Redigerer Karl den store (avsnitt)

== Politisk bakgrunn ==
[[Fil:Bertradaburg1Muerlenbach.JPG|thumb|left|[[Bertradaburg]] i [[Mürlenbach]], [[Rheinland-Pfalz]], antagelig stedet for Karl den stores fødsel.]]
{{Karolingerne}}

På [[500-tallet]] hadde de vestgermanske stammene som frankerne tilhørte blitt kristne grunnet betydelig press for en katolsk konvertering av [[Klodvig I]].<ref>Waldman & Mason (2006), s. 270, 274–275.</ref> [[Frankerriket]], styrt av [[Merovingere|merovingernes dynasti]], var det mektigste av de kongedømmer som etterfulgte [[Vestromerriket]]. Senere, som følge av [[slaget ved Tertry]] i 687, ble merovingerkongene redusert til maktesløshet,<ref>Bachrach, Bernard (2013): ''Charlemagne's Early Campaigns (768-777): A Diplomatic and Military Analysis'', Brill, s. 2</ref> og fikk siden tilnavnet ''rois fainéants'' («gjøre-ingenting-konger»).<ref>Fouracre (2005), s. 5–8.</ref> Bortimot all regjeringsmakt ble utøvet av deres øverste myndighetspersoner, [[Liste over frankiske rikshovmestre|rikshovmestre]] (latin: ''[[maior domus]] ''), og var den faktiske makten bak tronen, mens monarken selv var blitt redusert seremonielle funksjoner.

I 687 fikk [[Pipin av Herstal]], rikshovmester i [[Austrasia]], avsluttet striden mellom de ulike kongene og deres rikshovmestre med hans seier ved Tertry.<ref>Frassetto (2003), s. 292.</ref> Han ble eneguvernør av hele Frankerriket. Pepin var sønnesønn av to betydningsfulle figurer i det austrasiske kongerike: [[Arnulf av Metz]] (senere helgenerklært) og [[Pipin av Landen]].<ref>Frassetto (2003), s. 292–293.</ref> Pipin av Herstal ble til sist etterfulgt av sin sønn [[Karl Martell]] som han fikk utenfor ekteskap med sin elskerinne Alpaida.<ref>Waldman & Mason (2006), s. 271.</ref>

Etter 737 styrte [[Karl Martell]] («hammeren») frankerne i stedet for en konge og avslo å kalle seg selv en konge. Han ble etterfulgt i 741 av sine sønner [[Karloman, sønn av Karl Martell|Karloman]] og [[Pipin den yngre]], far til Karl den store. I 743 plasserte brødrene [[Childerik III]] på tronen for å forhindre separatisme i rikets ytterkanter. Han ble den siste merovingerkongen. Karloman trakk seg fra sin posisjon i 746 for isteden å gå i kloster som munk. Pipin brakte spørsmålet om kongeverdigheten fram for pave [[Zacharias (pave)|Sakarias]] ved å spørre om det var logisk at en konge ikke hadde noen kongelig makt. Paven ga sitt svar i 749 hvor han slo fast at det var bedre at Pipin ble kalt for konge for han hadde den øverste myndigheten og den reelle makten. Han beordret derfor ham om å bli «den sanne konge». Childerik ble avsatt, tvangsraket og stengt inne i et kloster, og tronen ble erklært ledig.

Pipin ble i 750 valgt til frankernes konge av en forsamling av frankiske adelige med en stor andel av Pipins hær i bakhånd som øvde avgjørende press. Den eldste redegjørelsen av valget er det korte manuskriptet ''[[Clausula de Pippino]]''.<ref>Krusch, Bruno, red. (1885): «Clausula de Pippino rege» i: ''Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum merovingicarum'', 1/2, Hannover, s. 465–466.</ref> Han ble salvet av en erkebiskop og opphøyd som konge. Paven merket Childerik som «den falske konge». Merovingernes dynasti ble således formelt erstattet av [[karolingerne]]s dynasti. Navnet er etter Karl Martell som betegnes som grunnleggeren.

I 753 måtte pave [[Stefan II]] flykte fra Italia og søkte tilflukt i Frankerriket. Han appellerte til Pipin om å forsvare ham mot [[langobardene]] som forsøkte å legge hele Italia under seg. Han ble støttet i dette av Karloman, Pipins bror. Det eneste paven kunne tilby som gjenytelse var legitimitet. Han gjorde det ved å salve Pipin på nytt og bekreftet at han var den sanne konge, og la samtidig til hans unge sønner Karolus (Karl den store) og Karloman til den kongelige arv. De ble dermed arvinger til det rike som allerede dekket store deler av Vest-Europa. I 754 aksepterte Pipin å være pavens beskytter og bekjempe langobardene.<ref>Denne framstillingen er fra Einhard, antatte (741–829): [http://www.thelatinlibrary.com/annalesregnifrancorum.html ''Annales Regni Francorum (Annales Laurissenses Maiores) ''], Medieval Latin. The Latin Library; framstilling for årene 745–755</ref>

Under karolingerne ble Frankerriket utvidet til å utgjøre et området som omfattet det meste av Vest-Europa, [[Skandinavia]], [[de britiske øyer]] og [[den iberiske halvøy]] unntatt. Den østvestlige delingen av kongeriket dannet grunnlaget for dagens moderne stater Frankrike og Tyskland. [[Traktaten i Verdun]] i 843 mellom de stridende sønnesønnene til Karl den store har blitt tolket som den avgjørende hendelsen for et uavhengig Frankrike under dets første konge i form av [[Karl den skallede]]; et uavhengig Tyskland under [[Ludvig den tyske]]; og et uavhengig mellomrike som strakte seg fra [[Nederlandene]] langs grenselandene til sør for Roma under [[Lothar I av Det tysk-romerske rike|Lothar I]], som beholdt tittelen som keiser og hovedstedene [[Aachen]] og [[Roma]] uten jurisdiksjon.<ref>Oman (1914), s. 409–410</ref> Dette langstrakte midtre riket hadde brutt opp ved 890 og delvis bli absorbert i [[Vestfrankerriket]] (som ble til Frankrike) og [[Østfrankerriket]] (som ble til Tyskland) og resten utviklet seg til mindre «bufferstater» som eksisterer mellom Frankrike og Tyskland den dag i dag i form av [[Benelux]] og [[Sveits]]. Konseptet og minnet om et forent Europa har forblitt virksomt og Karl den store er således ofte betraktet som stamfar til det moderne Europa. [[Otto von Habsburg]] uttalte at «Det europeiske symbol tilhører alle nasjoner likt. Det er kronen til det tysk-romerske rike, som legemliggjør tradisjonen til Karl den store, herskeren av et forent Vesten.»<ref>Scheck, Al (29. juli 2011): [http://www.vision.org/visionmedia/biography-otto-vonhabsburg/46881.aspx «Obituary: Otto von Habsburg»], ''Vision.org''</ref> [[Karlsprisen|Den internasjonale Karlspris]] har navn etter Karl den store, og deles ut av byen Aachen hvert år til mennesker som har bidratt til europeisk samarbeid.<ref>[http://www.karlspreis.de/der_karlspreis/entstehungsgeschichte/proklamation_von_1949.html «Die Proklamation von 1949»], Karlsprisens internettside</ref>