Redigerer Karl II av England (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Interregnum ===
Selv om [[parlamentet i Skottland]] proklamerte Karl II som konge av [[Storbritannia]] og [[Irland]] i [[Edinburgh]] den [[6. februar]] [[1649]], vedtok [[det engelske parlamentet]] isteden en vedtekt som gjorde enhver slik proklamasjon ulovlig. England gikk inn i en periode kjent som ''interregnum'' eller [[det engelske samveldet]], og landet var en ''de facto'' [[republikk]], ledet av [[Oliver Cromwell]] som [[Lord Protector]]. 

===I landflyktighet===
Cromwell beseiret Karl II i [[slaget ved Worcester]] den 3. september [[1651]]. Karl flyktet til det europeiske fastlandet. Cromwell ble den ubestridte enehersker av England, Skottland og Irland mens Karl tilbrakte de ni neste årene i landflyktighet i [[Frankrike]], [[De forente Nederlandene]] og i spanske Nederlandene.

=== Tilbake til Storbritannia ===
En politisk krise kom etter Cromwells død i 1658 som resulterte i at monarkiet til sist ble gjeninnført, og Karl ble invitert til å komme tilbake til Storbritannia. Den [[29. mai]] [[1660]], på hans 30. fødselsdag, ble han mottatt i [[London]] til offentlig begeistring. Etter 1660 ble alle rettslige dokumenter datert som om Karl hadde etterfulgt sin far som konge i [[1649]].

Karls engelske parlament bestemte lover kjent som [[Clarendon-loven]], formet for styrke posisjonen til den gjenetablerte [[den engelske kirke|engelske kirke]]. Karl samtykket til denne loven selv om han selv støttet en politikk som innebar religiøs toleranse, eksempelvis overfor [[katolikk]]er.{{tr}} Den mest betydelige utenrikspolitiske saken i Karls tidligste år var den [[andre anglo-nederlandske krig]]. 

I [[1670]] inngikk Karl en [[Den hemmelige avtale i Dover|hemmelig avtale]] i [[Dover]] som innebar en allianse med fetteren kong [[Ludvig XIV av Frankrike]]. Ludvig gikk med på å støtte Karl i den [[tredje anglo-nederlandske krig]] og betale Karl en pensjon.{{tr}} Karl lovte å gjeninnføre religiøs frihet for katolikker og [[Protestantisme|protestantiske]] [[dissenter]]e med hans kongelige erklæring om overbærenhet (''Declaration of Indulgence'') av [[1672]], men det engelske parlament tvang ham til å trekke den tilbake.{{tr}}

I [[1679]] kom [[Titus Oates]]' avsløringer av en påstått katolsk sammensvergelse, [[pavekonspirasjonen]], som utløste [[Utelukkelsesloven|etterfølgerkrisen]] da det ble avslørt at Karls bror og antatte arving, [[Jakob II av England|Jakob Stuart, hertug av York]], var katolikk. Krisen førte til dannelsen av to politiske partier, [[Whig (historisk britisk parti)|whigene]], «jordbrukspartiet», som kjempet for at kongens bror som katolikk ikke kunne arve tronen, og [[Tory (historisk britisk parti)|toryene]], «hoffpartiet», som var imot å utelukke kongens bror selv om han var katolikk. Kongen var på linje med toryene og som følge av avsløringen om [[Rye House-komplottet]] om å myrde både Karl og hans bror i [[1683]] ble en del ledere hos whigene enten drept eller tvunget til å rømme til utlandet. Karl oppløste det engelske parlamentet i [[1681]], og styrte alene fram til sin død den [[6. februar]] [[1685]]. Han ble tatt imot i [[den katolske kirke]] på sitt dødsleie, og ble således den første katolske monark i England siden [[Maria I av England|Maria Tudors]] død i [[1558]].

=== ''Merry Monarch'' ===
Karl var populært kjent som «den muntre monarken» (''Merry Monarch''), både i referanse til hans livlighet og hans dekadente [[hedonisme]] ved hans hoff og den generelle lettelse ved hans styre, etter et tiår med styret til Cromwell og hans [[puritanisme]], der dans, teaterforestillinger og julefeiring hadde vært forbudt. I 1660 gjeninnførte Karl ikke bare kongedømmet, men også feiring av julen, som under Cromwell skulle tilbringes i respektfull kontemplasjon.<ref>[https://www.yorkshiredales.org.uk/the-monument-to-the-merry-monarch-who-saved-christmas/ Hannah Kingsbury: ''The Monument to the Merry Monarch who Saved Christmas'', 21. desember 2018]</ref>

Karls hustru, [[Katarina av Braganza]], fikk ingen barn, men Karl anerkjente minst 12, kanskje 14, uektefødte barn med forskjellige elskerinner - to sønner med skuespillerinnen [[Nell Gwyn]], fem barn med [[Barbara Villiers, 1. hertuginne av Cleveland|Barbara Villiers]], som sammen med sin mann Roger Palmer hadde flyttet til Nederland under Cromwells styre for å støtte Karl. Det var der de innledet sitt forhold, og hun og mannen ble utnevnt jarl og grevinne av Castlemaine slik at de barna Barbara eventuelt ville få med kongen, var sikret en tittel og arv.<ref>[https://www.mylondon.news/news/nostalgia/royal-family-king-charles-ii-24974490 Rebecca Cope: «The most influential Royal Mistresses throughout history», ''the Tatler,'' 18. august 2020]</ref>

Med elskerinnen [[Lucy Walter]] fikk kong Karl sin første utenomekteskapelige sønn [[James Scott, 1. hertug av Monmouth]]. I 1685 utfordret Monmouth sin farbror, kong Jakobs, rett til den britiske trone («[[Monmouthopprøret]]»). Da barn født utenfor ekteskap var utelukket fra å tiltre tronen, ble Karl etterfulgt av sin bror Jakob.