Redigerer Josefus (avsnitt)

== Liv og virke ==
[[Fil:Josephus.jpg|thumb|Romantisk framstilling av Josefus, orientalisert med [[turban]], i en utgave av den britiske teologen John C. Winstons oversettelse av verkene hans.]]
Josefus ble født i [[Jerusalem]] i en av byens fremste familier.<ref>Goodman, Martin (2008): ''Rome and Jerusalem: The Clash of Ancient Civilisations''. Penguin Books, ISBN 978-0-713-99447-6, s. 8.</ref> Han introduserte seg selv på gresk som ''Iōsēpos'' (Ιώσηπος) og som sønn av Matthias (Ματθίας; 6–70), en etnisk jødisk prest, som nedstammet fra den første av de opprinnelige 24 presteordener i Jerusalem.<ref name=" Schürer ">Schürer (1973), s. 45–46.</ref> Faren hadde to barn hvor Josefus var yngst og hans eldre bror hadde navn etter faren.<ref>Mason (2000), s. 12–13.</ref> Deres mor, hvis navn ikke er kjent, var en aristokratisk kvinne som nedstammet fra det kongelige, [[Det hasmoneiske dynasti|hasmoneiske dynasti]].<ref>Nodet (1997), s. 250.</ref> Josefus vokste opp i Jerusalem og ble utdannet sammen med sin bror.<ref>Mason (2000), s. 13.</ref>

I ung alder begynte han å studere de fremste religiøse sektene, [[Fariseere|fariseerne]], [[Saddukeere|saddukeerne]] og [[esseerne]]. Han foretrakk de asketiske esseerne da han i tre år bodde i ødemarken som en disippel av en eneboer som het Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, før han senere kritiserte dem kraftig.<ref name="Maier, Paul L. 1998"/>

Da Josefus var tidlig i tjueårene, var han en av de som ble utvalgt til å reise til Roma for å forhandle med keiser [[Nero]] om å få løslatt tolv jødiske prester som prokuratoren Felix hadde sendt dit for å bli dømt av keiseren. Underveis led han skipbrudd i [[Adriaterhavet]] og bare åtti av de de omkring seks hundre passasjerene ble berget. I Roma ble han presentert for keiserinne [[Poppaea Sabina|Poppaea]] av en jødisk skuespiller, og på grunn av hennes innflytelse lyktes Josefus med sitt oppdrag. Da han kom tilbake til Jerusalem var det på gang et opprør mot romerne, og Josefus greide ikke å stagge sine landsmenn og ble motvillig med dem. Han ble utnevnt til militær guvernør av Galilea,<ref>Goldberg, G.J.: [http://www.josephus.org/life.htm «The Life of Flavius Josephus»], Josephus.org</ref> men etter hvert samlet han samme med en av de andre jødiske lederne, Johannes av Gischala,<ref>Rappaport, Uriel (2013): ''John of Gischala, from the mountains of Galilee to the walls of Jerusalem'', s. 44</ref> store grupper av tilhengere fra [[Jish|Gischala]] (Gush Halab) og [[Arraba (Israel)|Gabara]],<ref>En stor landsby i Galilea under første århundre e.Kr., lokalisert nord for Nasaret. I antikken ble byen kalt for Garaba, men Josefus’ historieverk er omtalt under dens greske korrupsjonen Gabara; jf. Klausner, J. (1934): «Qobetz», ''Journal of the Jewish Palestinian Exploration Society''. '''3''', s. 261–263.</ref> inkludert fra [[Sanhedrin]] i Jerusalem, jødenes høyeste politiske og religiøse organ under gresk-romersk tid.<ref>Josephus: ''The Life of Flavius Josephus'', (abbreviated Life or Vita), § 25; § 38; Josephus: [https://pace.webhosting.rug.nl/york/york/showText?text=vita ''The Life of Josephus''] {{Wayback|url=https://pace.webhosting.rug.nl/york/york/showText?text=vita |date=20190824125010 }}. doi:[https://doi.org/10.4159%2FDLCL.josephus-life.1926 10.4159/DLCL.josephus-life.1926]</ref> Josefus befestet flere byer og landsbyer i Galilea, blant dem [[Tiberias]], Bersabe og Tarichaea, i påvente av den romerske nedslaktingen og sto tappert imot den romerske hæren i dens beleiring av Yodfat (Jotapata) fram til den falt for romerhæren i det trettende år av Neros regjeringstid.

Etter at den jødiske garnison Yodfat ble beleiret, angrep romerne og drepte tusenvis. De som overlevde romernes beleiring begikk selvmord. I henhold til Josefus ble han fanget i en grotte sammen med 40 andre av hans følge i juli 67 e.Kr. Romerne, kommandert av Flavius Vespasianus og hans sønn Titus, krevde at motstanderne overga seg, men de nektet. Josefus foreslo en metode for kollektivt selvmord;<ref>Josefus: ''Den jødiske krig'', bok 3, kapittel 8, par. 7</ref> de trakk lodd og drepte hverandre, den ene etter den andre ved å drepe hver tredje person, slik at det til sist var to som sto igjen (denne metoden som et matematisk problem er blitt referert til som [[Josefus' problem]] eller romersk rulett)<ref>[https://web.archive.org/web/20070221165652/http://acm.uva.es/p/v1/130.html «Roman Roulette»], arkivert fra [http://acm.uva.es/p/v1/130.html originalen] den 21. februar 2007</ref><ref>[http://mathworld.wolfram.com/JosephusProblem.html «Josephus Problem»], ''Wolfram MathWorld''</ref> Josefus hevdet at ved ren flaks eller muligens inngripen av Gud, var han den ene av de to gjenværende. Han valgte imidlertid å overgi seg til romerne framfor at de skulle drepe hverandre. I 69 e.Kr. ble han løslatt.<ref>Josefus: [https://en.wikisource.org/wiki/The_War_of_the_Jews/Book_IV ''Jewish War'' IV.622–629]</ref> I henhold til hans egen redegjørelse fungerte han som forhandler med byens forsvarere under beleiringen av Jerusalem i 70 e.Kr. hvor hans foreldre og hustru ble drept.

Mens Josefus satt fast i Yodfat (Jotapata), hevdet han at han opplevde en guddommelig åpenbaring som senere førte til hans tale hvor han kom med en profeti hvor han spådde at Vespasianus ville bli romersk keiser. Etter at spådommen ble virkelig, ble han løslatt av Vespasianus, som åpenbart var imponert og betraktet Josefus’ profetiske evner til å være guddommelige. Josefus skrev at hans åpenbaring hadde lært ham tre ting: at Gud, skaperen av det jødiske folk, hadde besluttet å «straffe» dem; at «lykken» hadde blitt gitt til romerne; og at Gud hadde valgt ham «til å fortelle tingene som ville skje».<ref>Gray (1993), s. 35–38.</ref><ref>Aune (1991), s. 140.</ref><ref>Gnuse (1996), s. 136–142.</ref> For mange jøder er slike påstander kun å betrakte som egoisme.<ref>Goodman, Martin (2008): ''Rome and Jerusalem: The Clash of Ancient Civilisations''. Penguin Books. ISBN 978-0-713-99447-6, s. 9. Sitat: «Later generations of Jews have been inclined to treat such claims as self-serving»</ref>

[[Fil:David Roberts - The Siege and Destruction of Jerusalem by the Romans Under the Command of Titus, A.D. 70.jpg|thumb|''Beleiringen og ødeleggelsen av Jerusalem'', maleri av David Roberts (1850).]]
[[Fil:NinthAvStonesWesternWall.JPG|thumb|Steiner fra Jerusalems vestmuren ved [[Tempelhøyden]] ble veltet ned av romerske soldater.]]

I 71 e.Kr. reiste Josefus til Roma i følget til Titus, ble gitt pensjon og romersk statsborgerskap, og han beholdt vennskapet til det [[flaviske dynasti]] (derav hans romerske navn Flavius Josefus). Mens han var i Roma under keiserens beskyttelse skrev han alle sine verker. Selv om han benyttet navnet Josefus, synes det som om han tok den romerske [[Tria nomina|''praenomen'']] Titus og [[Tria nomina|''nomen'']] Flavius etter sine beskyttere.<ref>[[Origenes]]: ''Comm. Matt.'' 10.17</ref>

Vespasianus sørget for at Josefus bli gift med en fanget jødisk kvinne, som han senere skilte seg fra. Rundt 71 e.Kr. giftet han seg på nytt med en jødisk kvinne fra Alexandria. De fikk tre sønner, hvor kun Flavius Hyrcanus vokste opp. Rundt 75 e.Kr. giftet han seg med sin fjerde hustru, en gresk-jødisk kvinne fra [[Kreta]], som kom fra en framstående familie. De fikk et lykkelig ekteskap og to sønner, Flavius Justus og Flavius Simonides Agrippa.

Josefus’ historie om hans liv har forblitt tvetydig. Han ble beskrevet av Harris i 1985 som en lov- og plikttro jøde som trodde på sameksistens mellom jødedom og gresk-romersk religiøst liv, hva som i dag kalles for [[hellenistisk jødedom]].<ref name="Harris"/> I henhold til forskeren Nitsa Ben-Ari ble Josefus’ verker før 1800-tallet skydd av andre jøder som en konvertitt, og deretter bannlyst som en forræder, noe som heller ikke skulle bli studert eller oversatt til hebraisk.<ref>Ben-Ari, Nitsa (2003): [http://www.tau.ac.il/~nitsaba/Publications/papers/NBA-DoubleConversionBen-Hur2002.pdf «The double conversion of Ben-Hur: a case of manipulative translation»] (PDF), ''Target''. '''14''' (2), s. 263–301. Sitat: «The converts themselves were banned from society as outcasts and so was their historiographic work or, in the more popular historical novels, their literary counterparts. Josephus Flavius, formerly Yosef Ben Matityahu (34-95), had been shunned, then banned as a traitor.»</ref> Hans jødiske kritikere ble aldri tilfreds med forklaringen på hvorfor han ikke hadde begått selvmord i Galilea sammen med sine landsmenn. Heller ikke aksepterte de at han ble tatt til fange og deretter aksepterte beskyttelse av romerne.

Historikeren Edith Mary Smallwood har skrevet kritisk om Josefus og mente at han «var skyldig i en sjokkerende dobbelthet ved Jotapata, ved å redde seg selv ved å ofre sine kamerater. Videre var han altfor naiv til å forstå hvordan han sto fordømt ved sin egen forklaring av sin oppførsel. Ingen ord for harde da han svertet sine motstandere, og etter at han ankom i den romerske leiren, uansett hvor ufrivillig, vendte han fangenskapet til sin egen fordel, og dro fordeler av dette resten av sine levedager etter å ha skiftet side.»<ref>Josephus, Flavius (1981): ''The Jewish War''. Oversatt av Williamson, G. A. Innledning av E. Mary Smallwood. New York: Penguin, s. 24.</ref> Forfatteren Joseph Raymond har karakterisert Josefus som «den jødiske [[Benedict Arnold]]» for å forråde sine egne tropper ved Jotapata.<ref>Raymond (2010), s. 222.</ref>