Redigerer Katarina av Siena (avsnitt)

== Liv ==
Den hellige Katarina av Siena ble født den 25. mars 1347 som Caterina Benincasa. Hennes fødehjem er i dag et museum og kjent som [[Santuario di Santa Caterina]]. Hun var den nest yngste av 25 barn av Jacobo Benincasa og Lapa Di Puccio Di Piagente,<ref>Raimund von Capua: 33 Jahre für Christus. Die Legenda Maior. Das Leben der hl. Caterina von Siena. Vollständige Übersetzung von Dr. Josef Schwarzbauer. Verlag St. Josef, A-Kleinhain, 2006. ISBN 3-901853-13-8. S. 64.</ref> som tilhørte adelen. Da familien var fattig, måtte hennes far tjene til livets opphold som ullfarver. De fleste av hennes søsken døde tidlig av [[pesten]]. Katarina vokste opp uten utdanning, og lærte å lese og skrive mye senere.
Allerede som et seksåring<ref name="Raimund29">vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 29</ref> hadde hun sin første [[visjon (religion)|visjon]]: Over taket til [[Basilica di San Domenico (Siena)|Dominikanerkirke]] så hun „en vidunderlig vakker brudgom smykket med kongelig prakt. I ham så hun verdens Frelser, Herren [[Jesus Christus]] på en herskertrone kledd i biskoppelig skrud med [[Tiara]], konge- og pavekrone på hodet.“<ref name="Raimund29"/> like som [[apostel]]en [[Simon Peter|Peter]], [[Paulus av Tarsus|Paulus]] og evangelisten [[apostelen Johannes|Johannes]]. Etter denne visjonen trakk Katarina seg mer og mer tilbake og søkte ensomheten. Hun ba istedenfor å leke og spiste alltid mindre.<ref>vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 31</ref> 
Ifølge Raimund av Capua avla Katarina allerede som syvåring troskapsløfte til [[Maria (Jesu mor)|Guds mor]] om evig [[jomfruelighet]].<ref>Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 35-36</ref> Da hun hadde nådd gifteferdig alder på 12 år, vegret hun seg derfor først å legge mer vekt på sitt ytre og farge håret blondt, men lot seg likevel overtale av sin eldre søster Bonaventura.<ref>vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 41-42 und Tommaso Caffarini, Catarina von Siena, Erinnerungen eines Zeitzeugen, Legenda minor, (I, 4)</ref> Ikke lenge etter døde søsteren Bonaventura, og Katarinas foreldre ba [[dominikaner]]en, Tommaso della Fonte, om å overtale jenta til å la seg gifte bort. Likevel gikk det ikke som foreldrene ville, og Tommaso rådet henne (eller pekte på muligheten) å skjære av seg håret, noe som gjaldt som en handling av innvielse til Gud.<ref>vgl. Marianne Schlosser: Katharina von Siena begegnen. St. Ulrich Verlag GmbH. Augsburg 2006. S. 30 og Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 47</ref> Rasende over dette prøvde hennes mor å bryte ned Katarinas vilje, forbød henne et eget rom og beordret at hun konsekvent skulle være opptatt med arbeid og ta over arbeidet til tjenestepiken, så hun ikke skulle få tid til stillhet og bønn. Men det lyktes henne å skape seg et indre sted å trekke seg tilbake til, en „indre celle“, som også er et tilbakevendende tema i hennes brev.<ref>vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 48-49 og brev 102, 104, 183, 267 og 373</ref> I et nytt syn så Santa Katarina den hellige  [[Dominikus]] i kretsen av andre hellige. Han viste henne [[drakten|ordensdrakten]] til [[lekdominikanerne|Den hellige Dominikus botssøstre]] og lovet henne at hun skulle få lov til å tilhøre denne ordenen. I tilknytning til det fortalte hun familien om sin beslutning, og ble i fremtiden understøttet av sin far, og på hans fremsnakking også av den øvrige familie.<ref>vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 53-56</ref> Katarina fikk igjen eget rom, og viet seg der til bønn og hard [[bot (religion)|botsøvelse]]. Hun fastet stadig mer, avstod fra kjøtt, vin og kokte grønnsaker, og sov ikke lenger i sengen sin, men på planker, ba om natten og slo seg etter Dominicus’ forbilde med en jernkjetting<ref>vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 57-63</ref> Hun presset stadig oftere  på moren at hun skulle gå inn for å la henne bli opptatt i ordenen hos den hellige Dominikus’ botssøstre (på grunn av deres sorte mantler (kapper) også kalt „mantellater“). Men også hos dem støtte hun på vanskeligheter. På Katarinas tid tok mantellatene kun opp enker, som så levde i sine egne hus. Først etter gjentatte forespørsler ble Katarina til slutt i 1363 i en alder av 16 år opptatt av søstrene. Hun tilbragte flere år i stor tilbaketrukkenhet på sitt rom, og lærte der å skjelne mellom åndene, som hun senere beskrev i Dialogen:<ref>vgl. Raimund von Capua, S. Caterina da Siena, Legenda maior, Nr. 43</ref> "Kommer [visjon]en fra djevelen, [...] så føler sjelen umiddelbart glede når den blir synlig, jo lenger den imidlertid dveler, desto mer svinner gleden og det blir avsmak, mørke og opprør, som fordunkler dens ånd. Men hvis den blir hjemsøkt av Meg [Gud] [….], da blir sjelen fylt med en hellig frykt fra første øyeblikk, og samtidig med denne frykten mottar den glede og sikkerhet  [...]" <ref>Caterina von Siena: Gespräch von Gottes Vorsehung. Johannes Verlag, Einsiedeln, 5. Auflage, 2010. ISBN 978-3-89411-105-2</ref> 
Gjennom en ny visjon, den [[mystiske forlovelse]] med Kristus, forandrer Katarinas liv seg radikalt enda en gang. I denne visjonen viste Kristus seg for henne, og satte en ring på hennes finger med en lett berøring og sa til henne: {{Sitat|Se, Jeg, din Skaper, Forløser forlover meg med deg i troen. Du vil til enhver tid uskadd bevare denne troen, til du kommer til å feire evig bryllup med meg i himmelen. Fullfør, min datter, fra nå av med full tillit og uten å nøle det som min ledsagende omsorg pålegger deg. Du er nå befestet gjennom troens styrke, og slik vil du lykkelig overvinne dine motstandere.||Legenda maior, Nr. 115}}
Under inntrykket av denne visjonen forlot Katarina cellen sin og trådte inn i offentligheten. Hun stilte sitt liv i tjeneste for sine medmennesker. Kroppslige botsøvelser trådte nå i bakgrunnen. Hun hjalp til i husholdningen i foreldrehjemmet, og understøttet ved hjelp av hennes far fattige og syke. Ofte besøkte hun fengselet for å trøste de dømte og å følge dem til retterstedet.  Utstrålingen og hennes arbeid førte til at det dannet seg en gruppe rundt henne, som Katarina ble en åndelig mor for. Til denne gruppen hørte medsøstre av mantellatene, kjente, venner, dominikanere og medarbeidere ved hospitalene i Siena.
Katarina ytret seg utenom kirkelige spørsmål også om politiske og samfunnsmessige spørsmål av betydning&nbsp;– for en kvinne på denne tiden er det ytterst uvanlig og vekker oppsikt. Dette kan være grunnen til at Katarina ble innkalt til dominikanerordenens [[Generalkapitel]] i 1374. Dokumenter til denne utspørringen eksisterer ikke lenger, forskningen antar imidlertid at det ved denne undersøkelsen dreide seg om en anklage om [[kjetteri]]. Hun må ha blitt erklært rettferdig og frikjent. På dette tidspunktet fikk hun tildelt en allerede innflytelsesrik dominikaner [[Raimund von Capua]] som [[skriftefar]]. Han skulle ledsage henne hele hennes liv som rådgiver og oversetter. Etter hennes død forfattet han Katarinas biografi ''Legenda maior''.
Ut fra hennes trosforståelse utviklet det seg en politisk virksomhet. Hun holdt offentlige taler og rettet derved&nbsp;– hvis hun mente det var nødvendig nettopp fordi hun var så forbundet med kirken &nbsp;– også skarp kritikk mot kirkelige og politiske ansvarlige. Hennes ry bredte seg snart over hele Europa, og folk fra alle land spurte henne om råd&nbsp;– deriblant selv [[paven]],som hun på sin side ikke skånte, men også profetisk irettesatte. Men opprør mot pavens autoritet, var ukjent for henne. Slik formulerte hun:
{{Sitat|Og selv om paven ville ha vært en djevel i kjøttet istedenfor en god far, måtte vi likevel adlyde ham, ikke på grunn av hans person, men på grunn av Gud. For Kristus vil at vi adlyder hans stedfortreder.||Brief 207}}
Den 1. april 1375 ble hun [[stigmatisert]] foran et kors i [[Pisa]] (dette korset ble senere gitt i gave fra Pisa og står den dag i dag i Katarinas kapell i hennes hjem)]: På underlig vis skal Jesus sårmerker ha vist seg på kroppen hennes, som riktig nok bare var gjenkjennelig for Katarina selv.
I 1376 reiste Katarina til [[Avignon]]. Hun overbeviste pave [[Gregor XI.]], om å dra tilbake [[Roma]]. Et år senere begynte det store [[skismet vestlig kristendom]], hvor Katarina understøttet pave [[Urban VI.]]. Etter hans ønske flyttet hun til Roma. Fra Roma kjempet hun for kirkens enhet og for en fredsløsning i det kriserammede Italia.
Svært syk døde Katarina i en alder av 33 år den 29. april 1380 i nærheten av kirken [[Santa Maria sopra Minerva (Roma)|Santa Maria sopra Minerva]] i Roma, hvor hun ble begravet på kirkegården. Etter at det ble fortalt at mirakler skal ha skjedd ved hennes grav, lot hennes skriftefar, Raymond av Capua, hennes levninger bringe til basilikaen, hvor de ble begravet i et skrin under høyalteret. Hennes hode ble innmontert i et hode[[reliquar]] av bronse og senere sendt til hennes hjemby Siena, hvor det ble [[translatio|overført]] Dominikanerkirken i en prosesjon. Basilikaen San Domenico i Siena har dessuten en tommelrelikvie av den hellige Katarina i eie. Da hennes relikvier for første gang ble ekshumert i 1430, var hennes kropp uskadd, ved den siste eksamineringen i 1855 var den fortsatt i forbausende god behold.
Katarina av Siena ble [[helligkåring|kanonosert]] i 1461, og ble i 1939 erklært som [[skytshelgen]] for Italia. Pave [[Paul VI.]] utnevnte henne i 1970 til [[kirkelærer]]. I 1999 utnevnte von pave [[Johannes Paul II.]] henne sammen med den hellige [[Birgitta av Vadstena]] og den hellige [[Edith Stein|Teresa Benedicta av Korset]] (bedre kjent under sitt borgerlige navn Edith Stein) til [[Europas skytshelgen]].