Redigerer Katarer (avsnitt)

==Historie==
===Navn===
Betegnelsen «katar» er avledet fra [[middelalderlatin]] ''Cathari'', «den rene», fra den [[gresk]]e teksten i ''[[Det nye testamente]]'', ''katharizein'', «å gjøre rent», avledet fra greske ''katharos'', «ren, ublandet».<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?allowed_in_frame=0&search=cathar «Cathar (n.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> Selv kalte de seg for ''Bons Hommes'', «gode menn» i betydningen gode kristne.<ref>Théry, Julien (2002): [https://www.academia.edu/924035/_Lhérésie_des_bons_hommes._Comment_nommer_la_dissidence_religieuse_non_vaudoise_ni_béguine_en_Languedoc_XIIe-XIVe_s._Heresis_36-37_2002_p._75-117 «L'Hérésie des bons hommes (XIIe-début du XIVe s.). Comment nommer la dissidence religieuse non vaudoise ni béguine en Languedoc?»], ''Heresis'', s. 75–117</ref> De ble også kjent som «albigensere» ettersom det var mange tilhengere i den franske byen [[Albi]] og det omliggende området på [[1100-tallet|1100-]] og [[1200-tallet]].<ref>[http://www.merriam-webster.com/dictionary/albigenses «Albigenses»], ''Merriam-Webster Dictionary''</ref> Benevnelsen «katar» gav opphav til ordet «[[kjetter]]» (vranglærer) (via tysk «''Ketzer»'').<ref>http://snl.no/katarer</ref><ref>{{Kilde bok|tittel=Kjetterne og kirken. Fra antikken til i dag.|etternavn=Hägg|fornavn=Tomas|utgiver=Scandinavian Academic Press|år=2008|isbn=978-82-304-0036-4|utgivelsessted=Oslo|side=81|sider=|kapittel=|sitat=Men det var én bevegelse som fremstod som kjetterne par excellence. Det var katarene. Selve ordet «kjetter» skriver seg herfra (via tysk ''Ketzer'').}}</ref>

=== Lære ===
Katarenes lære var i slekt med gnostisk dualisme. De trodde på flere guder, men tilba bare én. De hevdet at jorda og all materie var ond og skapt av en [[demiurg]], som ble tolket som [[Djevel]]en. Menneskene måtte slippe fri fra [[materien]]. Den guden som beskrives i [[Det gamle testamentet]] var [[Satan]] selv. [[Jesus Kristus|Jesus]] forkynte derimot budskapet om den gode Gud, som var en annen enn den guden som omtales i Det gamle testamentet.

Deres religiøse lærere ble kalt «de perfekte» og levde på en tildels [[asketisk]] måte. Trossamfunnet var organisert med [[prest]]er ([[prefekt]]er) og [[biskop]]er. Forkynnelsen skjedde i private hjem uten faste kirkelokaler. De kunne forrette en seremoni for dem som lå på dødsleiet. Den ble kalt ''consolamentum''. Den skulle være til fordel for dem i den åndelige tilværelsen.

De prekte et liv i nøysomhet og forsakelse, i kontrast til såvel den katolske som den ortodokse kirkes verdslige rikdom.

=== Opprinnelsen ===
Katarene selv vektla at deres [[religion]] kom fra [[Østen]], som ifølge dem var der den [[Tidlig kristendom|opprinnelige kristendommen]] fra [[apostlene]] hadde blitt bevart. Med «Østen» menes det her konkret [[Bulgaria]] og [[Konstantinopel]]. Allerede på [[900-tallet]] hadde det der eksistert en gruppe kalt [[Bogomiler|bogomilene]], som av deres motstandere hadde blitt oppkalt etter grunnleggeren [[Bogomil (prest)|Bogomil]], en [[bulgarsk]], [[Ortodoks kristendom|ortodoks]] [[prest]]. Katarene må derfor forstås som den vestlige grenen av [[Bogomiler|de bogomilske kirkene]] i [[øst]].<ref name=":0">{{Kilde bok|tittel=Kjetterne og Kirken. Fra antikken til i dag.|etternavn=Hägg|fornavn=Tomas (red.)|utgiver=Scandinavian Academic Press|år=2008|isbn=978-82-304-0036-4|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=85-86|kapittel=|sitat=}}</ref>

I et større religionshistorisk perspektiv minner katarenes og bogomilenes tolkning av kristendommen forbløffende om hva som ble tenkt av gnostikerne og manikeerne i antikken. Men det er usikkerhet om i hvilken grad det egentlig er mulig å trekke opp historiske forbindelseslinjer fra bogomilene tilbake til disse gamle kjetterbevegelsen.<ref name=":0" /> En av grunnene til det, er at det ser ut til at det ikke var en viden kjennskap til de eldre gnostiske og manikeiske skriftene blant katarene og bogomilene.<ref>{{Kilde bok|tittel=Kirken og kjetterne. Fra antikken til i dag.|etternavn=Hägg|fornavn=Tomas|utgiver=Scandinavian Academic Press|år=2008|isbn=978-82-304-0036-4|utgivelsessted=Oslo|side=86|sider=|kapittel=|sitat=Det må her legges til at det ikke finnes håndgripelige indikasjoner på at eldre gnostiske eller manikeiske skrifter var kjent blant verken paulikianere, bogomiler eller katarer; heller ikke gjenfinner man i deres egne skrifter noen av de karakteriske mytologiske skikkelsene i antikkens gnostiske litteratur.}}</ref>

=== Under adelsskapets beskyttelse ===
Katarene vant tilhengere flere steder i Frankrike, også innen adelen. De fikk lenge drive sin forkynnelse uten motstand fra det lokale adelsskapet. De ble etterhvert møtt med sterk motstand fra [[den katolske kirke]], men uten at det lokalt ble gjort begrensninger i deres trosutøvelse.

På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i Sør-Frankrike. Det var særlig greven [[Raymond Roger Trencavel]] ([[1185]]–[[1209]]) som beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som [[albigensere]], etter byen [[Albi]].

Fra Sør-Frankrike spredte de seg også til [[Holland]] og [[Tyskland]], men der ble de aldri noen store grupper.

=== Forsøk på omvendelse ===
Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I en periode prøvde den katolske kirken å omvende katarene med fredelige midler.

I [[1204]] utnevnte [[pave Innocens III]] tre pavelige [[legat]]er og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under [[abbed]] [[Arnaud Amaury]] av [[Cîteaux]]. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire var [[cistercienserne|cisterciensermunken]] [[Pierre de Castelnau]]. Tiltaket hadde liten effekt uten støtte hos de lokale myndighetene.

Andre som prøvde seg var Dominikus (kjent som sankt Dominikus) og hans medhjelpere. Deres metode var først og fremst forkynnelse og offentlige disputter med ledende katarer. Katarene valgte ofte et liv i streng fattigdom. For å vinne katarenes tillit, søkte den lille flokken av forkynnere å leve et like asketisk liv som dem.<ref>Jean-René Bouchet, Saint Dominique, Les Editions du Cerf, Paris 1988: s 30</ref> De maktet i liten grad å nå sine mål.

=== Korstogene ===
Etterhvert ble bevegelsen ansett som en så stor fare for den katolske kirke, at pave Innocens III beordret militær makt satt inn mot katarene og deres fører, grev Raymond. Han erklærte i juli [[1209]] hellig krig ([[albigenserkorstoget]]) mot dem etter å ha erklært katarene som [[satanist]]er.

Etter å ha inntatt [[Béziers]] og massakrert 20 000 innbyggerne, tvang korstogshæren til [[Simon de Montfort]] innbyggerne i [[Carcassonne]] til å overgi seg [[15. august]] [[1209]], etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, ''«kun medbringende sine synders last»'', og de øvrige 400 ble brent eller hengt.

Om abbeden [[Arnaud Amaury]] som kan ha spilt en fremskutt rolle under plyndringen av [[Béziers]] og massakrene av byens borgere den [[22. juli]] [[1209]], forteller legenden at da byen ble inntatt ble han spurt om hvordan man skulle skjelne mellom [[katolikker]] og katarer, og at han da svarte ''Caedite eos! Novit enim Dominus qui sunt eius!'' («Drep dem alle, for Gud kjenner sine»).

I løpet av noen år ble det lokale adelsskapet fratatt sine stillinger, og katarene ble enten drept eller tvunget til omvendelse under trusler om dødsstraff.