Redigerer Karl Martell (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Konsolidering av makt ===
[[Fil:Steuben - Bataille de Poitiers.png|thumb|300px|Karl Martell er hovedsakelig kjent for sin seier i [[slaget ved Poitiers]].]]
{{Karolingerne}}
Pipin av Herstal døde i desember [[714]]. Han hadde på oppfordring fra sin kone [[Plektrude]], satt [[Teodobald]], sitt barnebarn gjennom Plektrudes sønn [[Grimoald II|Grimoald]], som arving over hele riket. Adelen satte seg umiddelbart i mot dette, for Teodobald var en gutt på åtte år. Plektrude var en energisk kvinne og tok umiddelbart Karl Martell, hennes manns eldste gjenlevende sønn, en uekte sønn, og satte ham i fengsel i [[Köln]], byen som var utpekt til å være hennes hovedstad. Dette forhindret et opprør på hans vegne i [[Austrasia]], men ikke i [[Neustria]].

=== Borgerkrigen 715&ndash;718 ===
Adelen i Neustria utropte en [[Ragenfrid]] i [[715]] til [[major domus|rikshovmester]] på vegne av, og tydeligvis med støtte av, [[Dagobert III]], den unge kongen som hadde lovlig autoritet til å velge en rikshovmester, selv om [[merovingere|merovingerdynastiet]] på denne tiden hadde mistet det meste av kongelig makt.

Austrasierne skulle ikke støtte en kvinne og hennes unge gutt lenge. Før slutten av året, hadde Karl Martell flyktet fra fengsel og blitt utropt til rikshovmester av adelen i det kongedømmet. Neustrierne hadde angrepet Austrasia og adelen ventet på en sterk mann til å lede dem mot sine invaderende landsmenn. Dagobert døde samme år, og neustrierne utropte [[Chilperik II]] som konge uten støtte fra resten av det frankiske folket.

Sammen ledet Chilperik og Ragenfrid en hær inn i Austrasia i [[716]]. Neustrierne allierte seg med en annen invasjonsstyrke under [[Radbod, frisernes konge]], og møtte Karl i et slag nær Köln som fremdeles ble holdt av Plektrude. Karl hadde lite tid til å samle mennene sine, eller forberede seg, og resultatet ble hans eneste nederlag i hele hans liv. Chilperik og Ragenfrid seiret, og Karl flyktet til fjellene i [[Eifel]]. Karl flyktet fra slagmarken så snart han innså at han ikke hadde nok tid eller menn til å forberede slaget og ikke hadde sjanse til å vinne. Kongen og hans rikshovmester vendte seg så for å beleire deres andre rival i byen og tok den, formuen og Chilperik som konge og Ragenfrid som rikshovmester mottok anerkjennelse. Plektrude overgav seg på vegne av Teodobald.

Ved dette tidspunktet vendte hendelsene til Karls fordel. Han gjorde de nødvendige forberedelsene og angrep den triumferende hæren nær [[Malmedy|Malmédy]] idet den vendte tilbake til sin egen provins. I [[slaget ved Ambléve]] ble den tidligere seirende hæren omringet og måtte flykte. Heretter var praktisk talt Karl ubeseiret til han døde. Etter at han seiret skal det merkes at han til tross for at hans nevø hadde blitt utropt til arving i Karls sted og barnets bestemor, Karls stemor, hadde fengslet ham i sitt navn, lot han dem leve og behandlet dem med vennlighet. En sjeldenhet i middelalderen, hvor nåde mot tidligere rivaler var sjelden.

Våren [[717]] vendte Karl tilbake til Neustria med en hær og bekreftet sin overlegenhet med en seier ved [[Vincy]], nær [[Cambrai]]. Han forfulgte den flyktende kongen og rikshovmesteren til [[Paris]] før han vendte tilbake for å ta seg av Plektrude og Köln. Han tok byen og spredte hennes tilhengere. Etter denne suksessen utropte han [[Klotar IV]] til konge i Austrasia i opposisjon til Chilperik og avsatte [[erkebiskop av Reims|erkebiskopen av Reims]], [[Rigobert]], og erstattet ham med [[Milo, erkebiskop av Reims|Milo]].

Etter å ha underlagt seg hele Austrasia, marsjerte han mot Radbod og trengte ham tilbake til hans territorium. Han fremtvang til og med avståelsen av [[Vest-Friesland]] (senere [[Nederland]]). Han sendte også [[saksere|sakserne]] tilbake over [[Weser]] og sikret dermed sine rikers grenser, selvsagt i kongens navn.

Men Karl hadde absolutt makt, mer enn noen annen tidligere rikshovmester, selv om han aldri brydde seg med titler. Det gjorde derimot hans sønn som til slutt spurte [[pave]]n «hvem bør være konge, han som har tittelen eller han som har makten?» Paven som var svært avhengig av frankiske hærer for å beholde sin uavhengighet fra [[Langobarder|langobardene]] og [[Østromerriket]] (den bysantinske keiseren regnet seg fremdeles som den eneste legitime «romerske» keiseren, og dermed som hesrker over alle provinsene i det antikke riket, enten de anerkjente det eller ikke), erklærte «han som hadde makten» og kronet dermed Pipin.

Tiår senere, i [[800]], ble [[Pipin den yngre|Pipins]] sønn, [[Karl den store]], kronet til keiser av paven, og utvidet dermed ytterligere «han som hadde makten»-prinsippet ved å fjerne legitimiteten til de bysantinske keiserne på Den italienske halvøya (som da hadde skrumpet inn til [[Puglia|Apulia]] og [[Calabria]]) og antikkens romerske Gallia, inkludert de iberiske utpostene Karl den store etablerte i ''[[Marca Hispanica]]'' på den andre siden av [[Pyreneene]] som i dag utgjør [[Catalonia]].

Selv om den bysantinske keiseren krevde autoritet over hele det gamle [[Romerriket]] som den legitime «romerske» keiser, og etter loven kan dette ha vært sant, var det ikke realiteten. Hoveddelen av [[Vestromerriket]] var under karolingernes styre, den bysantinske keiseren hadde nesten ikke autoritet i vest siden det [[6. århundre]], selv om Karl den store foretrakk å unngå et åpent brudd med [[Konstantinopel]].

Det som skjedde var fødselen av en institusjon som var unik i historien: [[Det hellige romerske rike av den tyske nasjon]]. [[Voltaire]] latterliggjorde dets terminologi, og sa at det hellige romerske riket var «hverken hellig, eller romersk, eller et rike». Men til tross for dette, utgjorde det en enorm politisk makt på den tiden, særlig under [[ludolfinger-dynastiet|ludolfingerne]] og [[salier-dynastiet|salierne]] og i mindre grad [[Huset Hohenstaufen|Hohenstaufen]]. Det varte til [[1806]]. Selv om hans barnebarn ble dets første keiser, ble «riket» stort sett født under styret til Karl Martell.

I [[718]] svarte Chilperik på Karls nye makt med å alliere seg med [[Odo den store]], [[hertug av Aquitaine]] som hadde gjort seg uavhengig under borgerkrigen i 715, men ble igjen beseiret, denne gang ved [[Soissons]], av Karl. Kongen flyktet sammen med sin allierte hertug til området sør for [[Loire]] og Ragenfrid flyktet til [[Angers]]. Snart døde Klotar IV og Odo gav opp Chilperik. I bytte mot anerkjennelse av hans kongestatus over alle frankerne, overgav kongen sitt kongedømme og rikshovmesterembetet til Karl over alle kongedømmene.

=== Kriger i utlandet 718&ndash;732 ===
De følgende årene var full av stridigheter. Mellom 718 og 723 sikret Karl sin makt gjennom en rekke seiere. Han vant lojaliteten til flere viktige biskoper og abbeder (ved å donere land og penger til grunnleggelsen av klostre som [[Echternach]]), han underla seg [[Bayern]] og [[Alemannia]] og han beseiret de [[hedenskap|hedenske]] [[saksere|sakserne]].

Etter å ha forent frankerne under seg, var Karl bestemt på å straffe sakserne som hadde invadert Austrasia. Derfor la han i 718 deres land til breddene ved [[Weser]], [[Lippe-elven|Lippe]], [[Ruhr]] og [[Teutoburger Wald|Teutoburgerskogen]] øde. Han ble dermed den første utenforstående makten siden [[romersk legion|legionene]] til [[Publius Quinctilius Varus|Varus]] i [[9]] som gikk inn i skogen, og i motsetningen til Roma, beseiret han innbyggerne enkelt. I [[719]] tok Karl [[Vest-Friesland]] uten større motstand fra [[frisere|friserne]] som hadde vært underlagt frankerne men han tatt kontroll da Pipin døde. Karl stolte ikke på hedningene, men deres hersker, [[Aldegisel, frisernes konge|Aldegisel]], aksepterte [[kristendom]]men i hans rike og [[Willibrord av Utrecht|Willibrord]], [[biskop av Utrecht]], frisernes berømte apostel, reiste for å konvertere dem på Karls ønske. Karl gjorde også mye for å støtte Winfrid, senere den hellige [[Bonifatius]], tyskernes apostel.

Da Chilperik II døde året etter ([[720]]), utnevnte Karl Dagobert IIIs sønn, [[Teoderik IV]], som hans etterfølger. Han var fremdeles mindreårig og satt på tronen til 737. Karl utnevnte nå kongene som han tjente under. Disse ''rois fainéants'' («gjør&ndash;ingenting&ndash;konge») var kun marionetter i hans hender og på slutten av sitt styre, brydde han seg ikke engang med å utnevne en.

Karl marsjerte igjen mot sakserne. Neustrierne gjorde da opprør under Ragenfrid som fikk beholde området Anjou. De ble enkelt beseiret ([[724]]), men Ragenfrid måtte utlevere sine sønner som gisler for å beholde sitt område. Dette gjorde slutt på borgerkrigene i Karls styre.

De neste seks årene ble brukt i sin helhet til å sikre frankernes autoritet over de avhengige germanske stammene. Mellom 720 og [[723]] kjempet Karl i Bayern, hvor [[agilolfingere|agilolfinger]]&ndash;[[hertug]]ene gradvis hadde utviklet seg til å bli uavhengige herskere, nylig i allianse med [[Liutprand langobarden]]. Han tvang [[alamannerne|alemannerne]] til å slutte seg til ham, og hertug [[Hugbert av Bayern|Hugbert]] underla seg frankernes styre. I [[725]] og [[728]] gikk han igjen inn i Bayern og båndene til ham som herre virket sterke. I [[730]] marsjerte han mot [[Lautfrid]], hertug av Alemannia, som også hadde blitt uavhengig, og drepte ham i kamp. Han fremtvang alemansk kapitulasjon til fransk overherredømme og utnevnte ikke en etterfølger av Lantfrid. Dermed var Sør&ndash;Tyskland igjen del av det frankiske kongedømmet, slik Nord-Tyskland hadde blitt i løpet av de første årene av hans styre.

Hans eget rike var sikret innen 730, og Karl begynte å forberede seg til den kommende stormen i vest. I [[721]] hadde [[emir av Córdoba|emiren i Córdoba]] bygget en sterk hær fra [[Marokko]], [[Jemen]] og [[Syria]] for å erobre Aquitaine, det store hertugdømmet sørvest i Gallia som var nominelt under frankisk overherredømme, men i praksis nesten var uavhengig i hendene på Odo den store siden merovingerkongene hadde mistet makt. De invaderende [[islam|muslimene]] beleiret byen [[Toulouse]] som da var Aquitaines viktigste by, og Odo dro umiddelbart for å skaffe hjelp. Han kom tilbake tre måneder senere rett før byen skulle til å overgi seg og beseiret den muslimske invasjonsstyrken den [[9. juni]] [[721]] i det som er nå kjent som [[slaget ved Toulouse (721)|slaget ved Toulouse]]. Nederlaget var stort sett resultatet en klassisk flankemanøver fra Odo. Etter at Odo først flyktet, begynte muslimene å bli for selvsikre, og i stedet for å opprettholde et sterkt ytre forsvar rundt deres beleiringsleir og fortsette å speide, gjorde de ingen av delene. Dermed kunne Odo sette i gang et nesten fullstendig overraskelsesangrep på beleiringsstyrken da han kom tilbake, spredte den i det første angrepet og slaktet enheter som hvilte seg eller som flyktet uten våpen eller beskyttelse.

Karl hadde fulgt situasjonen i [[Den iberiske halvøy|Iberia]] siden Toulouse, overbevist om at muslimene ville komme tilbake, og mens han sikret sine egne områder, forberedte han seg også for krig mot [[umajjadene|umayyadene]]. Karl hadde brukt en ekstremt, for tidsepoken, kontroversiell metode med å beholde en stående hær, en han kunne trene som en kjerne av veteraner som han kunne legge til de vanlige utkalte soldatene som frankerne kalte på i krig. Under den tidlige middelalderen var troppene bare tilgjengelige etter at avlingene hadde blitt plantet og før innhøstingen. Karl mente at han trengte en stående hær, en han kunne trene, for å stå i mot muslimenes tunge [[kavaleri]] som han ikke hadde på den tiden. For å trene den typen [[infanteri]] som kunne stå imot tungt kavaleri, trengte Karl dem året rundt, og han trengte å betale dem, slik at deres familier kunne kjøpe maten de ellers ville ha dyrket. For å skaffe disse pengene, tok han områder og eiendommer fra kirken og brukte dem til å finansiere sine soldater. Den samme Karl som hadde sikret seg støtte fra ''ecclesia'' ved å donere land, tok det tilbake mellom 724 og 732. Kirken var rasende og en tid så det ut som om Karl til og med skulle bannlyses for sine handlinger. Men så kom en betydelig invasjon...

=== Før Poitiers ===
Det har blitt skrevet at Karl Martell kunne ha fortsatt sine kriger med sakserne, men han var fast bestemt på å forberede seg til det han trodde var en større fare. I stedet for å konsentrere seg om sine erobringer i øst, forberedte han seg for den store stormen som samlet seg i vest. Fullt klar over faren som muslimene utgjorde etter slaget ved Toulouse i [[721]], har det blitt forklart at han brukte årene før til å konsolidere sin makt, og samle og trene en hær av veteraner som skulle stå klar til å forsvare selve [[kristendom]]men (ved [[Tours]]).

Det er også viktig å merke at muslimene ikke var klar over, på den tiden, av den virkelige styrken til frankerne, eller det faktum at de bygget en virkelig hær, ikke de typiske barbariske hordene som hadde preget Europa etter Romas fall. De regnet de germanske stammene, som frankerne var del av, som enkle barbarer og var ikke særlig bekymret for dem. De arabiske krønikene viser at de først var klar over frankerne som en voksende militærmakt først etter slaget ved Tours da kalifene uttrykte sjokk over hærens katastrofale nederlag. Videre hadde ikke muslimene brydd seg med den vanlige speidingen av potensielle fiender, for dersom de hadde gjort det, ville de garantert å lagt merke til Karl Martell som en styrke en måtte regne med ut fra hans bedrifter. Martells totale dominans i Europa fra 717 av, og hans fullstendige beseiring av alle makter som bestred hans herredømme, skulle ha advart [[maurere|maurerne]] om at ikke bare var en virkelig makt på vei opp fra asken etter Vestromerriket, men at en virkelig begavet general ledet den. Dermed, da de satte i gang sin store invasjon i 732, var de ikke forberedt på å konfrontere Martell og hans frankiske armé. Sett i etterkant var dette en katastrofal tabbe. Emir Abdul Rahman Al Ghafiqi var en dyktig general og burde ha gjort to ting han ikke skulle gjort. Han regnet med at frankerne ikke ville komme deres aquitanske fettere til unnsetning, og feilet dermed i å anslå deres styrke før invasjonen. Han klarte heller ikke å rekognosere bevegelsene til den frankiske armé og Karl Martell. Dersom han hadde gjort noen av disse tingene, ville han latt sitt lette kavaleri herje gjennom det sørlige Gallia og marsjert rett mot frankerne med full styrke. Dette ville ikke gitt Karl Martell muligheten til å velge tid og sted for hvor de to styrkene ville brake sammen, noe historikerne er enige om var avgjørende for hans seier.

=== Slaget ved Poitiers ===
==== Opptakt og viktighet ====
[[Emirat]]et i [[Córdoba (Spania)|Córdoba]] hadde tidligere invadert [[Gallia]] og hadde blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre feirede hendelsen var Odo den store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskytter av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret. I mellomtiden ankom en ny [[emir av Cordóba]], [[Abdul Rahman Al Ghafiqi]], som tok med seg en stor styrke [[arabere|arabiske]] og [[berbere|berberiske]] ryttere og satte i gang en langt større invasjon. Denne gangen var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelige for innbyggerne i Aquitaine. Odo, helten av Toulouse, ble alvorlig beseiret i den muslimske invasjonen i [[732]] i [[slaget ved Garonne]], hvor de vestlige krønikeforfatterne sier «Gud alene vet antallet drepte», og flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den.

Slaget ved Poitiers gav Karl tilnavnet «Martell», Hammeren, for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren [[Edward Sherperd Creasy|sir Edward Creasy]], tror at dersom han hadde mislyktes ved Tours, ville [[islam]] ha overkjørt [[Gallia]] og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen annen betydelig statsmakt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, til å stoppe muslimene fra å erobre fra [[Roma]] til [[Rhinen]], og til og med [[England]]. Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historigrafi, men den ble umoderne på [[1900-tallet]]. Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne meningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i historien til Europa og kristendommen.

==== Slaget ====
Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og [[Poitiers]] (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé, under Karl Martell, bestod av hovedsakelig [[infanteri]] av veteraner, med et sted mellom 15 000 og 75 000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda trettere ved å angripe oppover. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover.

Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de virkelig var overrasket over å finne en stor styrke som stod imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden, bedre utrustet for den og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var forberedt til å vente så lenge som det trengtes. Høsten var i ferd med å bli kaldere.

På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60 000 og 400 000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er runde, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men i stedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham. Det var antatt på den tiden at det var umulig for infanteri å stå imot kavaleri med rustning.

Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med [[ringbrynje]]r som i tillegg var klart tallmessig overlegne over frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk beretning fra slaget fra ''Medieval Source Book'': «Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.»

Begge beretningene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, viss livvakt hadde omringet ham og ikke ble brutt, og slaget vippet fremdeles, da et triks som Karl hadde planlagt før slaget bar frukter han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang i de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, [[perserriket|persere]] og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte til og med ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en ''fatwa'' fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.

Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring i slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.

=== Etter Poitiers ===
I det etterfølgende tiåret ledet Karl den frankiske hæren mot hertugdømmene Bayern og Alemannia i øst og [[Aquitaine]] og [[Provence]] i sør. Han tok seg av den pågående konflikten med [[frisere|friserne]] og [[saksere|sakserne]] i nordøst med noe suksess, men det var hans barnebarn Karl den store som erobret sakserne fullstendig og førte dem inn i det frankiske riket, hovedsakelig fordi Martell prioriterte å stå imot den muslimske ekspansjonen.

I stedet for å konsentrere seg om erobring i øst, fortsatte han ekspansjonen av frankisk autoritet i vest, og nektet emiratet i Cordoba et fotfeste i Europa. Etter sin seier ved Poitiers, fortsatte Martell å drive muslimske hærer fra baser i Gallia i kampanjer i [[736]] og [[737]] etter at de igjen forsøkte å få et fotfeste i Europa bortenfor al-Andalus.

=== Kriger 732&ndash;737 ===
Mellom hans seier i 732 og [[735]], reorganiserte Karl kongedømmet [[Burgund]]. Han erstattet grevene og hertugene med sine lojale tilhengere og styrket dermed sitt grep om makten. Han ble tvunget til å invadere Friesland igjen i [[734]] på grunn av handlingene til [[Radbod, frisernes konge|Radbod]], frisernes hertug (719&ndash;734), sønn av hertug Aldigisel som hadde akseptert de kristne misjonærene Willibrord og Boniface. Samme år drepte han hertugen som hadde utvist de kristne misjonærene, i et slag og kuet befolkningen (han ødela alle hedenske templer) slik at befolkningen var fredelige de neste tjue årene.

Dynamikken endret seg i 735 på grunn av Odo den stores død. Han hadde blitt tvunget til å anerkjenne, riktignok med reservasjoner, overherredømmet til Karl i 719. Selv om Karl ønsket å forene hertugdømmet direkte til seg og han reiste dit for å skaffe seg aquitainernes lojalitet, utropte adelen Odos sønn, [[Hunold]], til ny hertug. Karl anerkjente hertugen da araberne invaderte Provence året etter, og hertugen var like tvunget til å anerkjenne Karl som overherre siden han ikke hadde håp om å stå i mot muslimene alene.

Denne arabiske sjøinvasjonen var ledet av Abdul Rahmans sønn. Den landet i [[Narbonne]] i 736 og tok [[Arles]]. Karl la konflikten med Hunold midlertidig til sides, og dro ned til muslimenes befestninger i Provence. I 736 tok han tilbake [[Monfrin]] og [[Avignon]], og med hjelp fra [[Liutprand, langobardenes konge]] tok han Arles og [[Aix-en-Provence]]. [[Nîmes]], [[Agde]] og [[Béziers]] som muslimene hadde holdt siden [[725]] falt til ham og deres festninger ble ødelagt. Han knuste en mulimsk armé ved Arles og beseiret en mektig hær utenfor Narbonne ved elven Berre, men klarte ikke å ta byen.

Militærhistorikere tror han kunne tatt den, hadde han valgt å bruke alle sine ressurser for å gjøre det, men han trodde at hans liv nærmet seg slutten, og han hadde så mye å gjøre for å forberede sine sønners overtagelse av det frankiske riket. Han lot derfor Narbonne bli stående, isolert og omringet, og hans sønn ville vende tilbake for å frigjøre den for kristendommen. Han lyktes derimot med å renske Provence for dets fremmede okkupanter og knuste alle fremmede arméer som var i stand til å spre islam videre.

Det som var spesielt med disse kampanjene, var Karls bruk av tungt kavaleri med [[Stigbøyle (rideutstyr)|stigbøyler]] til støtte for sin [[falanks]]. Dette var første gang han brukte dette. Hans evne til å koordinere infanteri- og kavaleriveteraner var uten sidestykke i den epoken og gjorde det mulig for ham å møte invasjonsstyrker som var mye større en hans og beseire de kraftig gang etter gang. Noen historikere mener at Narbonne var en like viktig seier for kristendommens Europa som Poitiers. I ''Barbarians, Marauders, and Infidels'' av [[Antonio Santosuosso]], professor emeritus i historie ved [[University of Western Ontario]], regnet som ekspert i denne epoken, legger han frem en interessant moderne mening om Martell, Poitiers og de etterfølgende kampanjene mot Rahmans sønn i 736&ndash;737. Santosuosso sier at disse sene beseiringene av invaderende muslimske hærer var minst like viktige som Poitiers i deres forsvar av vestlig kristendom og beskyttelse av klostrene som var sentrene for lærdom som til slutt ledet Europa ut av den mørke middelalder. Etter å ha studert arabiske fortellinger fra perioden, argumenterer han også med at disse var tydelig invasjonsarméer, sendt av [[kalif]]en ikke bare for å hevne Poitiers, men for å erobre det kristne Europa og føre det inn i kalifatet.

I motsetning til sin far ved Poitiers, visste Rahmans sønn i 736&ndash;737 at frankerne var en reell maktfaktor, og at Martell personlig var en styrke de måtte regne med. Han hadde ingen intensjoner med å la Martell ta ham uforberedt og diktere tid og sted for slag, slik hans far hadde gjort, og konsentrerte seg i stedet med å ta en betydelig del av slettene ved kysten rundt [[Narbonne]] i 736 og [[Arles]]. Derfra planla de å bevege seg fra by til by og befeste dem underveis. Dersom Martell ønsket å stoppe dem fra å lage en permanent enklave som kalifatet kunne ekspandere fra, måtte han komme til dem i åpent lende, hvor han i motsetning til sin far, ville diktere slagstedet.

Alt gikk som han planla, helt til Martell ankom, riktignok en del raskere enn maurerne trodde han kunne klare å samle en hel armé. Men dessverre for Rahmans sønn hadde han overvurdert tiden det ville ta Martell å utvikle tungt kavaleri som var like godt som muslimenes. Kalifatet trodde det ville ta en generasjon, men Martell klarte det på fem korte år. Forberedt på å møte den frankiske falanksen, var muslimene totalt uforberedt på å stå ovenfor en blandet styrke av tungt kavaleri og infanteri i en falanks. Dermed ble Karl igjen kristendommens beskytter og stoppet den muslimske ekspansjonen inn i Europa, ettersom tiden for islamsk evne til å ekspandere nærmet seg slutten. Disse nederlagene var det siste store forsøket på ekspansjon av umayyad&ndash;kalifatet før ødeleggelsen av dynastiet i [[slaget ved Zab]].

=== Interregnum ===
På slutten av hans kampanjer i Provence og [[Septimania]], døde kong Teoderik IV i 737. Martell som kalte seg ''major domus'' og ''princeps et dux Francorum'', utnevnte ikke en ny konge og ingen krevde en. Tronen var ubesatt til Martell døde. Som historikeren [[Charles Oman]] sier, «han brydde seg ikke med navn eller tittel så lenge den reelle makten var i hans hender».<ref>''The Dark Ages'', s.297</ref> Nowich slutter seg til Oman og sier:

:''«Han holdt ikke noe hoff, brydde seg ikke om titler og tanken på en krone moret ham. Alt som interesserte ham var den virkelige essensen av makt og hva som kunne gjøres med den. Han mente at han hadde et oppdrag med å ta vare på det som hans forfedre hadde kjempet så hardt for å bygge etter Romas fall og var fast bestemt på å ikke la det gå til grunne under hans vakt. En mann med slik enorm makt, den virkelige herre av dagens Europa i hans livstid, brydde seg ikke med å vise seg frem, men bare med resultatene.»''

Perioden med interregnum, de siste fire årene i Karls liv, var mer fredelig enn mesteparten hadde vært, og mye av denne tiden ble nå brukt på administrative og organisasjonelle planer for å skape en mer effektiv stat. Men han fikk sakserne i [[Westfalen]] til å anerkjenne ham og betale skatt i [[738]] og slo ned et opprør i Provence ledet av Maurontus i 739. Karl satte i gang med å integrere de perifere områdene i imperiet sitt inn i den frankiske kirken. Han opprettet fire bispedømmer i Bayern ([[Salzburg]], [[Regensburg]], [[Freising]] og [[Passau]]) og gav dem Bonifatius som [[erkebiskop]] og [[metropolitt]] over hele Tyskland øst for Rhinen med hans sete i [[Mainz]]. Boniface hadde vært under Karls beskyttelse fra 723, og helgenen selv forklarte sin gamle venn, Daniel av Winchester, at uten denne beskyttelsen kunne han hverken administrere sin kirke, forsvare sine geistlige eller forhindre kjetteri. Det var Boniface som hadde forsvart Karl med størst fasthet i hans gjerninger da han tok kirkens områder for å betale sin hær i dagene som førte frem til Poitiers, som en som gjorde hva han kunne for å beskytte kristendommen. I [[739]] ba pave [[Gregor III]] Karl om hans hjelp mot Liutprand. Men Karl hatet å kjempe mot en tidligere alliert og ignorerte pavens bønn om hjelp. Likevel viste pavens bønn om frankisk beskyttelse hvor langt Martell hadde kommet fra de dagene han var en hårsbredd fra å bli bannlyst, og satte scenen for hans sønn og sønnesønn til å bokstavelig talt omrokere Italia etter pavens behov og beskyttelse.

=== Død ===
Karl Martell døde [[22. oktober]] [[741]] i [[Quierzy-sur-Oise]] i det som i dag er [[Aisne (departement)|Aisne]] ''[[Frankrikes departementer|département]]'' i [[Picardie]]-regionen i [[Frankrike]]. Han ble gravlagt i Saint Denis-kirken i [[Paris]]. Hans territorier ble delt mellom hans voksne sønner et år tidligere. [[Karloman, sønn av Karl Martell|Karloman]] fikk Austrasia og Alemannia (med Bayern som vasall), [[Pipin den yngre]] fikk Neustria og Burgund (med Aquitaine som vasall). Grifo fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at han var tiltenkt en landstripe mellom Neustria og Austrasia.