Redigerer Kefalos (avsnitt)

== Kefalos: ektefelle til Prokris ==
[[Fil:Eos Kephalos MNA Inv11158.jpg|thumb|left|200px|Eos frakter Kefalos avsted, attisk rødfigur, ''lekythos'', ca. 470–460 f.Kr.]]

Kefalos er også framstilt som [[Aiolisk gresk|aiolisk greker]] som sønn av Deioneos (Deion), hersker av [[Fokis]], og Diomede, og sønnesønn av [[Aiolos]].<ref>Broadbent, M. (1968): ''Studies in Greek Genealogy'', kapittel 5.</ref> Athenerne lokaliserte myten ytterligere ved forsikre at Kefalos var gift med [[Prokris]], datter av [[Erekhtheus]], en mytisk grunnlegger av [[Athen]].<ref>Kearns, E. (1989): «The heroes of Attica» i: ''BICS Supplement'' '''57''', s. 170.</ref> Morgenrødens gudinne, Eos,<ref>[[Aurora (gudinne)|Aurora]] i [[romersk mytologi]].</ref> tok Kefalos til fange mens han var ute på jakt, og den motstridende Kefalos og gudinnen ble elskere, og hun fødte ham en sønn ved navn [[Faeton]] (''Phaëthon''). En del kilder oppgir også [[Tithonos]] og [[Hesperos]] som barn av Kefalos og Eos. Imidlertid var Kefalos for alltid knyttet til Prokris, noe som fikk den misfornøyde Eos til å slippe ham fri, men kom med nedsettende bemerkninger om hans hustrus troskap.

Straks han var gjenforent med Prokris igjen etter åtte års fravær, satte han henne på en prøve ved å komme tilbake fra jakt i forkledning og maktet å forføre henne. I skam flyktet Prokris ut i skogen for jakte sammen med [[Artemis]].<ref>I versjonen til Antoninus Liberalis (§41) og Hyginus (''Fabula'' 189), kom Prokris tilbake fra sin jakt med Artemis og satte hennes ektemann på prøve ved å være forkledd som en vakker ungkvinne, en senere dekorativ forskjønnelse interpolert for å skape en ytterligere antitese.</ref> Da Prokris kom tilbake og ble forsont brakte hun med seg to [[magi]]ske gaver, et [[kastespyd]] som alltid traff det som man siktet på, og en jakthund, Laelaps, som alltid fanget sitt bytte. Hunden møtte dog sin skjebne i jakten på en rev («den teumessianske revetispe») som ikke kunne bli fanget; både hunden og reven ble forvandlet til stein. Men kastespydet ble fortsatt benyttet av Kefalos som var en ivrig jeger.

Prokris fikk deretter tvil om sin ektemann som hadde etterlatt sin brud i brudekammeret<ref>«Ideen om at Kefalos etterlot sin brud i brudekammeret er i seg selv en mistenkelig særlig detalj. Detaljen er ikke der ettersom fortellingen antyder eller krever den, men ettersom det var en del av et ritual.» Andre kuriøse detaljer er hjemkomst i forkledning, overrekkelsen av gaver, og over alt «sammenkallingen av en sky». Fowler, Robert L. (1993): «The myth of Kefalos as aition of rain-magic [Pherekydes FrGHist 3F34]» i: ''Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik'' '''97''', s. 29-42</ref> og klatret til toppen av et fjell<ref>Ovid har spesifisert at fjelltoppen var [[Ymittos|Hymettos]] hvor Fowler (1993) har observert at det var en helligdom for ''Zevs Ombrios'', «den som skaffer regn».</ref> og sang en hymne som påkalte [[Nefele]] (skyen).<ref>Fowler (1993) har representert denne handlingen som selve kjernen i myten og hvor han tolker som et magisk ritual i regnmakingen; Ovid: ''Ars Amatoria'' og i ''Metamorphoses'' erstattet Nefele med påkallelsen av Aura, en kjølig bris.</ref> Prokris ble overbevist om at han sang for en elskerinne. Hun klatret opp fjellet etter ham for å overvåke ham. Kefalos, som hørte noe i buskene, trodde at det måtte være et dyr, og kastet sitt kastespyd i retningen av lyden. Prokris ble spiddet, og da hun lå døende i hans armer, fortalte hun ham: «På våre bryllupsløfter, gift deg aldri med Eos!» Kefalos ble så fortvilet over å ha drept sin elskede Prokris at han reiste utenlands.

Den fremste litterære kilde for fortellingen er poeten [[Ferekydes]] fra Athen, bevart i et sitert fragment<ref>''Pherecydes Fr.'' 34</ref> i det såkalte ''[[Mythographus Homericus]]'' («Den homeriske mytografer»); en papyrus ''(PBerolinensis 13282)'' som representerer en parallell tekst basert på den samme kilden som bekrefter detaljene. 

I en adskilt episode som er ganske enkelt en ''[[Etiologi|aition]]'' som forklarer navnet [[Kefallinia]] og stryker stedets kulturelle forbindelser med Athen, gir Kefalos sin hjelp til [[Amfitryon]] av Mykene i en krig mot den homerske øya Taphos. Han ble belønnet med øya [[Samos]] som deretter ble kjent som Kefallinia etter ham. I dag er dette to adskilte øyer, men i samme område.

Kefalos giftet seg til sist igjen og valgte en datter av [[Minyas]] som sin hustru. Denne kvinnen, kalt blant annet Klymene i henhold til noen kilder, fødte ham en sønn ved navn [[Arkesios]]. Denne sønnen etterfulgte ham som hersker av Kefallinia, og denne Arkesios ble bestefar til [[Odyssevs]], sønn av Laertes. Kefalos skal aldri ha tilgitt seg selv for å ha drept sin elskede Prokis og i henhold til en variant av myten begikk selvmord ved å hoppe utenfor et berg og i havet. Myten mener også å vite at dette skjedde ved [[Lefkada]], for øvrig det samme stedet som en annen ikke relatert myte hevdet at den kvinnelige dikteren [[Sapfo]] begikke selvmord. Også andre greske myter lånte dette motivet. 

Pseudo-Apollodorus i [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|''Bibliotheke'']] hevder at Kefalos var fra Athen som sønn av [[Hermes]] og [[Herse]].

Legenden er gjenfortalt i ''Cephalus and Procris; Narcissus'', et dikt fra 1595 av [[Thomas Edwards (poet)|Thomas Edwards]]. Det har et ekko i [[William Shakespeare]]s ''[[En midtsommernattsdrøm]]'' (akt V, scene I) hvor Pyramus og Thisbe viser til «Shafalus» og «Procrus». Også [[John Milton]]s «attiske gutt» i ''Il Penseroso'' er en referanse til Kefalos.<ref>Harvey, P. (1937): ''Oxford Companion to Classical Literature'', "Cephalus," s. 96.</ref>

Emnet, som tragisk kjærlighet, er også behandlet som [[opera]], inkludert [[Giulio Caccini]]s ''Il rapimento di Cefalo'' (ca. 1600), [[André Grétry]]s ''Céphale et Procris'' (1773), og [[Ernst Krenek]]s ''Cefalo e Procri'' (1934), og andre.