Redigerer Karlstadforhandlingene (avsnitt)

==Bakgrunn==
[[Fil:Erik Gustaf Boström portraited by Emil Österman.jpg|thumb|Statsminister [[Erik Gustaf Boström]] var lite samarbeidsvillig med de norske myndighetene.]]
Norge og Sverige hadde i unionstiden felles utenriksdepartement i Stockholm, og dette var ansvarlig for konsulatvesenet. Grunnloven hadde gitt Norge rett til eget konsulatvesen, men de fleste konsulene og visekonsulene i de områder hvor Norge hadde interesser, var ofte lokale og ikke norske. Behovet for å fornye konsulene og for å få modernisert konsulatvesenet meldte seg. Problemet var at mens Norge hadde et [[frihandel]]ssystem, hadde Sverige en mer [[Proteksjonisme|proteksjonistisk politikk]], og dette førte til splittelse.

Norge hadde behov for konsuler som arbeidet for norsk eksport, mens Sverige hadde andre krav. Norge hadde verdens tredje største handelsflåte og den raskest voksende dampskipsflåten i verden. Norge bidro med dobbelt så mye til konsulatvesenet, og det var ikke uproblematisk at dette lå under et utenriksdepartement som ikke sto til konstitusjonelt ansvar for Stortinget. Det var også få norske konsuler i både [[Nord-Amerika|Nord-]] og [[Sør-Amerika]], der norsk skipsfart hadde mange markeder.<ref name="NB">[[Narve Bjørgo]], [[Øystein Rian]] og [[Alf Kaartvedt]]: ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014032406025#343 Selvstendighet og union : fra middelalderen til 1905]''. Kapitlet «Separate handels- og sjøfartstraktater», side 343-355. (Norsk utenrikspolitikks historie, bind 1), Universitetsforlaget, 1995. ISBN 82-00-22393-0</ref> I [[1895]] bestemte [[Venstre]] seg for «Knyttnevepolitikken», å presse gjennom et norsk konsulatvesen, men da Sverige truet med krig, ble saken lagt død.<ref>[http://snl.no/Konsulatsaken Konsulatsaken] - Store norske leksikon (udatert), hentet 25. juli 2012</ref>

[[Fil:Utmin A. Lagerheim 1959.JPG|thumb|Utenriksminister [[Alfred Lagerheim]] fikk ikke tilstrekkelig støtte for sin kompromissvilje i [[Sveriges riksdag|Riksdagen]] og kom i konflikt med statsminister Boström.]]
[[Stortingsvalget 1903|Valget i 1903]] ble vunnet av [[Samlingspartiet]], en koalisjon mellom moderne [[Høyre]] og liberale høyreside-[[Venstre]] ledet av [[Francis Hagerup]]. De vant valget på løftet om forhandlinger om eget norsk konsulatvesen.<ref name="NB"/> En av grunnene til det var at [[Alfred Lagerheim]] hadde tatt over som utenriksminister i 1899, og at han var kjent som en mer kompromissvillig politiker i drøftelsene av konsulatsaken.<ref name="NB"/> Imidlertid ble problemene mellom Lagerheim og de mer konservative kreftene store, og han og statsminister [[Erik Gustaf Boström]] ga forskjellige signaler til nordmennene i forhandlingspolitikken, der Boströms var langt mer forsiktige og lite etterkommende. I november 1904 ble det en diskusjon i statsrådet i Sverige, der både Lagerheim og Boström foreslo å gå av. Det ble til at Lagerheim leverte sin avskjedssøknad.<ref>[http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/Presentation.aspx?id=10895 Alfred Lagerheim]{{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }} - Kent Zetterberg i Svenskt Biografisk Lexikon, del XXII : Königsmarck - Lilja, under redaktion av Erik Grill och Birgitta Lager - Kromnow. Stockholm 1977 - 1979. Norstedts tryckeri Stockholm 1979. Hentet 16. januar 2013</ref>

Avgangen til Lagerheim betydde også nederlag for den kompromissvillige linjen. Statsminister Boström la fram seks punkter et eventuelt norsk konsulatvesen måtte overholde etter Lagerheims avgang:<ref>[http://www.stovnerporten.no/kommentar_a/lydrike.htm Lydrikepunktene] {{Wayback|url=http://www.stovnerporten.no/kommentar_a/lydrike.htm |date=20090524151536 }} - Stovnerporten, hentet 16. januar 2013</ref>
* Konsulatstyrelsen skal, innen en konsulstilling besettes, meddele utenriksministeren alle nødvendige opplysninger vedrørende kandidaten.
* I norske konsulers diplomer skal alltid kongens tittel anføres slik at Sverige nevnes foran Norge.
* Konsulatstyrelsen må ikke gi en konsul noen forskrift som står i strid med UD-ministerens bestemmelse. 
* Erfarer utenriksministeren at en konsul opptrer slik at det kan virke forstyrrende på det gode forholde mellom de forente riker, har han å anmelde dette i ministerielt statsråd.
* Konsulene kan suspenderes av vedkommende gesandtskap... og kan ikke innsettes uten etter innstilling fra kongen eller UD-ministeren. 
* I visse lande skal det felles konsulatvesen bestå inntil videre.

Disse kravene ble fra norsk presse sett på som så strenge at de ble kalt «lydrikepunktene».<ref>[http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/kolle.pdf Jugglery with words] - hovedoppgave i historie, Andreas Kolle, november 2004</ref> Det ble gjort forsøk på forhandlinger med dette som basis, men avstanden ble for stor, og forhandlingene strandet i februar 1905.

Ved Lagerheims avgang, Boströms uvillighet til samarbeide og forhandlingenes resultatløse avslutning hadde også [[Francis Hagerups andre regjering|regjeringen Hagerup]] utspilt sin rolle. Den 21. februar 1905 utnevnte Stortinget en «Specialkomité» med medlemmer fra alle partiene (Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet) som skulle utarbeide en innstilling om en ordning av konsulatvesenet.<ref>Salomonsens Konversationsleksikon (Sal. Konv.), 2. utgave Bind XVIII, side 209-210</ref>

Den generelle følelsen var at når svenskene ikke ønsket samarbeid, fikk Norge ta affære, og to medlemmer av regjeringen Hagerup, [[Christian Michelsen]] og [[Jakob Schøning]], gikk av. Dette framtvang at hele regjeringen Hagerup gikk av den 11. mars.<ref>Sal. Konv. B XVIII, s. 210</ref> [[Christian Michelsens regjering|Christian Michelsens samlingsregjering]] tok over med Michelsen som statsminister. Han fortsatte med konsulatsaken, og etter hvert ble det Boström som gikk av. Ny statsminister, etter at samtlige tidligere kandidater hadde unnskyldt seg, ble [[Johan Ramstedt]].<ref>Side 17-24, Arne Wåhlstrand: «1905 års ministärkriser», Uppsala och Stockholm, Uppsala 1941</ref> Grunnen til at mange takket nei til statsministerstillingen, kan ha vært at man forsto alvoret i situasjonen, og at den sittende minister ville bli husket som den som mistet Norge.{{tr}}

===Unionsoppløsningen fra norsk side===
[[Fil:Christian Michelsen.jpg|mini|left|[[Christian Michelsen]] hadde noen uortodokse løsninger på problemet med konsulatsaken og unionen med Sverige.]]
Den 10. mai 1905 leverte Stortingets spesialkomité for [[Konsulatsaken]] sin enstemmige innstilling om å følge den «korte lovlinje», det vil si den politiske retning som krevde norsk konsulatvesen på tross av at det var et felles utenriksministerium. Loven skulle tre i kraft fra 1. april 1906. Stortinget vedtok loven i [[Odelstinget]] og [[Lagtinget]] den 18. og 23. mai. Dette ble oversendt kong [[Oscar II]] på Stockholms slott den 27. mai.<ref>[http://www.arkivverket.no/manedens/mai2005/statsrad.html Siste statsråd med kong Oscar II] Arkivverket, udatert 1905</ref> Oscar II, som nettopp hadde kommet seg etter sykdom, nektet å sanksjonere. Norges regjering hadde mottrekket klart, og hadde med seg regjeringen Michelsens resignasjon. Oscar II svarte følgende:
: «Da det er mig klart, at nogen anden Regjering ikke kan dannes, så bifalder jeg ikke Staatsraadenes Afskedsansøkninger»<ref>[http://www.arkivverket.no/originalbilder/md2005_05_2.jpg (bilde av dokumentet)] - Arkivverket.no (udatert, hentet 25. juli 2012)</ref>
Reaksjonen fra norsk hold måtte gjøres via Stortinget, da det å svare fra regjeringshold ville være å underkjenne sin egen avskjed. Reaksjonen fra Stortinget, den 7. juni, var også av avgjørende betydning. Stortingspresident [[Carl Berner]] leste opp følgende forberedte utsagn:
: «Da Statsraadets samtlige Medlemmer har nedlagt sine Embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af Stand til at skaffe Landet en ny Regjering, og da den konstituionelle Kongemagt saaledes er traadt ud af Virksomhed, bemyndiger Stortinget Medlemmerne af det idag aftraadte Statsraad til indtil videre som den Norske Regjering at udöve den Kongen tillagte Myndighed i Overensstemmelse med Norges Riges Grundlov og gjældende Love – med de Ændringer, som nödvendiggjøres derved, at Foreningen med Sverige under én Konge er oplöst som Fölge af, at Kongen har Ophört at fungere som norsk Konge.»<ref>[http://arkivverket.no/originalbilder/md2005_juni_1x.jpg 7. juni-erklæringen] {{Wayback|url=http://arkivverket.no/originalbilder/md2005_juni_1x.jpg |date=20150208170513 }}, Riksarkivet, Arkivverket, hentet 8. februar 2015.</ref>
Det juridiske grunnlag for denne uttalelsen er ikke uproblematisk, noe Oscar II påpekte i sitt tilsvar den 10. juni, der han viste at det ikke er noen sammenheng mellom regjeringens avskjed, hans uvilje til å akseptere den og den norske konklusjonen at han dermed ikke har utført sine plikter som monark av Norge.<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/june_4b.html 24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905] - Nasjonalbiblioteket, udatert, hentet 25. juli 2012</ref>
I tillegg var det ikke juridisk mulig for Norge å oppheve [[Riksakten]] av 1815 uten Sveriges godkjennelse.<ref>[http://velhaven.no/Unionsoppløsningen.htm 1905 - Unionsoppløsningen sett fra Holtet Hageby] {{Wayback|url=http://velhaven.no/Unionsoppl%C3%B8sningen.htm |date=20151003022659 }} - Velhaven, Holtet Hageby Vel.Udatert, hentet 25. juli 2012</ref><ref>[http://www.hoelseth.com/royalty/sweno/castberg1955.html 7. juni-vedtaket var i strid med folkeretten] - Frede Castberg, 7. juni 1955, hentet 28. januar 2013</ref> Mot dette kunne hevdes at handlingen var i tråd med [[Venstre]]s kontrasignaturlære fra 1890-tallet, og at kongens funksjon som regjeringsdanner var av avgjørende betydning, og når en konge ikke fylte denne funksjonen, var hans nektelse en faktisk abdikasjon.<ref>Side 425 ff, Rolf Danielsen: «På moderasjonens grunn», ''Historisk Tidsskrift'' bind 81, nr. 4/2002. Temaet rundt unionsoppløsningens juridiske argumentasjon er et svørt utfyllende tema, og det som presenteres her er en svært kort versjon.</ref>

Deretter delte svenske og norske myndigheter seg i synet på unionen. Svenskene mente at unionen [[de jure]] ikke var oppløst, og anerkjente ikke oppløsningen. Nordmennene mente at den [[de facto]] var det, og at de var selvstendige. Fra svensk side ble det nedsatt et særskilt utvalg med utgangspunkt i [[Sveriges riksdag|Riksdagen]] som skulle utarbeide de svenske vilkårene for en oppløsning av unionen. Michelsen-regjeringen tok opp sine poster som det selvstendige Norges regjering.
[[Fil:JohanRamstedt.JPG|mini|[[Johan Ramstedt]] tok over som statsminister i Sverige etter Boström. Han hadde hatt jobb som utenriksminister mellom Lagerheim og Gyldenstolpe]]

===Unionsoppløsningen fra svensk side===
Ramstedt hadde sammen med kronprins Gustav planer om å gi nordmennene som tilbud å fratre unionen mot at Stortinget ikke oppløste unionen. Da dette skjedde den 7. juni, handlet det om å få begrenset skadene. Unionsoppløsningen skapte sinne i Sverige, ikke så mye fordi det kom, men måten det kom på.<ref name="vedung">[http://uu.diva-portal.org/smash/get/diva2:173415/FULLTEXT01 Evert Vedung «Unionsdebatten 1905 - en argumentationsanalys»], licenciatavhandling 3. juni 1966 Uppsala, hentet 1. februar 2013</ref>

Også Ramstedt var tydelig irritert da han uttalte: «Genom denna revolutionära åtgärd har stortinget ej blot utan Konungens medverkan än även utan all hänsyn till Sverige egenmäktig fattat beslut angående upphävande av et unionsförhållande som existerar på grund av ömsedlig lagfäst överenskommelse mellan de båda rikena och ej kan utan ömsesidigt medgivande brytas».<ref name="vedung"/> Ramstedt la til at Norges avgjørelse «på det djupaste kränker Sveriges rätt».<ref name="vedung"/>

Imidlertid hadde et særskilt utvalg med utspring i Riksdagen, «Hemliga utskottet», ledet av [[Christian Lundeberg]], avslått muligheten Ramstedt foreslo.<ref>Almanack för alla. Stockholm: Norstedt. 1912</ref> Utvalget brukte så juli måned til å utarbeide de svenske vilkårene for unionens oppløsning.

Den 25. juli framla de sin innstilling, at Sverige skulle gå i forhandlinger med Norge om unionsoppløsning. Blant kravene var folkeavstemning fra Norges side, og [[demilitarisert sone]] på begge sider av grensen, hvilket betydde at alle moderne festninger på norsk side, da [[Ørje-fortene]], [[Urskog fort]] og moderne påbygg på [[Kongsvinger festning]] og [[Fredriksten festning]], måtte avvikles.<ref>Sal. Konv. B. XVIII, side 210</ref>

Forslaget gikk rett gjennom Riksdagen den 28. juli. Dette medførte at Ramstedts regjering ble tvunget til å gå av. Den 3. august gikk Ramstedt av. Ny regjering ble ledet av Lundeberg, med Ramstedt som justisråd. Christian Lundeberg var et valg ikke uten betydning. Han hadde vært en av de sterkeste kritikerne av utenriksminister Lagerheims samarbeidsmetode.<ref>Sal. Konv., B. XVI, side 80</ref>

===Folkeavstemning og forberedelser===
[[Fil:En politisk telegramveksling.jpg|thumb|left|Vitsetegning i [[Vikingen (tidsskrift)|Vikingen]] om en tenkt telegramveksling mellom Michelsen og [[Bjørnstjerne Bjørnson]]. Tegningen ble så populær at flere trodde i lang tid at historien var sann, og Bjørnson måtte selv dementere den.<ref>[http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm Øystein Sørensen: Apokryft om å holde kjeft]  {{Wayback|url=http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970505/idag.htm |date=20150212024545 }}, Aftenposten 5. mai 1997, hentet 21. januar 2013</ref>]]

Norge aksepterte kravet om folkeavstemning og forhandlinger, om enn folkeavstemningen ble igangsatt av Stortinget før kravet offisielt kom, men etter at det var presentert Riksdagen. [[Folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige|Folkeavstemningen]] 13. august viste nok en gang forskjellen mellom norsk og svensk innstilling. Svenskene ba om folkeavstemning for oppløsning av unionen, mens folkeavstemningen i Norge handlet om godkjennelse av «den stedfundne Opløsning af Unionen». Resultatet ble uansett et overveldende «Ja».

Selve avstemningsprosessen var ikke ukontroversiell. Flere steder lå det ikke Nei-stemmer, og andre steder lå det blanke ark der man måtte skrive «Nei» selv. Det var også et tungt ja-miljø, og vanskelig å stemme nei. Ettersom avstemningen angikk den «stedfunde» oppløsningen, og ikke angikk en avstemning om unionsoppløsning, og siden den heller ikke var en kommentar om framgangsmåten 7. juni, var det heller ikke like stort engasjement blant de som mente at framgangsmåten var feil.<ref>[http://www.farmann.no/arkiv/2005/08/gjestekommentar.html Gjestekommentar: Eidsvolds endelikt] {{Wayback|url=http://www.farmann.no/arkiv/2005/08/gjestekommentar.html |date=20210113051330 }} av J.K. Baltzersen, 28. august 2005, hentet 25. juli 2012</ref>

Den 21. august behandlet Stortinget regjeringens forslag om å be Sverige medvirke til unionsoppløsningen ved å oppheve Riksakten. Den ba også om fullmakt til å forhandle om vilkårene. Med 11 motstemmer fra de radikale deler av den politiske venstresiden fikk regjeringen godkjent vedtaket. Sverige svarte raskt med å foreslå forhandlinger mellom fire representanter for hvert land, derav minst to statsråder. Karlstad ble foreslått fordi byen lå midtveis mellom de to hovedstedene.

===Unionen sett utenfra===
Stormaktene var ikke særlig opptatt av unionsforholdet mellom Norge og Sverige. Men en unionsoppløsning hadde stor betydning i flere sammenhenger. De viktigste spørsmål var hvorvidt [[Østersjøen]] skulle være «åpent» eller «lukket», Norges framtidige styresett og eventuelle dynastiske forbindelser ved fortsatt monarki. Norges kystlinje var også relevant for flåtekappløpet mellom [[Storbritannia]] og [[Tyskland]].<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010050308080#&struct=DIV32 Karlstad-forhandlingene: de praktisk-økonomiske spørsmålene] - side 23, [[Roald Berg (professor)|Roald Berg]]: ''Norge på egen hånd'', bind to av Norsk utenrikspolitikks historie, Universitetsforlaget, Oslo, 1995</ref> Reaksjonene var klart sterkest fra britisk og tysk hold, mens Frankrike og til dels Russland var mindre involvert.

I november 1855 hadde [[Novembertraktaten]] blitt inngått. Den gikk i hovedsak ut på at Storbritannia og Frankrike ville støtte Sverige og Norge mot ethvert russisk angrep mot at dobbeltmonarkiet ikke ga bort landområder til Russland. En unionsoppløsning ville tilsidesette denne avtalen, som var beregnet på Norge og Sverige sammen, og ikke på de to landene som selvstendige.

====Engelske reaksjoner====
[[Fil:Henry Charles Keith Petty-Fitzmaurice, 5th Marquess of Lansdowne by Philip Alexius de László.jpg|mini|Den britiske utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lord Lansdowne]] var godt orientert om situasjonen i Norge og Sverige.]]
Fra januar 1905 var [[Storbritannia]]s [[Minister (diplomati)|minister i Sverige og Norge]] sir [[James Rennell Rodd]]. Rodd satte seg godt inn i situasjonen, og valgte å besøke Norge allerede i februar 1905. Dette var uvanlig for Storbritannias representanter, som stort sett holdt til i Stockholm.<ref>Depeche fra Rodd til utenriksminister Lord Landsowne 18. februar 1905, Foreign Offices filer, 63/650, Public Records Office, Kew Gardens</ref> Rodd selv oppfattet situasjonen som alvorlig etter å besøkt Norge i februar, der han blant annet snakket med statsminister Hagerup. På den annen side opplevde han ikke «lydrikepunktene» til Boström som helt urimelige.<ref>[http://www.gwpda.org/memoir/Rodd/Rodd03.htm Chapter III Stockholm 1905] Social and diplomatic memoirs, Sir James Rennell Rodd</ref> Da skal Rodd ha foreslått en «golden bridge», et kollegialt samarbeid i utenriksministeriet til Hagerup.<ref>Francis Hagerup: ''Dagbok ført i 1905 av statsminister Francis Hagerup'', side 14. Utgitt av H. Falch Myckland, Aschehoug, 1951.</ref> Rodd samtalte også med [[Gustav V av Sverige|kronprins Gustav]] i anledning dennes tur til Kristiania som delvis overlappet med Rodds tur.

Parallelt med den vanlige diplomatiske kommunikasjonen, hadde helten fra ferden med «Fram», [[Fridtjof Nansen]], påvirket folkeopinionen i [[Storbritannia]] gjennom avisartikler hvorav de fleste ble publisert i mars måned. Han hadde også møtt utenriksminister Lansdowne uoffisielt ettersom han ikke hadde noe offisielt mandat. Lord Lansdowne rapporterte til Rodd om en svært lang innføring i problemene mellom Norge og Sverige fra Nansens side, og disse besto i hovedsak av argumenter som var godt kjent av Lansdowne.<ref>National Archives, Foreign Office 73, 652 Lansdowne til Rodd, 29. mars 1905. I sitt private kommuniké til Rodd var Lansdowne langt mer brutal mot Nansen, og beskriver Nansens «harang» som et rent oppgulp av ting han har sagt før.</ref>

Rodd fulgte godt med på utviklingen fra Norge, og tok opp både interne og eksterne problemer forbundet med unionsoppløsningen. Han hadde også nevnt muligheten for at svenskene skulle satse på [[Sven Hedin]], som nøt stor respekt i Storbritannia, som en svensk motvekt mot Nansen. Rodd fikk hele tiden god tilbakemelding fra utenriksminister [[Henry Petty-Fitzmaurice, 5. marki av Lansdowne|Lansdowne]]. Da Rodd tok opp faren for russisk invasjon i Skandinavia og Novembertraktatens verdi ved en oppløsning unionen, sendte Lansdowne den 29. april en promemoria med Storbritannias syn på unionskonflikten tilbake til Rodd.<br />
:Følgende oversikt over vår linje kan være av interesse for Dem.''
# Vårt oppriktige ønske er at unionens integritet under ingen omstendighet bør svekkes.
# Britiske interesser vil bli alvorlig berørt dersom en annen makt kom til å okkupere en havn på norskekysten og vi bør gjøre alt i vår makt for å unngå dette.
# Vi betviler sterkt at traktaten av 1855 fortsatt er gyldig om de to land deles. Vi bør vurdere situasjonen som vil oppstå med stor forsiktighet, og også spørsmålet om å erstatte traktaten med et annet internasjonalt arrangement. Vår holdning vil i stor grad avhenge av de to rikenes forhold til hverandre og til oss. 
# Et nytt avtaleverk for å sikre Norges og Sveriges integritet bør ikke bare rette seg mot Russland. En avtale hvor de andre maktene aksepterer Russland som partner bør være å foretrekke.
# Jeg foreslår å diskutere disse punktene med den franske regjeringen.<ref>Original engelsk tekst under:
The following outline of our policy may be of use to you.
#We earnestly desire that the integrity of the dual kingdom should in no circumstances be impaired.
#British interests would be seriously affected if any other Power were to occupy a port on the Norwegian coast, and we should do all in our power to avoid such an eventuality.
#We doubt extremely whether the Treaty of 1855 could be regarded as surviving should the two kingdoms separate. We should have to consider with the utmost care the situation which will arise, and the question of replacing the Treaty by some other international arrangement. Our attitude would largely depend on that of the two kingdoms towards one another and towards us.
#Any new arrangement for securing the integrity of Norway and Sweden should not be aimed at Russia alone. An agreement to which the other Powers accepting Russia herself were partners would be preferable.
#I propose to consult the French government upon these points.<br /> National Archives, Foreign Office 73/652 Lansdowne til Rodd, 23. mai 1905</ref>

Det var altså klart at Storbritannia ikke ønsket at Norge eller Sverige skulle brukes militært, verken av Storbritannia eller av andre. Den tidligere skepsisen mot Russland og inkluderingen av «the other Powers», hovedsakelig Tyskland, viste at det ikke forelå ønske om å ekskludere noen eller å ha en avtale beregnet på å behandle noen som antagonist.

[[Fil:Fritz Wedel Jarlsberg.jpg|thumb|[[Fritz Wedel Jarlsberg]] benyttet seg av sine diplomatiske kunnskaper for Norges sak, men det er uklart i hvor stor grad han påvirket situasjonen.]]Selve unionsoppløsningen fikk beskjeden oppmerksomhet fra britisk hold. Den foregikk på et tidspunkt da Rodd var i London for å bivåne bryllupet mellom [[Gustav VI Adolf av Sverige|prins Gustav]] og [[Margaret av Connaught]] den 15. juni. Den britiske [[attache]] i Stockholm, sir Arthur Grant Duff, hadde rapportert til utenriksminister Lansdowne, Grant Duff hadde også samtalt med utenriksminister [[August Gyldenstolpe (1849–1928)|grev Gyldenstolpe]] i Sverige, og forsikret han om at Storbritannia ikke hadde noen planer om å anerkjenne unionsoppløsningen eller Norge som selvstendig land. Imidlertid hadde flere nordmenn en annen oppfatning. Justisminister i Michelsens regjering [[Harald Bothner]] noterte i sin dagbok at Rodd hadde gitt garantier om britisk støtte i tilfelle svensk uthaling.<ref>Harald Bothner: [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060400052#195 ''Dagbøker fra 1905''], Side 159, Tapir, Trondheim, 1987</ref> Lite peker på at Rodd ga en beskjed i den retning.

Fram til Karlstadkonvensjonen handlet det i stor grad fra diplomatisk side å holde oversikt over situasjonen og å anmode Norge om tålmodighet og Sverige om å ikke trekke ut tiden. Imidlertid hadde [[Fritz Wedel Jarlsberg]] lansert de to hovedkandidatene fra norsk side til å ta over tronen etter [[Oscar II]]. De to forslagene var [[Carl av Sverige, hertug av Västergötland|Prins Carl]] av Sverige og [[Haakon VII|Prins Carl]] av Danmark, det førstnevnte av høflighet, det sistnevnte av hensyn til Prins Carl av Danmarks dynastiske forbindelser med Storbritannias monark, fordi han var gift med [[Edward VII av Storbritannia|Edward VIIs]] yngste datter.<ref>Kolle, side 56-58</ref> Wedel Jarlsberg skremte med faren for republikk eller intervensjon fra en annen stormakt i tronfølgerspørsmålet.

Mens Rodd ikke tok hensyn til Wedel Jarlsberg, var hans kollega i [[København]], sir Alan Johnstone, langt mer ivrig. Han rapporterte til Lansdowne og formidlet også til Edward VII betydningen av å få presset fram et avbud fra svensk side slik at prins Carl av Danmark kunne overta tronen. Rodd var imidlertid skeptisk til Wedel Jarlsbergs formuleringer.<ref>Kolle, s. 86-88</ref> Det ble etter hvert en kamp mellom Edward VII og Johnstone på den ene siden og Lansdowne og Rodd på den andre som endte med at utenriksministeren og ministeren i Stockholms syn, å ikke intervenere, inntil videre vant fram.
[[Fil:Wilhelm II of Germany.jpg|left|mini|[[Wilhelm II av Tyskland]] var engasjert i den norske tronfølgen, og tok en aktiv rolle i juni og juli 1905.]]

====Tyske reaksjoner====
Den tyske minister i Norge og Sverige i 1905, grev Casimir von Leyden, hadde liten tro på kronprins Gustavs reise «til fiendeland» i februar 1905.<ref>Auswärtiges Amt/Politisches Archiv, R11283 von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25</ref> Han var i tillegg skeptisk til den norske sak. Han mente at forhandlinger om konsulatvesen ikke burde ha funnet sted, at «lydrikepunktene» ikke var urimelige, og at nordmennene aldri var særlig interessert i en løsning som gikk ut på at unionen besto.<ref>von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25</ref> Likevel var han ikke fjern for Norges krav, og mente at de hadde vist stor intelligens, energi og dristighet.<ref>von Leyden til Bülow 12. februar 1905, nr. 25. Adressat, sannsynligvis Wilhelm II, ga to streker i margen ved dette utsagnet.</ref> Svenskene hadde utvist likegyldighet og det svenske kongehus hadde behandlet Norge stemoderlig ifølge von Leyden.

Da Michelsen-regjeringen tok over, var von Leyden mest overrasket over sammensetningen av ministre, som han mente ga klare indikasjoner om at regjeringen ikke kom til å samarbeide, og ville få en kort levetid utover konsulatsaken. Da Tyskland ikke ble konfrontert om Novembertraktaten på det daværende tidspunkt, fokuserte heller von Leyden på generelle observasjoner om unionsoppløsningen, der han langt på vei anklaget svenskene for å ha vært gammeldagse og å ikke ha tatt situasjonen på alvor.

Tysklands rolle var i hovedsak å observere. Fridtjof Nansen hadde bare i et kort tilfelle konsentrert seg om Tyskland, og da han verken fikk møte keiseren eller de nærmeste rådgiverne personlig, valgte han å avlyse forsøket på å påvirke tysk diplomati, og gikk heller via britiske aviser til tyske aviser.<ref>Tanja Hammerstad<!-- nå Tanja Wahl -->: [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/hammerstad.pdf ''Svensk og norsk diplomati og propagandavirksomhet i Storbritannia i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905''], s 30. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, 2002.</ref> Fraværet av aktivitet fra Nansens og Wedel Jarlsbergs side, sistnevnte var også bare kort innom Tyskland, gjorde at tyskerne stort sett stolte på rapporter fra von Leyden.

[[Wilhelm II av Tyskland|Wilhelm II]] var svært godt informert om utviklingen, og leste kommunikeer med interesse. Da tronen ble ledig, anså Wilhelm II det som uheldig at den ville bli gitt til svigersønnen til Edward VII, og han prøvde å igangsette et kandidatur for den danske prins Carls onkel, [[Valdemar av Danmark]], som et bedre alternativ. Valdemar var bror av [[Maria Feodorovna|enkekeiserinne Dagmar]] av Russland. Wilhelm II tok opp dette med [[Nikolaj II av Russland]] ved [[Primorsk (Leningrad oblast)|Björkö]], der en videre plan om tettere tysk-russisk samarbeid ble diskutert. Wilhelm IIs argumenter var sterkt anti-engelske og kritiske til Edward VII.<ref>Side 455-460 i ''Die Grosse Politik der Europäischen Kabinette 1871-1914: Sammlung der Diplomatischen Akten des Auswärtiges Amtes, Deutsche Verlagsgesellschaft für Politik und Geschichte'', Berlin, 1925</ref> Imidlertid tok ingen av de to stormaktenes regjeringer keisernes avtaler, så det ble lite ut av dette besøket. Kort tid etter Björkö-møtet slo Wilhelm II seg til ro med Carl av Danmark som Norges nye konge. Hva gjaldt Wedel Jarlsbergs anmodninger om å presse Sverige til å godta Carl, forholdt Tyskland seg svært lite interessert. Dette var delvis fordi Tysklands sendebud var godt informert, og fordi verken Wedel Jarlsberg eller Nansen hadde konsentrert seg om å appellere til Tyskland.