. (red.) (1957): ''Webster's New International Dictionary of the English Language'', andre utgave. G & C Merriam Co.. Side 2903.</ref>

På engelsk anvendes også begrepet «Celticity», som vanligvis viser til de kulturelle fellestrekkene til disse folkene, basert på likheter i språket, materielle gjenstander, sosial organisasjon, og mytologiske faktorer. Tidligere teorier var at dette indikerte en felles raseopprinnelse, men nyere teorier reflekterer kultur og språk framfor et ullent begrep som «[[rase]]». Keltiske kulturer synes å hatt tallrike karaktertrekk, og det viktigste fellestrekket mellom disse ulike folkene over store strekninger i Europa, var bruken av keltisk språk.

«Keltisk» betegner en familie av språk, og mer generelt betyr det alt som gjelder kelterne eller er i «keltisk stil». Keltisk har også vært benyttet til å referere til flere [[arkeologi]]ske kulturer, definert av et unikt sett av arkeologiske funn av gjenstander. Forbindelsen mellom språk på den ene siden og gjenstander på den andre siden, er støttet av tilstedeværelsen av inskripsjoner. (''Se pekesiden for begrepet [[Keltisk]] for andre anvendelser av begrepet.'')

I dag blir begrepet «keltisk» vanligvis benyttet til å beskrive språk og respektive kulturer i [[Irland]], [[Skottland]], [[Wales]], [[Cornwall]], [[Man]], og [[Bretagne]], også kjent som «De seks keltiske nasjoner». Disse er regioner hvor fire keltiske språk i en viss grad fortsatt er bevart som morsspråk: [[Irsk|irsk-gælisk]], [[skotsk-gælisk]], [[walisisk]], og [[bretonsk]], foruten også to nyere gjenopplivede morsspråk, [[kornisk]] (et av de [[brytoniske språk]]) og [[mansk]] (et av de [[goideliske språk]]). Det har også vært gjort forsøk på vekke til live [[kumbrisk]] (et brytonisk språk i det nordvestlige England og sørvestlige Skottland). Keltisk blir tidvis også benyttet for å beskrive regioner på det kontinentale Europa som har en keltisk arv, men hvor ingen keltiske språk har overlevd; disse områdene omfatter den vestlige [[Den iberiske halvøy|iberiske halvøy]], det vil si [[Portugal]] og det nordlige og sentrale [[Spania]] ([[Galicia (Spania)|Galicia]], [[Asturias]], [[Cantabria]], [[Castilla y León]], [[Extremadura]]) og i en mindre grad også [[Frankrike]]. (''Se [[Moderne keltere]]'')

«Kontinentale keltere» viser til keltisk-talende folk på fastlands-Europa, mens øykeltisk (''Insular Celts'') viser til keltisk-talende folk på De britiske øyer og deres etterkommere. Keltere i [[Bretagne]] fikk sine språk fra utvandrede øykeltere fra det vestlige Britannia, og er således gruppert i samsvar med dette.