Redigerer Jovianus (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Jovianus ble født i den romerske byen Singidunum (dagens by [[Beograd]] i [[Serbia]]) i [[331]] som sønn av Varronianus som hadde vært tribun av legionen ''Ioviani'' og ''comes domesticorum'' (en elitelivvaktstyrke), kanskje under keiser [[Konstantius II]]. Jovianus gikk inn og tjenestegjorde i den samme keiserlige livvaktstyrke og ved 363 hadde han blitt forfremmet til samme posisjon som hans far tidligere hadde hatt. Ved den tiden hvor han ble keiser hadde hans far trukket seg tilbake til privat liv.<ref name="Banchich">Banchich, Thomas (2004): [http://www.roman-emperors.org/jovian.htm «Jovian (363-364 A.D.)»]</ref> Jovianus giftet seg med en datter av Lucillianus, som kanskje het Charito, og med henne fikk han minst to barn. Navnet på den ene er ukjent, men den andre het Varronianus. Han kom til å dele posisjon som [[romersk konsul]] med sin far i 364.<ref name="Banchich"/>

I 361 marsjerte [[Julian den frafalne|Julianus II]] østover etter at han ble erklært keiser i [[Paris]]. Varronianus ble tatt til fange ved [[Sirmium]] hvor han da kanskje hadde rangen som ''comes et magister equitum'' og kommanderte soldater lojale til Konstantius II og trakk seg da tilbake til privat liv. Jovianus hadde vært ''protector domesticus'' (kommandant av elitestyrkene), og fortsatte som det under Julianus inntil han ble forfremmet til ''primicerius domesticorum''. Hans karriere var ikke særskilt framragende, men han støttet seg øyensynlig på det gode omdømme til sin far og svigerfar.<ref name="Banchich"/>

I 363 fulgte Jovianus keiser Julianus østover på hans krigskampanje i [[Mesopotamia]] mot [[Sasanideriket]]. Etter en liten, men avgjørende trefning, ble den romerske hæren tvunget til å trekke seg tilbake fra et tallrik overlegen persisk hær. Julianus var blitt dødelig såret under tilbaketrekningen, og døde den [[26. juni]] [[363]].

=== Valgt til keiser ===
Den neste dagen ville hæren ha en ny keiser. Den aldrende prefekt av [[pretorianergarden]] i øst (''praefectura praetorio Orientis''), [[Saturninius Secundus Salutius]], avsto fra å motta purpurkappen da han var gammel og syk. Hæren vendte seg da mot den yngre Jovianus. Valget av ham førte til betydelig overraskelse og har ført til ulike forklaringer i de antikke kildene. Den romerske historikeren [[Ammianus Marcellinus]], som i størst grad har preget ettertidens oppfatning av Jovianus,<ref name="Drijvers">Drijvers, Jan Willem (2011): [http://www.academia.edu/1226468/Ammianus_Jovian_and_the_Syriac_Julian_Romance «Ammianus, Jovian and the Syriac ''Julian Romance''»] i: ''Journal of Late Antiquity'' '''4'''.2, s. 280-197</ref> synes å ha vektlagt at trusselen fra perserne krevde et raskt valg: «Og umiddelbart ble han kledd i den keiserlige kappe, og ble brått ledet ut av teltet og passerte i en rask gange gjennom hæren mens den forberedte seg på å marsjere...»<ref>Ammianus Marcellinus: ''Roman History'', [http://www.tertullian.org/fathers/ammianus_25_book25.htm#C5 Book XXV; kapittel V, avsnitt 5]</ref> At Jovianus ble valgt framfor bedre kandidater skjedde grunnet høylytt støtte fra noen få soldater, først og fremst for at noen få toneangivende kjente hans far og kanskje også hadde tjenestegjort under ham.<ref name="Drijvers"/> [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]], som fulgte teksten til [[Eunapios]]’ historieverk, ga en noe annen versjon: Jovianus ble valgt ved allment valg.<ref name="Banchich"/> Den senere bysantinske historikeren [[Johannes Lydos]] har alene kommet med en versjon hvor Julianus skal på sitt dødsleie skal ha valgt Jovianus.<ref>Johannes Lydos, ''De mensibus'' 4.118</ref>

=== Som keiser ===
Da Jovianus ble hyllet, befant hæren seg fortsatt dypt inne i persisk territorium, helt ved [[Tigris]]’ bredder. Den nye keiserens første oppgave var å føre hæren tilbake i sikkerhet. Det ble snart klart at den persiske hæren sperret retretten slik at Jovianus ble tvunget til å innlede forhandlinger med persernes konge, [[Sjahpur II av Persia|Sjafur]] av Sasanideriket. Perserne hadde benyttet [[brent jords taktikk]] og sultet ut romerne. De var således i en vanskelig situasjon.<ref name="Iranica">[http://www.iranicaonline.org/articles/jovian «Jovian»], ''Encyclopædia Iranica''</ref> I de ydmykende forhandlingene som fulgte ble Jovianus tvunget til å oppgi fem provinser som hadde blitt erobret av keiser [[Maximianus]] og siden utgjorde romersk Mesopotamia. Betingelsene var full avståelse av alle romerske områder bortenfor Tigris. Med dem fulgte flere viktige grensefestninger - [[Nusaybin|Nisibis]], [[Cizre|Castra Maurorum]] og [[Singara]] – som hadde vært en sentral del av forsvaret mot Persia. Disse ble overgitt på betingelsen av at innbyggerne fikk fri passasje. Romerne måtte også oppgi sine interesser i [[Oldtidens kongedømme Armenia|Kongedømmet Armenia]] til fordel for perserne. Armenias kristne konge, [[Arshak II av Armenia|Arshak II]], måtte forholde seg nøytralt i fremtidige konflikter mellom de to storrikene.<ref name="Banchich"/>

Ammianus og Zosimus har gitt ulike detaljer om vanskelighetene til den romerske hærens tilbaketrekning fra persisk territorium; Ammianus hadde det militære perspektivet til en som selv var soldat, at selv i nederlaget var hans tillit til at det romerske militæret var overlegen; Zosimus er mer kortfattet og konsentrert om hærens vanskeligheter og fredsavtalen med Sjafur. Ammianus hevder at da Jovianus gikk med på disse ydmykende betingelsene feilbedømte han sin taktiske styrke og mistet muligheten som oppsto i forhandlingene med Sjafur til å flytte den romerske hæren nærmere forsyningene ved [[Kordiene]] i nordlige Mesopotamia. Isteden lyttet han til smiskende rådgivere som fikk ham til å bevare hæren intakt i påvente av angrep fra [[Procopius (usurpator)|Procopius]]. Andre kommentatorer har framstilt fredsavtalen som uunngåelig grunnet romernes vanskelige stilling.<ref name="Banchich"/>

Fredsavtalen ble konkludert etter fire dager med samtaler, og var således ikke inngått i all hast, og den hadde til hensikt å vare i tretti år (skjønt Sjafur mente den opphørte straks Jovianus var døde). Det er vanskelig å slå helt fast hva avtalen innebar når man ikke kjenner den detaljerte lokaliseringen av de romerske besittelsene før avtalen. Det er også vanskelig å lokalisere de geografiske navnene som Ammianus og Zosimus nevner, og de er heller ikke overlappende. Det synes klart at det var en felles enighet om å respektere Armenias nøytralitet, skjønt Zosimus skriver om en deling av landet i en romersk del og en persisk del. Kristne forfattere, som åpenbart tok Jovianus i forsvar, skrev om «en nødvendig fred», og forestillingen om en ydmykende fredsavtale synes å ha oppstått senere.<ref name="Iranica"/>

Ettertiden har framstilt Jovianus som en troende kristen som opphevet Julianus’ begrensninger mot de kristne. Isteden tyder kildene på at han trådte forsiktig i religiøse spørsmål i de første månedene av sin keisertid. [[Eunapios]] sier i sitt verk om filosofers biografier<ref>Eunapios, VS 478</ref> at Jovianus fortsatte å ære [[Maximos fra Efesos|Maximos]] og [[Priskos fra Epirus|Priskos]], de [[Nyplatonisme|nyplatonistiske]] rådgiverne til Julianus, og da han ankom [[Tarsus]] på sørkysten av [[Anatolia]], fikk han utført gravritualene for den døde keiseren.<ref name="Banchich"/> Derimot, da han var ved [[Antiokia ved Orontes]], hvor de kristne skal ha danset i gatene i glede over Julianus’ død og forbannet ham,<ref>Deschner, Karlheinz (1972): ''Og hanen galte for annen gang...'', Oslo: Gyldendal, s. 60</ref> skal Jovianus i oktober 363, i henhold til den senere kronikøren [[Johannes fra Antiokia]], på oppfordring av sin kone ha fått brent ned et tempel som var bygget av [[Hadrian]] og som Julianus hadde omgjort til et [[bibliotek]].<ref>Albrecht, Michael von; Schmeling, Gareth L. (1997): A History of Roman Literature, s. 1744</ref> Om dette er en grunnløs fortelling ment for å glede kristne eller som en [[Hedenskap|hedensk]] fornærmelse er vanskelig å avgjøre.<ref name="Banchich"/> «De kristne hadde glemt evangelienes ånd, og hedningene hadde tatt til seg kirkens ånd,» skrev [[Edward Gibbon]] sarkastisk om tiden under Julianus.<ref>Gibbon, Edward (1776–89): ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', [https://www.gutenberg.org/files/732/732-h/732-h.htm#link252HCH0001 Chapter XXV: Reigns Of Jovian And Valentinian, Division Of The Empire]</ref>

Den greske filosofen [[Themistios]], som hadde virket under en rekke keisere, møtte Jovianus før hans død i Dadastana. Ved denne anledningen holdt Themistios en tale som han senere gjentok i Konstantinopel og hvor han hevdet at Jovianus ga full frihet til å praktisere hvilken som helst religion.<ref>Themistius, ''Orat.'' v.; Socrat. ''Hist. Ev.'' iii. 26.</ref> Det synes å bekrefte at Jovianus tilbakekalte Julianus’ ikke-kristne bestemmelser, men framfor å komme med tilsvarende restriksjoner mot hedninger, besluttet han å erklære religiøs toleranse. Kristne lærere kunne igjen undervise, og ettersom også ikke-kristne kunne praktisere sin tro, var det ingen opposisjon. Kun trolldom, magi og spådommer var forbudt og straffbare. Jovianus sto fram som en pragmatiker. Selv om han var kristen og tilhenger av [[den nikenske trosbekjennelse]], bestemte han seg for å fjerne religion fra sentrum av imperiets politikk. Ingen skulle stilles utenfor posisjoner i administrasjonen grunnet religiøs tro, verken kristne, greske eller romerske.<ref>Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade'', New York/London: W. W. Norton, s. 39</ref>

De få offisielle inskripsjoner fra Jovianus’ styre benytter de tradisjonelle keiserlige epiteter, og tilsvarende synes inskripsjoner på mynter først og fremst å styrke den keiserlige autoritet framfor gjenreising av et kristent rike. Selv om mynter av ikke-kristne guder fortsatt ble benyttet på en del mynter, ble et [[kors]] representert på mynt preget i Heraclea, og [[Chi Rho|Chi Rho-monogrammet]] ble benyttet på mynter fra [[Thessaloniki]] og [[Sirmium]]. Det viser den nye keiserens tilhørighet. Mange kristne hilste den nye keiseren med jubel, i særdeleshet den aggressive [[Athanasius av Alexandria|Athanasius]], biskop av [[Alexandria]], kjent for sin uforsonlige motstand og hat mot [[Arius]] og [[arianisme]]n, var ivrig etter å gi Jovianus støtte.<ref>Deschner, Karlheinz (1972): ''Og hanen galte for annen gang...'', Oslo: Gyldendal, s. 47ff</ref> [[Theodoret av Kyros]] siterte et brev i sin helhet, ''Epistula ad Jovianum Imperatorem'', hvor biskopen erklærte sin overbevisning.<ref name="Banchich"/>

=== Død ===
[[Fil:Jovian1.jpg|thumb|Mynt med Jovianus portrett i profil.]]
Midtvinters besluttet Jovianus å reise til [[Konstantinopel]], hovedstaden for riket i øst, for å sikre sin politiske posisjon der. Han dro først til [[Tarsus]] i [[Kilikia]] hvor han deltok i gravseremoniene for Julianus. Han ble deretter erklært [[romersk konsul]]. Deretter fortsatte han videre til [[Dadastana]], halvveis mellom [[Ankara|Ancyra]] og [[Nikea]], på grensen mellom [[Bitynia]] og [[Galatia]] hvor han hadde et møte med [[Themistios]], filosofen, og andre av senatorisk rang.<ref>[http://www.ccel.org/ccel/schaff/npnf202.ii.vi.xxvi.html «Death of the Emperor Jovian»], ''Christian Classics Ethereal library''</ref> Jovianus ble funnet død om morgenen den 17. februar 364 i sitt rom. Redegjørelsene for hans død er flere, fra forslag om giftig røyk fra fersk mørtel i rommet, dårlig fordøyelse etter overspising, giftig sopp i maten og [[eksos|kullosforgiftning]] fra et ildsted på rommet.<ref>[http://www.roman-empire.net/collapse/jovian-index.html «Flavius Jovianus (AD 330 - AD 364)»], ''Roman Empire''</ref> Ammianus antydet muligheten for drap, og det samme gjorde kronikøren [[Johannes av Antiokia]] ved å henvise til gift framfor giftig sopp. De antikke kildene er dog samstemte i at det ikke var en voldelige død.<ref name="Banchich"/> «Så langt som jeg vet,» bemerket Ammianus, «ble ingen undersøkelse gjort ved dødsfallet.»<ref name="Bauer40">Bauer, Susan Wise (2010): ''The History of The Medieval World'', s. 40</ref>

Jovianus’ tid som keiser varte i kun sju måneder. Ingen støtte kravet på at hans lille sønn skulle bli keiser. Isteden vendte hæren som tidligere mot en annen militær offiser, den førtitre år gamle [[Valentinian I|Flavius Valentinianus]], som den neste keiseren. En nidkjær kristen, som historikeren [[Zosimus av Konstantinopel|Zosimus]], selv tilhenger av de tradisjonelle gudene, karakteriserte som «en utmerket soldat, men ekstremt uutdannet.»<ref name="Bauer40"/>

Johannes Zonaras forteller at Jovianus ble gravlagt i Agioi Apostoloi (De hellige apostlers kirke) i Konstantinopel, også kjent som Imperial Polyándreion (den keiserlige gravlund). Hans hustru Charito ble med tid og stunder også lagt til hvile ved siden av ham. Antikkens forfattere er samstemte i at Jovianus var av middels intellekt, men eide en imponerende fysikk og var disponibel for overdrevet inntak av mat og drikke.<ref name="Banchich"/>