Redigerer Julius Pinschewer (avsnitt)

== Liv og virke ==
Etter videregående skole studerte han [[statsvitenskap]] og nasjonaløkonomi i [[Würzburg]] og filosofi i [[Berlin]].<ref name="NDB">Aurich (2001)</ref><ref>Filosofistudiet er bare nevnt i Aurich. I andre kilder står det at han studerte statsvitenskap i begge de nevnte byene.</ref> Han har selv beskrevet hvordan han under et av sine første kinobesøk fikk ideen til å gjøre reklameplakater og varemerker «levende» ved hjelp av film, og distribuere og vise slike filmer i kommersielle kinosaler, før selve hovedfilmen. Allerede i 1910 søkte han om [[patent]], både i Berlin og London, på «Lebendes Plakat» (norsk: levende plakat), som han kalte reklamefilm i søknaden.<ref name=":1" />

I 1911 produserte han sin første reklamefilm, «die Suppe», for firmaet Maggi–Würze, og presenterte den, sammen med flere andre korte filmer, for Reklameschutzverein, foreningen for merkevareprodusenter i Berlin.<ref name=":1">N.N. ''Biographie''</ref><ref>Elsaesser (1996), s. 168</ref> 

I 1912 grunnla han sitt eget produksjonsselskap for produksjon av filmreklame. Etterspørselen var stor, og allerede i 1913/1914 kunne han anlegge en filial i London, der film som medium for reklame ennå var ukjent.<ref>Elsaesser (1996), s. 169</ref>

=== Filmenes innhold og varighet ===
Pinschewer laget reklamefilmer i to hovedsjangre: [[Animasjon|animasjonsfilm]], som viste hendelser som var umulige i det virkelige liv, og [[realfilm]], der han etterstrebet mest mulig realisme i presentasjonen av en hendelse. Han ville ha topp kvalitet, uansett sjanger,<ref>Elsaesser (1996), s. 170</ref> og han hadde selv det kunstneriske overoppsynet med filmene han produserte. Han hadde ideene, skrev manus og regisserte. Han kontrollerte hver scene, og korrigerte dem, hvis nødvendig.<ref name=":0">Elsaesser (1996), s. 174</ref>

Pinschewer mente at reklamefilmer ikke burde være lengre enn 30 meter, noe som tilsvarte en varighet på maksimum 90 sekunder. Det var to årsaker til dette: Publikum måtte ikke rekke å kjede seg, og kinoeierne måtte være villige til å kjøpe reklamefilmene. De var redde for å tape penger hvis reklamefilmene, som gikk som forfilmer før hovedprogrammet, ble for lange, så antall visninger av hovedfilmen i løpet av en dag ble færre.<ref>Elsaesser (1996), s. 171</ref>

Under [[første verdenskrig]] så Pinschewer mulighetene for å lage [[propagandafilm]]. Han produserte blant annet flere filmer som reklamerte for krigslån.<ref name=":0" /> For dette mottok han medaljen [[Verdienstkreuz für Kriegshilfe]] og [[Kroneordenen (Preussen)|Kronenorden]] 4. klasse. 

=== Mellomkrigstid og flytting til Sveits ===
I 1918 grunnla han «Werbefilm GmbH», og i 1925 overtok han det konkurrerende selskapet «Industriefilm AG». Sjokoladeprodusent  Ludwig Stollwerck i Köln laget den første animerte reklamefilmen, med Julius Pinschewer som produsent. Fra 1920-årene produserte han stadig flere eksperimentelle filmer, og samarbeidet blant annet med avantgarde-filmkunstnere som [[Walter Ruttmann]] og [[Lotte Reiniger]].<ref name="NDB" />

I 1928 grunnla han «Pinschewer Film AG», og fikk dermed nærmest en monopolstilling innenfor reklamefilm i Tyskland. Han reklamerte ikke bare for merkevarer i filmene sine. Han markedsførte også generelle emner,<ref name=":0" /> som gass, bøker, blomster, utstillinger og messer, eller han markedsførte hele byer. Han benyttet i stor grad animasjon og tegnefilmer. I 1929 produserte han sin første reklamefilm med lyd, ''Die chinesische Nachtigall''.<ref name="NDB" />

Etter å ha hørt Hitler holde en av sine offentlige taler, bestemte Pinschewer seg for å forlate hjemlandet. Ettersom han var jøde, fryktet han forfølgelse fra [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistene]]. I flere måneder reiste han rundt i Europa for å finne et sted å slå seg ned. Han besøkte både England og Nederland før han i 1933 slo seg ned i Sveits.<ref name="NDB"/> 

I 1934 grunnla han et atelier for produksjon og distribusjon av kunstneriske reklamefilmer i Sveits. Han arbeidet hovedsakelig for sveitsiske, nederlandske og britiske oppdragsgivere. I tillegg til filmer for rent kommersielle formål, produserte han også noen dukke- og tegnefilmer, med tema fra jødiske og sveitsiske historier. I 1948 fikk han sveitsisk statsborgerskap.<ref name="NDB" />

=== Etter andre verdenskrig ===
i 1946 stiftet han «Pinschewer Ltd.» i London, og var tidvis tilbake i Tyskland. I 1953 ble han hedret under filmfestivalen «Deutsche Filmtage» i [[Göttingen]], og i 1957 ble han medlem av Hamburger Gesellschaft für Filmkunde.

I 1960  viste kunsthåndverkmuseet i Zürich et program med Pinschewers reklamefilmer: ''50 Jahre Pinschewer-Film.''<ref name=":1" />

I 1962 utga «Institut für Bild und Film in Wissenschaft und Unterricht» i München en tredelt film, ''Dokumente zur Geschichte des Werbefilms'', som viser 14 av reklamefilmene fra Pinschewers arkiv. I tekstheftet som fulgte med, var hans første reklamefilm, C''orsets Gebr. Lewandowsky'', en film med animerte bilder, tidfestet til 1910.<ref>Elsaesser (1996), s. 173</ref><ref>Andre kilder oppgir ''die Suppe'' fra 1911 som hans første reklamefilm</ref>

Hans anseelse og berømmelse økte de seneste årene, blant annet fordi [[Museum of Modern Art]] i New York kjøpte noen av filmene hans. Han klarte imidlertid ikke å tilpasse seg nye måter å reklamere på, og døde som en fattig mann. Firmaet ble oppløst i 1963, to år etter at han døde. 

Av de rundt 700 filmene han produserte, finnes rundt 200 fortsatt tilgjengelige på video eller andre avspillbare medier.<ref name="NDB" />