Redigerer Joseph Priestley (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Priestley var sønn av en dukmaker og ble født nær herregården [[Oakwell Hall]].<ref>Wolf-Dieter Müller-Jahncke: ''Priestley, Joseph.'' I: Werner E. Gerabek, Bernhard D. Haage, Gundolf Keil, Wolfgang Wegner (utg.): ''Enzyklopädie Medizingeschichte.'' De Gruyter, Berlin/ New York 2005, ISBN 3-11-015714-4, s. 1183 f.; her: S. 1183 („* 13.3.1733, Fieldhead bei Leeds“).</ref> Hans mor døde allerede i 1739; han ble adoptert av sin tante Sarah Keighley.<ref name="Joseph Priestley">Bennett R. Willeford: ''Das Portrait: Joseph Priestley (1733-1804).'' I: ''Chemie in unserer Zeit.'' 13, 1979, s.&nbsp;111–117.</ref> Priestley ble for det meste undervist i hjemmet. 

Da han var 19 år gammel begynte han ved den non-konformistiske skole i Daventry der han studerte [[teologi]] og [[filologi|gamle språk]].

===Vitenskap ===
I august 1774 isolerte Priestley en «luft» som så ut til å være helt ny, men han hadde ikke mulighet til å forfølge saken ettersom han var i ferd med å turnere Europa. Mens han var i Paris, replikerte Priestley eksperimentet for andre, deriblant den franske kjemikeren [[Antoine Lavoisier]]. Etter at han kom tilbake til Storbritannia i januar 1775, fortsatte han sine eksperimenter og oppdaget ''«vitriolic acid air»'' ([[svoveldioksid]], SO2).<ref name="Victorian">[https://victorianweb.org/history/dnb/3.html «Joseph Priestley's Scientific Work»], ''The Victorian Web''</ref>

I mars skrev han til flere om den nye «luften» som han hadde oppdaget i august. Et av disse brevene ble lest opp for [[Royal Society]], og en artikkel som skisserte oppdagelsen, med tittelen «An Account of further Discoveries in Air», ble publisert i foreningens tidsskrift [[Philosophical Transactions of the Royal Society|''Philosophical Transactions'']].<ref>Priestley, Joseph (1775): "An Account of Further Discoveries in Air, ''Philosophical Transactions'', '''65''', s. 384–394.</ref> Priestley kalte det nye stoffet «dephlogisticated air», som han laget i det berømte eksperimentet ved å fokusere solstrålene på en prøve av [[kvikksølvoksid]]. Han testet det først på mus, som overrasket ham ved å overleve en stund fanget i luften, og deretter på seg selv, og skrev at det var «fem eller seks ganger bedre enn vanlig luft med tanke på åndedrett, betennelse og, tror jeg , hver annen bruk av vanlig atmosfærisk luft».<ref>Sitert i Schofield (2004), 107.</ref> Han hadde oppdaget oksygengass (O2).<ref name="Victorian"/>

Den svenske kjemikeren [[Carl Wilhelm Scheele]] hadde gjort den samme oppdagelsen noen år tidligere, men publiserte ikke dette før 1777. Derfor anses ofte Priestley som den som oppdaget oksygenet først. Til tross for oppdagelsen av oksygenet forstod Priestley aldri forbrenningsprosessen, men var tvert i mot til sin død en av de ivrigste tilhengere av [[flogiston]]teorien. Derimot kom Priestley likevel til så klar kunnskap at han kunne beskrive oksygenets kretsløp innen den organiske verden.<ref name="ReferenceA">{{bokref |redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1937 |titel=[[Svensk uppslagsbok]]. Band 21 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk Uppslagsbok AB |sid=1240}}</ref>

Priestley ble vurdert til stillingen som [[astronom]] på [[James Cook]]s andre reise til Sørishavet, men ble ikke valgt.{{tr}} Han ga besetningen en metode på hvordan lage [[mineralvann]], noe han feilaktig trodde kunne kurere [[skjørbuk]]. Han publiserte metoden i [[pamflett]]en ''Directions for Impregnating Water with Fixed Air'' i 1772. Priestley utnyttet ikke det kommersielle potensialet i mineralvann, men andre som bl.a. [[Johann Jacob Schweppe]] tjente godt på det.{{tr}}

Blant hans naturvitenskapelige skrifter er også ''History and present state of electricity'' (1767) og ''Experiments and observation on different kinds of air'' (6 bind, 1779-1786).<ref name="ReferenceA"/>

Priestley ble vurdert for stillingen som astronom på James Cooks andre reise, men ble ikke valgt.<ref>[https://www.acs.org/education/whatischemistry/landmarks/josephpriestleyoxygen.html «Joseph Priestley and the Discovery of Oxygen»], ''American Chemical Society''</ref> Likevel bidro han i liten grad til reisen: han ga mannskapet en metode for å lage [[kullsyreholdig vann]], som han feilaktig spekulerte i kunne være en kur mot [[skjørbuk]]. Han publiserte deretter en brosjyre med ''Directions for Impregnating Water with Fixed Air'' (1772).<ref>Priestley, Joseph (1772): ''Directions for impregnating water with fixed air; in order to communicate to it the peculiar spirit and virtues of Pyrmont water, and other mineral waters of a similar nature''. London: Printed for J. Johnson.</ref> Priestley utnyttet ikke det kommersielle potensialet til [[kullsyreholdig vann]], men andre som [[Johann Jacob Schweppe]] tjente formuer på det.<ref>Schofield (1997), s. 256–57; Gibbs, s. 57–59</ref> For sin oppdagelse av kullsyreholdig vann har Priestley blitt stemplet som «[[brus]]ens far»,<ref>Schils, René (2011): ''How James Watt Invented the Copier: Forgotten Inventions of Our Great Scientists''. Springer Science & Business Media. s. 36.</ref> med drikkevareselskapet [[Schweppes]] ansett ham som «faren til vår industri».<ref>LaMoreaux, Philip E. (2012): ''Springs and Bottled Waters of the World: Ancient History, Source, Occurrence, Quality and Use''. Springer Science & Business Media; s. 135.</ref> I 1773 anerkjente Royal Society Priestleys prestasjoner innen naturfilosofi ved å tildele ham [[Copleymedaljen]].<ref> [https://web.archive.org/web/20080111085614/http://royalsociety.org/page.asp?id=1744 «Copley archive winners 1799–1731»], ''The Royal Society''. Arkivert fra [http://royalsociety.org/page.asp?id=1744 originalen] 11. januar 2008.</ref>

Blant hans naturvitenskapelige skrifter er også ''History and present state of electricity'' (1767) og ''Experiments and observation on different kinds of air'' (6 bind, 1779-1786).<ref name="ReferenceA"/>

===Unitariansk prest og leder, filosof===
Priestley var [[Unitarisme|unitarianer]] og ble på grunn av religiøse uroligheter i [[Birmingham]] i 1794 nødt til å forlate Storbritannia og flykte til USA med sin familie. Selv om sønnen William og andre ble igjen for å beskytte familiens eiendom, greide mobben Priestleys hus «Fairhill» i brann og ødela hans verdifulle laboratorium og alle familiens eiendeler. Tjueseks andre dissenteres hjem og tre kirker til ble brent i de tre dager lange opptøyene.<ref>Dionisio, Jennifer (Summer 2010): [https://www.sciencehistory.org/distillations/magazine/birmingham-toast «Birmingham Toast»], ''Chemical Heritage Magazine''. '''28''' (2): 18.</ref> Priestley tilbrakte flere dager med å gjemme seg med venner til han var i stand til å reise trygt til London. De nøye utførte angrepene og de [[farse (teater)|farse]]aktige rettssakene mot bare en håndfull av «lederne» overbeviste mange på den tiden – og moderne historikere senere – om at angrepene ble planlagt og godtatt av lokale magistrater i Birmingham. Da kong [[Georg III av Storbritannia|Georg III]] til slutt ble tvunget til å sende soldater til området, sa han: «Jeg kan ikke annet enn å føle meg bedre fornøyd med at Priestley er lidende for doktrinene han og hans parti har innpodet, og at folket ser dem i sitt sanne lys.»<ref>Sitert i Gibbs, 204</ref>

Parets venner oppfordret dem til å forlate Storbritannia og emigrere til enten Frankrike eller det nye USA. Dagliglivet ble vanskeligere for familien: Priestley ble framstilt brent i et bilde sammen med [[Thomas Paine]]; ondsinnede politiske tegninger fortsatte å bli publisert om ham; brev ble sendt til ham fra hele landet, der han sammenlignet med djevelen og [[Guy Fawkes]]; handelsfolk fryktet familiens virksomhet; og Priestleys venner i Royal Academy holdt avstand. Etter hvert som forholdet mellom England og Frankrike ble verre, ble det umulig å flytte til Frankrike.<ref>Graham (1995), s. 27</ref> Etter krigserklæringen i februar 1793 og det ble forbud mot korrespondanse eller reiser mellom England og Frankrike, forlot William Priestley Frankrike til fordel for Amerika. Joseph Priestleys sønner Harry og Joseph valgte å forlate England til Amerika i august 1793.<ref>Graham (1995), s. 33.</ref> Til slutt fulgte Priestley selv med sin kone, og gikk ombord på skipet «Sansom» ved Gravesend 7. april 1794.<ref>Graham (1995), s. 33.</ref> Han levde videre i USA resten av livet. Her ble han en av de første lederne for den amerikanske unitarismen. 

Priestley bekjempet det kirkelige treenighetsdogmet og flere kristologiske dogmer, og anså den øvrige kristenhets utvikling som et frafall fra urkristendommen.<ref>Mills, Simon (2009): [https://www.qmul.ac.uk/sed/religionandliterature/media/centre-for-religion-and-literature-in-english/Simon-Mills,-Joseph-Priestley-and-the-Intellectual-Culture-of-Rational-Dissent,-1752-1796.pdf Joseph Priestley and the Intellectual Culture of Rational Dissent, 1752-1796] (PDF), thesis, ''Queen Mary University of London''</ref> Dette beskrev han i ''A history of the corruption of Christianity'' (2 bind, 1782). 

Som filosof gikk han inn for en psykologisk materialisme, som utledet sjelslivet fra nervefunksjonene og betraktet psykologien som en del av fysiologien.<ref>[https://shs.hal.science/halshs-02626661/document «Priestley's Lockean problem and early neurophilosophy»] (PDF), ''HAL-SHS''</ref><ref>[https://iep.utm.edu/priestly/ «Joseph Priestley (1733—1804)»], ''Internet Encyclopedia of Philosophy''</ref>

Priestleys selvbiografi, ''Memoirs'', utkom i to bind 1806-1807.<ref>{{bokref |redaktör=[[Gunnar Carlquist|Carlquist, Gunnar]] |år=1937 |titel=[[Svensk uppslagsbok]]. Band 21 |utgivningsort=Malmö |utgivare=Svensk Uppslagsbok AB |sid=1240-1241}}</ref>