Redigerer Karl VII av Frankrike (avsnitt)

== Unge år ==
Han ble født i Paris som sønn av Karl VI og hans dronning [[Isabella av Bayern]]. I [[1417]] ble han tronfølger, ''[[dauphin]]'', etter at fire eldre brødre alle hadde dødd i ung alder.

Allerede året etter, i mai [[1418]] måtte han flykte fra Paris fordi byen var truet av styrkene til hertug [[Johan den fryktløse]] av [[Burgund]]. Et forsoningsmøte mellom de to [[10. september]] [[1419]] endte med at hertugen ble drept av dauphinens menn. Karl benektet senere at dette skjedde med hans godkjenning.

Han utmerket seg ved sitt mot og sine lederegenskaper i kampen mot engelskmennene. Men to hendelser i [[1421]] førte til at hans selvtillit fikk seg en alvorlig knekk. Først måtte han foreta en ydmykende tilbaketrekning under et slag mot [[Henrik V av England]], for deretter å bli utestengt fra arvefølgen etter at hans egen mor erklærte at han var resultat av et utenomekteskapelig forhold. Ydmyket søkte han tilflukt i Sør-Frankrike, under beskyttelse av dronning [[Yolande av Aragón]], viss datter [[Marie av Anjou|Marie]] han ektet.

Ved Karl VIs død gjorde han krav på tronen med den begrunnelse at påstanden om at han var uekte var en politisk betinget løgn. Nærmeste arving etter etablert [[salisk lov]] ville ellers være [[hertugen av Orléans]], men han satt i engelsk fangenskap. Men i [[1421]] hadde Karl VI anerkjent [[Henrik V av England]] som sin arving i [[Troyes-traktaten]] mot at Henrik ektet hans datter [[Katarina av Valois]]. Siden Henrik V døde før Karl VI, gikk tronkravet i arv til hans og Katarinas sønn [[Henrik VI av England]] som ble anerkjent i det engelsk-kontrollerte Nord-Frankrike. Den mindreårige Henriks onkel [[John, hertug av Bedford|hertugen av Bedford]] styrte på hans vegne.

Karl på sin side etablerte seg som konge i det uokkuperte Sør-Frankrike, men hans makt var begrenset selv der. Han var fortsatt kjent som dauphinen, eller nedsettende som «kongen av [[Bourges]]», etter regionen hvor han hadde sitt hovedfeste.