Redigerer Karl Wilhelm Diefenbach (avsnitt)

== Liv ==
Diefenbach vokste opp i småbyen Hadamar, som den tredje av seks søsken i en katolsk familie. Han fikk sin første kunstutdannelse av faren, Leonhard Diefenbach, som hadde studert en tid ved akademiene i München og Frankfurt.<ref name=":3" /> Leonhard Diefenbach arbeidet som tegnelærer ved den videregående skolen i Hadamar. For å spe på inntektene, tegnet han [[Prospekt (topografisk bilde)|prospekter]] og illustrerte barnebøker. Da han fikk slag i 1868, hjalp Karl Wilhelm ham med å male prospekter.<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 10</ref> I 1869 fikk han for første gang prøve å male med oljefarger, og malte både portretter og [[Prospekt (topografisk bilde)|byprospekter]] for salg.<ref name=":3">Wagner (2007),kapittel 3, s. 12</ref>

I 1872 flyttet han til München for å arbeide hos hoff-fotograf Josef Albert, og i oktober samme år ble han tatt opp som student ved [[Akademie der Bildenden Künste München]]. Han var innskrevet som student der til 1879, men han skrev selv i en selvbiografisk tekst i 1897 at han var innskrevet ved akademiet i sju år, men knapt tilbrakte sju måneder der.<ref>tysk originaltekst, sitert i Wagner, s. 15: «Von sieben Jahren, während welcher er an der Münchner Akademie eingeschrieben war, brachte er kaum sieben Monate in derselben zu»</ref>

I 1882 giftet han seg med Magdalena Atzinger, som han hadde en sønn med. Senere fikk de to barn til. 

=== Helseplager og Lebensreform ===
I 1873, mens han var kunststudent ved akademiet i München, ble Diefenbach svært alvorlig syk av [[Tyfoidfeber|tyfus]], og lå et halvt år på sykehus. Feilaktig behandling mens han lå på sykehuset, førte til at han fikk en [[blodpropp]] i høyre overarm,<ref name=":2">{{Kilde www|url=https://www.schirn.de/en/magazine/context/first_among_equals_the_prophet_karl_wilhem_diefenbach/|tittel=FIRST AMONG EQUALS: THE PROPHET KARL WILHEM DIEFENBACH|besøksdato=2019-03-21|dato=2015-03-16|språk=en|verk=SCHIRN KUNSTHALLE FRANKFURT}}</ref> og deler av muskelen måtte fjernes. Dette hemmet ham i hans kunsteriske arbeid resten av livet,<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 16</ref> og hans læresvenner måtte hjelpe ham med å ferdigstille flere av verkene.

Ut fra Diefenbachs etterlatte papirer og brev, som er gjennomgått av historikeren Claudia Wagner, går det frem at han i sin ungdom var blitt smittet av [[syfilis]]. Dette var en utbredt kjønnssykdom på 1800-tallet. Legene kjente til bakterien som forårsaket sykdommen, [[Treponema pallidum]], men visste ikke om sammenhengen mellom smitten og senvirkningene. For Diefenbach påvirket smitten både hjernen og tenkningen hans. Dagbøkene er fulle av notater om tiltagende irritasjon, søvnløshet og hodepine. Både dette og hans ofte virkelighetsfjerne ideer, [[Megalomani|stormannsgalskap]] og overdrevne og eksentriske måter å ytre seg og opptre på, er karakteristiske symptomer på sykdommen, ifølge Wagner.<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 13</ref>

I 1881 deltok han på en [[fritenkerkongress]] i München. På kongressen fikk han kontakt med teologen Eduard Baltzer, som hadde stiftet sitt eget frikirkelige trossamfunn, og allerede fra 1860-årene hadde sluttet seg til tankene og ideene bak [[Lebensreform]] (Lebensreform = livsreform), som både var en kulturstrømning og en sosial bevegelse som oppsto i Tyskland og Sveits i siste halvdel av 1800-tallet. Det overordnede målet var å leve i pakt med naturen. Baltzer var også formann i Tysklands første vegetarforening, og var dermed en ivrig talsmann for et vegetarisk levesett. Diefenbachs stadig tilbakevendende fysiske plager, med hodesmerter og krampeanfall, gjorde at han prøvde med alle midler å finne noe som kunne lindre. Etter å ha fått kontakt med Baltzer, gjennomførte han en flere uker lang druekur, og følte at det døyvet verkingen i høyre arm. Han bestemte seg derfor for å teste om ikke en ren fruktdiett var å foretrekke fremfor en diett som inneholdt kjøtt.<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 21</ref> Dette var starten på hans vegetariske levesett.

Like etter at han hadde giftet seg i 1882, fikk Diefenbach en åpenbaring, en åndelig opplevelse, da han gikk alene opp på fjellet Hohenpeißenberg og så soloppgangen der. Han skrev senere om åpenbaringen i bekjennelsesskriftet ''Sonnen-Aufgang (Soloppgang)'': «Erkjenn, menneske  [...] i DEG er Gud!  [...] Erkjenn, menneskehet, din mor, NATUREN» (Uthevelsene samsvarer Diefenbachs egne).<ref>Tysk originaltekst gjengitt i N.N. (februar 2011): Erkenne dich, Mensch. [...] In DIR ist Gott! [...]Erkenne, Menschheit, deine Mutter, die NATUR</ref>  

Kontakten med Baltzer, åpenbaringen på fjellet og kontakt med flere talsmenn for et naturlig levesett, gjorde at Diefenbach ble sterkt påvirket av Lebensreform, og ble en selvoppnevnt profet for et levevis der helsekost, alternativ medisin, nudisme og seksuell frigjorthet var av det gode, mens man skulle avholde seg fra tobakk, alkohol, kjøtt og vaksiner.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagbladet.no/a/60968010|tittel=Den andre historien om Tyskland|besøksdato=2019-03-26|dato=2014-10-10|språk=no|verk=Dagbladet.no}}</ref> Han begynte å kle seg i en vid ullkutte, inspirert av legen og zoologen [[Gustav Jäger|Gustav Jägers]] reformklær. Med dette hadde Diefenbachs nye holdninger og ideer også fått et ytre uttrykk.<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 22</ref> Han vandret barbent omkring i sin kjortel, som en talsmann for soltilbedelse, naturlig livsstil, organisk mat og vegetarianisme. 

På grunn av sin ukonvensjonelle livsstil var han stadig i konflikt med myndighetene i München, som til og med ville ta barna fra ham.<ref>sett inn kilde</ref> 

Diefenbach ville ikke lenger bo i München, den «store, dekadente, skitne byen»<ref>kilde</ref>, så han trakk seg tilbake til Höllriegelskreuth i kommunen Pullach im Isartal, rett sør for München. Der grunnla han i 1885 det første bokollektivet i Tyskland, ''HUMANITAS: Werkstätte für Kunst, Religion und Wissenschaft'' (=verksted for kunst, religion og vitenskap).<ref name=":2" /> Han drømte om et samfunn der alle skulle leve i et stort kjærlighetskollektiv, forent i avholdenhet fra kjøtt, fra eiendomsbegjær og aggresjon. Bokollektivet i Höllriegelskreuth skulle være den første konkretiseringen av denne visjonen.<ref name=":1" />

Diefenbachs verdensanskuelse gikk ut på at mennesket er forutbestemt til å være en fredelig sanker og fruktspiser. Det var først da mennesket fikk smaken på kjøtt at det utviklet en krigersk aggresjon. For å komme tilbake til en fredfull natur, etter tusen års grusomhet, foreslo Diefenbach at den menneskelige rase måtte gå over til vegetarianisme, og for å oppnå en slik transformasjon, anbefalte han en radikal landreform. Han støttet seg til [[Alexander von Humboldt]], som fremholdt at det landområdet som trengs for å holde én mann med kjøtt, kan, med fornuftig drift, gi en avkastning som kan gi vegetarisk mat til ''ti'' menn.<ref name=":1">{{Kilde artikkel|tittel=Meister Fidus: Jugendstil-Hippie to Aryan Faddist|publikasjon=Comparative Literature Studies|url=https://www.jstor.org/stable/40246137|dato=1975|forfattere=|fornavn=Jost|etternavn=Hermand|etternavn2=Mason|fornavn2=Gregory|via=|serie=3|bind=12|hefte=|sider=288–307|issn=0010-4132|besøksdato=|sitat=}}</ref>

=== Capri ===
[[Fil:Diefenbach Capri 1914.jpg|miniatyr|Diefenbach foran huset sitt på Capri (1914). Huset er dekorert med motiver fra ''Per Aspera ad Astra'']]
På en skipsreise langs den italienske kysten i 1899, bestemte Diefenbach seg for å slå seg ned på Capri, og nyttårsaften 1899 flyttet han inn i Villa Giulia ved foten av fjellet [[Monte Solaro]]. Han utsmykket huset med legemstore figurer fra frisen ''Per Aspera ad Astra'' og merket det med påskriften «Kunstutstilling» for å tiltrekke seg pengesterke turister. Det store gjennombruddet uteble i første omgang, blant annet på grunn av et voldsomt kolerautbrudd i Napoli. Etterhvert fikk han likevel både besøkende og kjøpere på utstillingene han arrangerte.<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 69</ref>

15. desember 1913 døde Diefenbach på Capri, av en tarmobstruksjon. Liket ble ført til Roma, for å kremeres og begraves der. Urnen gikk tapt under andre verdenskrig.<ref>Wagner (2007), kapittel 3, s. 81</ref>