Redigerer Karl Poppers filosofi (avsnitt)

== Vitenskapsteori ==
Poppers epokegjørende [[vitenskapsteori|vitenskapsteoretiske]] innsikt var at et utsagn kan karakteriseres som [[vitenskap]]elig hvis og bare hvis det kan ''[[falsifisere]]s'' («motbevises») gjennom [[empiri]]ske iakttagelser.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avs. 6)</ref> Popper omtalte derfor [[falsifiserbarhet]] som vitenskapens «avgrensningskriterium», altså som egenskapen som skiller vitenskap fra metafysikk ([[#Metafysikk|se under]]). En [[hypotese]] eller [[teori]] må kunne vise seg å være feil, for at den kan kalles for vitenskapelig (se [[falsifikasjonisme]]). Dette synet står i diametral motsetning både til [[positivisme|positivistiske]] vitenskapsteorier og til en utbredt forestilling blant legfolk om at vitenskap består av utsagn som er «[[bevis (vitenskap)|bevist]]», bekreftet eller sannsynliggjort.

For å illustrere forholdene med et klassisk eksempel, kan ikke påstanden «alle svaner er hvite» [[verifikasjon (vitenskap)|verifiseres]] (bekreftes) gjennom observasjon.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 1)</ref> Selv tusen observasjoner av hvite [[svaner]] viser bare at tusen svaner er hvite, men ikke at ''alle'' svaner er hvite. Derimot kan påstanden ''falsifiseres'' gjennom én eneste (troverdig) observasjon av f.eks. en fiolett eller svart svane.

Popper illustrerte forskjellen gjerne ved å sammenligne [[psykoterapi]]en (i&nbsp;f.eks. [[Sigmund Freud|Freuds]], [[Alfred Adler|Adlers]] eller [[Carl Gustav Jung|Jungs]] versjon) med [[Albert Einstein|Einsteins]] [[relativitetsteori]].<ref>Popper ([[#unq|''Unended Quest'']], kap. 8)</ref> Psykoterapeutene prøvde å forklare all menneskelig adferd gjennom sine teorier. Men det innebar at ingen tenkelig adferd (f.eks. verken det å ta liv eller det å redde liv) var uforenlig med disse teoriene:

::«Disse teoriene så ut til å kunne forklare praktisk talt alt som falt innenfor deres domener. Å&nbsp;studere dem syntes å ha effekten av en intellektuell omvendelse eller åpenbaring, ved at de åpnet ens øyne for en ny sannhet som var usynlig for dem som ennå ikke var blitt innvidd. Så snart ens øyne var blitt åpnet, så man bekreftelse overalt: Verden var full av ''verifikasjoner'' av teorien. Den ble bekreftet av alt som hendte. Dens sannhet virket således åpenbar; [...] den som nektet å se sannheten, [...] trengte [selv] behandling [etter nettopp disse teoriene].»<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap. 1, avsn. I, kursivering som i originalen)</ref>

Popper påpekte derimot at en teori som er forenlig med alle tenkelige observasjoner, i praksis er [[tautologi]]sk og ikke kan gi ny innsikt: Den forklarer alt og ingenting. Einsteins formulering av relativitetsteorien var den rake motsetningen: Den gjorde det mulig å forutsi konsekvenser som var testbare. Hvis disse konsekvensene ikke inntraff, dvs. hvis obervasjonene ikke stemte med forutsigelsene, «ville teorien helt enkelt ha vært tilbakevist. Teorien er ''uforenlig med visse mulige observasjonsresultater'' – faktisk med resultater som alle ville ha forventet før Einstein.»<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap. 1, avsn. I, kursivering som i originalen)</ref> Dermed er Einsteins teori et eksempel på Poppers ideal av en «dristig hypotese» (''bold conjecture''): Den gjør seg selv sårbar for tilbakevisning ved å blottstille sine potensielle svakheter.

Basert på sin oppdagelse, foreslo Popper et nytt syn på hvordan vitenskapelige teorier blir til. Den rådende forestillingen fulgte tidligere dette skjema:
:observasjon → ([[induksjon|induktiv]]) verifikasjon → teori

I stedet tenkte Popper seg den følgende modell:<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap. 3 og 6)</ref>
:problem → forklaringsforsøk → feil-eliminering → nytt problem

Forklaringsforsøkene er hypotesene som settes frem for å løse det opprinnelige problemet, som kan være et åpent vitenskapelig spørsmål, en praktisk utfordring eller en overraskende iakttagelse. Feil-elimineringen innebærer en test av hypotesenes forutsigelser mot virkeligheten, i form av nye observasjoner eller et eksperiment (til dels kan et [[tankeeksperiment]] gjøre samme nytten). Forklaringsforsøkene som ikke består realitetssjekken, «lukes ut» (falsifiseres). Har et forklaringsforsøk bestått testen, anses det som [[styrkningsgrad|styrket]] og opprettholdes inntil videre. Som regel vil det i denne sammenheng dukke opp nye problemer, enten i form av observasjoner som heller ikke den nye hypotesen kan forklare, eller i form av dyperegående spørsmål som man ikke tenkte på før man kom på den nye hypotesen.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']], kap. 3 og 6)</ref> Metoden kalles [[hypotetisk-deduktiv metode|hypotetisk-deduktiv]], siden den først setter frem hypoteser, som man så avleder (''[[deduksjon|deduserer]]'') prediksjoner fra (som til slutt testes empirisk).

Poppers grunnleggende innsikt er som sådan nokså enkel, men har – kanskje av den grunn – ofte blitt misforstått, f.eks. dithen at falsifikasjon i praksis er like umulig som verifikasjon.<ref>Popper («[[#rcr|Replies]]», avsn. 2–3)</ref> Observasjonen eller testen som ligger til grunn for falsifikasjonen, kan jo i sin tur være feil (pga. observasjonsfeil, målefeil, feiltokning e.l.). Men ifølge Popper forblir asymmetrien mellom tilbakevisning og støtte uberørt av dette: Tilbakevisning ''kan'' være endelig, ''så&nbsp;sant'' forskersamfunnet er enig om testens tolkning; men støtte kan ''aldri'' være endelig, ''selv om'' forskersamfunnet er enig om testens tolkning.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 9, 19, 22, 29)</ref> Dessuten påviser en empirisk tilbakevisning (logisk tvingende) at det ''må foreligge en feil'' – man kan bare ikke si sikkert om feilen ligger i teorien og/eller i hjelpehypotesene og/eller i tolkningen av de empiriske observasjonene.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 18)</ref> Empirisk støtte tillater derimot ikke noen tilsvarende slutning.

Til tross for innsiktens enkelhet har den flere viktige implikasjoner. På det ''erkjennelsesteoretiske'' plan tilsier den at sikker kunnskap ikke eksisterer ([[#Erkjennelsesteori|se under]]): Selv om vitenskapelig fremskritt er mulig og reell, skjer den ikke ved å verifisere de antatt sanne teoriene, men ved å falsifisere de antatt usanne teoriene.<ref>Popper ([[#okn|''Objective Knowledge'']])</ref> På det ''[[metodologi]]ske'' plan innebærer Poppers innsikt en rekke anbefalninger for den vitenskapelige praksis: Istedenfor å lete etter støtte for sine antagelser, bør man lete etter feil i dem. Forskere bør ikke «immunisere»<ref>Begrepet ''immunisering'' ble i denne betydning innført av Poppers venn [[Hans Albert]], og Popper overtok det fra og med sin [[#okn|''Objective Knowledge'']]</ref> sine teorier mot kritikk og tilbakevisning – tvert imot bør de formulere sine teorier så eksplisitte som mulig og fremheve deres potensielle svakheter.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn.&nbsp;20; [[#c&r|''Conjectures'']], kap.&nbsp;1)</ref>

Faktisk oppdaget Popper at det [[empiri]]ske innholdet av en teori øker med dens grad av falsifiserbarhet.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn.&nbsp;31–40)</ref> En teori er altså bedre, jo mer falsifiserbar den er (så lenge den ikke er falsifisert). En teori A som gjelder for både [[planet]]er, [[måne]]r og [[komet]]er har f.eks. et større innhold enn en teori B som bare omhandler planeter. Samtidig er teori A dermed enklere å tilbakevise (dvs. mer falsifiserbar): Jo flere fenomener en teori gjør testbare forutsigelser om, desto flere potensielle observasjoner kan den være uforenlig med.

Falsifiser''bar''het er altså ifølge Popper et gode, men falsifi''sert''het er det selvfølgelig ikke. En teori må ha blitt utsatt for kritiske tester ''og ha bestått disse'', før den kan omtales som en god teori. En teori som har bestått mange og strenge tester, har likevel ikke blitt «bekreftet» eller «sannsynliggjort» gjennom disse testene. I&nbsp;Poppers ord er en slik teori ''velprøvd'' eller har blitt ''styrket'' (se [[velprøvdhet]]) – men den blir altså bare godtatt tentativt, på et foreløpig grunnlag, siden man aldri vet om den også vil bestå fremtidige tester.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 3 og 79–84; [[#lsd|''Logic'']], app.&nbsp;*ix)</ref>

Selv om teorier aldri kan bevises, argumenterte Popper at det skjer vitenskapelig fremskritt. Dette fremskrittet består i at falsifiserte teorier erstattes av nye hypoteser som er «nærmere [[sannhet]]en», i den forstand at de kan forklare alt den gamle teorien forklarte, i tillegg til nye fenomener (se [[sannhetsnærhet]]).<ref>Popper ([[#c&r|''Conjectures'']], kap. 10 og addenda 3–7; [[#okn|''Objective Knowledge'']], kap.&nbsp;2 og app.&nbsp;2; [[#ldf|''Logik'']] fra og med 7.&nbsp;utg., app.&nbsp;*XV)</ref> Einsteins relativitetsteori kan f.eks. forklare alt den [[Isaac Newton|newtonske]] [[klassisk mekanikk|mekanikken]] kunne forklare, men forutsier og forklarer i tillegg fenomener som er uforenlige med Newtons teori.

Popper utvidet sin teori også til [[statistikk|statistiske]] hypoteser, altså til hypoteser om hyppigheten til visse typer hendelser (f.eks. «med denne mynten kaster man kron ved 50&nbsp;% av tilfellene»). En statistisk hypotese kan ikke falsifiseres gjennom én enkelt observasjon, ikke en gang gjennom en lang, men endelig rekke observasjoner. Poppers forslag for å gjøre statistiske utsagn testbare var at forskeren bør spesifisere en sannsynlighetsterskel; blir denne underskredet (dvs. er den faktiske observasjonen mindre sannsynlig, gitt hypotesen, enn terskelen), anses hypotesen som tilbakevist.<ref>Popper ([[#ldf|''Logik'']], avsn. 65–68)</ref> Dette svarer til dagens praksis med å spesifisere et [[signifikansnivå]] og beregne [[p-verdi|''p''-verdier]].