Redigerer Kardialkeramikk-kulturen (avsnitt)

== Middelhavslandenes neolittiske kultur ==
Det er vanskelig å avgjøre og bestemme hva som er den ytterste opprinnelsen til kardialkeramikk-kulturen ettersom mulige forgjengere har blitt funnet i det neolittiske folket i [[Thessalia]]  i dagens [[Hellas]] (fra tiden ''før'' [[Sesklo]]) og i Byblos i dagens [[Libanon]]. De første medlemmene av denne betydningsfulle kulturen ble lokalisert i langs østkysten av [[Adriaterhavet]] i de første århundrene av 6000-tallet f.Kr., boende i [[grotte]]r og framstilte keramikk. Dette er karakteristisk for ''subneolittiske folk''<ref>''Subneolittisk'': betegnelse på folk som kom i kontakt med neolittiske jordbruksfolk og beholdt sitt levevis som jegere og samlere, men tok til seg en del trekk fra jordbrukskulturene som eksempelvis keramikk.</ref>: [[jegere og samlere]] som kom i kontakt med jordbrukskulturer, men ønsket ikke å oppgi sitt tradisjonelle levevis. Se dybdeartikkel, ''[[Den fruktbare halvmåne]]''.

Kun senere ville disse adriatiske folkene tilpasse seg det neolittiske leveviset helt og holdent ved å bygge landsbyer, så og høste [[korn]], og gjete [[geit]]er, [[sau]]er og [[ku|kyr]]. Det var i denne andre fase at kardialkeramikk-kulturen kan identifiseres.

Blant de mest karakteristiske trekkene ved kulturen var deres store navigasjonsevner, demonstrert av funn av levninger fra fiskesorter som kan kun bli fisket på åpnet hav. Deres sjøfartskunnskaper var øyensynlig nødvendig for å kunne kolonisere store deler av kysten langs Middelhavet.

Den første vesentlige forflytningen skjedde mot sørlige [[Italia]], bosatte seg først i [[Puglia]] og senere i andre områder sør på Den italienske halvøya, bosatte seg hovedsakelig i grotter. Gradvis spredde de seg mot [[Latium]], [[Toscana]], [[Korsika]] og [[Liguria]] og enkelte tilfeller så langt unna som til kysten av [[Provence]].

Allerede på 5000-tallet f.Kr. hadde kulturen spredt seg til sørlige [[Frankrike]] og østlige [[Spania]]. Med noen unntak har arkeologiske spor vist at dette var hovedsakelig en prosess av [[akkulturasjon]]<ref>''Akkulturasjon'': kulturmøte, overføring av kultur mellom berørte samfunn eller tilpasning til fremmed kultur</ref>, tilpasning mellom kulturene til de innfødte folkene i disse områdene enn en massiv innvandring. Bortenfor kystområdene ekspanderte kulturen nordover langs [[Rhône]]dalen og vestover ved å følge elven [[Ebro]]. Enda lengre vest synes det som om kulturens påvirkning var begrenset, skjønt den spilte uten tvil en rolle i en meget langsom utvikling av de første neolittiske kulturene i områdene langs Atlanterhavet. [[Steinganggrav]]er (engelsk ''long barrow'') og andre [[Megalittisk monument|megalittmonumenter]] i nordvestlige [[Europa]] har hyppig arkeologiske levninger av keramikk og andre kulturgjenstander fra denne påvirkningen.

På denne tiden var nordlige Italia også bosatt av folk fra denne kulturen som kom direkte fra Balkan, men over land.

Etterhvert som denne ekspansjonen ebbet ut begynte middelhavskulturene utvikle seg lokalt. I vest er de vanligvis beskrevet som ''epi-kardialkeramikk-kultur'' mens den i nordlige Italia utviklet seg til en kultur kalt for [[Bocca Quadratta]]. Langs Adriaterhavet på Balkan er det tre beslektede kulturer, [[Hvar]], [[Lisicici]] og [[Butmir]], skilt av område.