Redigerer Katarina av Bologna (avsnitt)

==Liv og virke==
Katarina av Vigri var datter av den [[ferrara|ferrariske]] adelsmannen Giovanni de' Vigri og den [[bologna|bolognesiske]] adelskvinnen Benvenuta Mammolini.<ref>I sin utgivelse av ''Le sette armi spirituali...'' («syv åndelige våpen», Antenore, Padova 1985) forklarer Foletti verket og dets publikasjonshistorie, og gir dessuten en oversikt over Katarinas levned og kildene dertil (1-15)</ref> En av hennes biologiske søstre ble senere med i et av klostrene som ble grunnlagt av Katarina. 

Katarinas far var [[Niccolò III]]s ambassadør. Som et resultat nøt hun en humanistisk utdannelse i fag som musikk, kunst, kalligrafi og  latin ved hoffet til Niccolòs datter Margherita d'Estes hoff. I løpet av denne tiden begynte hun også å male bilder selv. Fra 1422 ble hun endelig d’Estes [[hoffrøken]] i to år.

I 1426, på grunn av ekteskapet til Margherita d'Este med Galeotto Roberto Malatesta, dessuten Niccolò III mord av sin hustru og sin sønn i 1425, samt farens død året etter,<ref>''Sette armi spirituali'', VII (110)</ref> sluttet Katarina seg til en liten ''Corpus Domini''-gruppe i en naboby nær Ferrara. Denne religiøse ordenen, grunnlagt av Bernardina Sedazzari i 1406, ble videreført av Lucia Mascaroni, Giovanni Mascaronis datter, etter grunnleggerens død i 1425.

Søstrene fulgte [[augustinerne]]s ordensregel. Ettersom Lucia heller ville følge [[Klara av Assisi|dene hellige Klara]]s ordensregel fra året 1253, oppsto det for første gang konflikter angående Søsterkongregasjonens ledelse og status. 

Lucia Mascaroni ble deretter ekskludert fra fellesskapet av biskop [[Pietro Boiardi]] av Ferrara, med samtykke fra Ailisia de Baldo – en søster av samfunnet som ikke ønsket å gi avkall på den augustinske regel. Ailisia forlot ''Corpus Domini'' i 1426, og ble av Ludovico Barbo i 1430 utnevnt til [[abbedisse]] i augustinerklosteret.

For å få slutt på striden ga biskopen ordre om at søstrene skulle forlate klosteret og returnere for å bo med familiene sine. Katarina forlot motvillig søsterfellesskapet. Noen dager senere kom hun tilbake til klosteret sammen med fem andre kvinner.<ref>''Sette armi spirituali'', VII (95-96)</ref> I 1431 grunnla hun et klarissekloster der, og i 1456 et annet i Bologna, som hun ledet til slutten av sitt liv.

Hun ble helligkåret den 22. mai 1712 av [[pave Klemens XI]] og er kunstnernes vernehelgen. Hun fremstilles som en klarisse med kors og bok samt med krone, og med [[Jesusbarnet]] på armen.

===Hennes skrifter===
Catherines mest kjente tekst er ''Le sette armi spirituali'' («De syv åndelige våpen [nødvendige for åndelig krig]»)<ref>{{Cite web|title=Seven Spiritual Weapons|language=it|url=https://gutenberg.beic.it/webclient/DeliveryManager?pid=2367343|website=[[Biblioteca Europea di Informazione e cultura|BEIC]]}}</ref> som hun ser ut til å ha skrevet først i 1438 og deretter omskrevet og utvidet mellom 1450 og 1456. Selv om hun sannsynligvis muntlig utlærte lignende ideer, holdt hun den skrevne versjonen skjult til hun nærmet seg døden og ga den deretter til sin skriftefar med instruksjoner om å sende en kopi til klarissene i Ferrara.  

En del av denne boken beskriver i detalj hennes visjoner både av Gud og Satan.<ref name=":0" /> Avhandlingen ble sirkulert i manuskriptform gjennom et nettverk av klarisseklostre.  

Den ble først trykt i 1475 og gikk gjennom 21 senere utgaver på det sekstende og syttende århundre, inkludert oversatt til latin, fransk, portugisisk, engelsk, spansk og tysk. Det spilte derfor en viktig rolle i formidlingen av senmiddelaldersk folkemystikk i den tidligmoderne periode. 

''Sette Armi Spirituali'' ble en viktig del av arbeidet for hennes kanonisering.

I tillegg skrev hun lovprisninger, korte religiøse avhandlinger og brev, samt et 5000-linjers latinsk dikt kalt ''Rosarium Metricum'',<ref>Vigri, red. Sgarbi, Gilberto (1997): ''Rosarium Metricum. Poema del XV Secolo'' (Bologna: Giorgio Barghigiani).</ref> dessuten ''I Dodici Giardini'' og ''I Sermoni''.<ref>Vigri, red. Sgarbi, Gilberto (1999), ''I Sermoni'' (Bologna: Giorgio Barghigiani).</ref>  Disse ble oppdaget rundt år 2000 og beskrevet av kardinal [[Giacomo Biffi]] som ''«nå avdekket i deres overraskende skjønnhet. Vi kan fastslå at hun ikke var ufortjent til sin berømmelse som en høyt kultivert person. Vi er nå satt enda bedre i stand til å meditere over et veritabelt monument av teologien som, etter avhandlingen om de syv åndelige våpen, består av distinkte og autonome deler: De tolv hagene (''Sette Giardini''), et mystisk ungdomsverk Rosarium - et latinsk dikt om Jesu liv, og Prekenene (''Sermoni''), kopier av Katarinas ord til sine ordenssøstre.»'' 

===Hennes kunstneriske verker===
Katerine representerer et sjeldent fenomen av en nonne fra 1400-tallet – en kunstnerinne hvis kunstverk er bevart i hennes personlige breviarium. Hun mediterte mens hun kopierte skriftteksten, la til rundt 1000 bønnerubrikker, og tegnet initialer med bysteportretter av helgener, med spesiell oppmerksomhet til bilder av [[Klara av Assisi|Klara]] og [[Frans av Assisi|Frans]]. 

Foruten flere bilder av Kristus og det spedbarnssvøpte Jesusbarnet, skildret hun andre helgener, som [[Thomas Becket]], [[Hieronymus]], [[Apostelen Paulus|Paulus]], [[Antonius av Padova]], [[Maria Magdalena]] og [[Katarina av Alexandria]]. Hennes [[autodidakt]]e til inkorporerte motiver fra håndarbeid og andaktstrykk. Noen helgenbilder, sammenvevd med tekst og rubrikker, viser en idiosynkratisk, oppfinnsom [[ikonografi]] som også finnes i tyske nonners kunstverk ''(Nonnenarbeiten)''.<ref>Arthur (2018): ''Women, Art and Observant Franciscan Piety'', ss. 86–118.</ref> Breviaret og dets bilder tjente sikkert en didaktisk funksjon i klosterfellesskapene.<ref>Faberi, Mariafiamma (2013): «La Pedagogia dell'immagine nelle miniature e negli scritti di S. Caterina Vigri», ''Dalla Corte al Chiostro'' eds. Clarisse di Ferrara, P. Messa, F. Sedda (Assisi: Edizioni Porziuncola), ss. 177–200.</ref> Andre panelmalerier og manuskripter som tilskrives henne viser ''Madonna og barnet'' (gitt tilnavnet ''Madonna del Pomo'') i ''Cappella Della Santa'', et mulig portrett eller selvportrett i autografkopien av ''Sette Armi Spirituali'', en Forløser, og en annen Madonna og barnet i hennes kapell.<ref>Wood, Jeryldene M. (1996): ''Women, Art, and Spirituality. The Poor Clares of Early Modern Italy'', (Cambridge: Cambridge University Press), ss. 121–144, 196–197.</ref>  Nylig har en forsker forsøkt å stille spørsmål ved visse attribueringer.<ref>Biancani, Stefania (2002). «La leggenda della monaca artista: Caterina Vigri», ''Vita artistica nel monastero femminile. exempla'', red. V. Fortunati (Bologna: Editrice Compositore), ss. 203–219.</ref>

En tegning av ''Sorgens mann'' eller ''Den oppstandne Kristus'' funnet i en rekke lovprisninger (Ms. 35 nr. 4, Archivio Generale Arcivescovile, Bologna) er også blitt tilskrevet henne. 

Katarina er betydelig som en kvinnelig kunstner som artikulerte en estetisk filosofi. Hun forklarte at selv om det tok dyrebar tid, var hensikten med hennes religiøse kunst «å forøke hengivenhet hos seg selv og andre».<ref>Arthur (2018): ''Women, Art and Observant Franciscan Piety'', ss. 86–118.</ref>

Et annet stort maleri tilskrevet Katarina er et som viser ''St. Ursula og hennes ledsagere''.<ref>{{Cite web |last=Larrea |first=Diana |date=8. september 2022 |title=Caterina Vigri (1413-1463) |url=https://www.taldiacomohoy.es/post/caterina-vigri-1413-1463 |access-date=8. januar 2024 |website=Tal día como hoy |language=es}}</ref> Katarina ser ut til å ha hatt en hengivenhet til denne helgenen, for hun malte to bilder av henne.