Redigerer Kanossagang (avsnitt)

== Historisk bakgrunn ==
[[Fil:Gregor7 g.jpg|thumb|Gregor VII., fra et manuskript fra [[1000-tallet]].]]
Pave [[Gregor VII]] var en ruvende skikkelse på [[1000-tallet]], og fremheves som den som satte i gang den innenkirkelige ''gregorianske reform'', og arbeidet med å frigjøre kirkene fra verdslige makters innflytelse og bruk til egne politiske formål. 

Da han forsøkte å iverksette endringer av [[investitur]]prosessen møtte han kraftig motbør fra den tysk-romerske keiser Henrik. [[Investiturstriden]] var en strid om hvorvidt det var den verdslige makt eller den kirkelige øvrighet selv som skulle ha den mest avgjørende innflytelse på bispeutnevnelser og innsettelsen av visse andre høyere kirkelige embedsmenn. 

Keiser Henrik insisterte på at det var han som hadde retten til å ikle (''investere'') [[biskop]]er, [[abbed]]er og andre høyere prelater.  Han grep da tilbake til pavevalget i [[1073]]. Da avdøde pave [[Alexander II (pave)|Alexander II]] ble begravet, begynte den romerske folkemengden å rope: ''«Hildebrand skal bli pave».'' Den fromme og reformvillige munken Hildebrand ble så intronisert som [[Gregor VII]]. Men ifølge pavevalgsordningen av [[1059]] skulle den tysk-romerske keiser ha hatt et ord med i laget, noe som ikke var tilfelle ved dette «inspirasjonsvalget». Keiseren ville med sikkerhet ikke ha gått inn for Hildebrand, som i flere tiår hadde støttet opp om reformkreftene i Kirken, hvis seier ville føre til at keiserdømmets grep om kirken uvegerlig ville svekkes. 

Paven engasjerte seg snart i investiturstriden, noe keiseren satte liten pris på. Etter et skarpt formanende skriv fra paven, fant han anledning til å slå tilbake: På et for ham svært gunstig politisk tidspunkt hadde keiseren under en synode i [[Worms]] i [[1076]] nærmest fremtvunget en lydighetserklæring fra de tyske biskoper, en erklæring der de omtalte paven svært nedlatende og helt bevisst som ''Hildebrand''. I et annet dokument erklærte kongen ''Hildebrand''s fratreden fra pavestolen, og krevde at romerne valgte en ny pave. 

Under den romerske fastesynode i [[Laterankirken]] samme år ble keiserens skriv opplest, og oppstandelsen var stor. Pave Gregor reagerte omgående med å ekskommunisere og suspendere Henrik:

:''(jeg) fraskriver deg, kong Henrik, herredømmet over tyskenes og italienernes rike, løser alle kristne fra den ed de har avgitt for deg ... og forbyr at noen som helst tjener ham som sin konge, og binder deg som (Herrens) stedfortreder med kirkebannets bånd''.

Han erklærte samtidig at ekskommunikasjonen ville bli permanent og ugjenkallelig på dagen ett år etter. 

Henrik, som også hadde skaffet seg en god del motstandere på annet vis nord for Alpene, kom nokså raskt i en svært trengt situasjon. Etter oppfordring fra den pavelige legat Altmann, biskop av [[Passau]], møttes fyrstene i oktober i Trebur for å velge en ny tysk konge. Henrik som oppholdt seg i [[Oppenheim]] på [[Rhinen]]s vestbredd, fikk en respitt fordi fyrstene ikke kunne enes om hvem de skulle velge. Likevel var det åpenbart at de var oppsatt på å velge ny konge. De erklærte at dersom ikke Henrik gjorde opp med paven og erklærte sin lydighet, ville de på ettårsdagen for ekskommunikasjonen – dersom den fortsatt sto ved lag – erklære tronen for vakant.