Redigerer Johannes V Palaiologos (avsnitt)

== Biografi ==
Johannes V var sønn av keiser [[Andronikos III Palaiologos]] og hans kone [[Anna av Savoia]], datter av grev Amadeus V av Savoia og hans andre kone [[Maria av Brabant]]. Hans lange regjeringstid var preget av den gradvise oppløsningen av det østromerske imperiets makt etter mange borgerkriger og også av [[osmanere|osmanenes]] (ottomanenes) frammarsj.

Johannes V kom på tronen i en alder av åtte år da faren døde. Hans regjeringstid ble innledet med en borgerkrig (1341 – 1347) mellom hans utpekte regent Johannes VI Kantakouzenos, en nær venn av faren, og et selvutnevnt råd sammensatt av hans mor Anna av Savoia, den ortodokse [[Liste over økumeniske patriarker i Konstantinopel|patriarken]] [[Johannes XIV Kalekas]], og ''[[megas doux]]'' [[Alexios Apokaukos]]. I løpet av denne borgerkrigen måtte Anna pantsette de bysantinske kronjuvelene. Fra 1346 til 1349 herjet [[svartedauden]] i [[Konstantinopel]] og la byen nesten øde. En samtidig krønikeskriver hevdet at åtte nideler av befolkningen døde under pesten<ref>John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 354</ref>.

Johannes VI Kantakouzenos seiret i borgerkrigen i 1347 og styrte som medkeiser for sin sønn Matteus Kantakouzenos i noen år før han ble angrepet av Johannes V i 1352, noe som førte til en ny borgerkrig 1352 til 1357. Johannes V fikk støtte fra den serbiske kong [[Stefan Dušan]], mens Matteus fikk hjelp fra de osmanske tyrkerne. I et slag ved Demotika (nåværende Didymoteicho i Hellas) vant Johannes VI og sørget dermed for at [[Det osmanske rike]] fikk sitt første territorielle fotfeste i Europa. I 1354 klarte Johannes V å gjenerobre Konstantinopel og fikk avsatt Johannes VI som iførte seg munkekappe og trakk seg tilbake til et kloster. Han døde i 1383. I 1357 ble også hans sønn Matteus avsatt, etter at han var blitt tatt til fange av serberne og frikjøpt av Johannes V.

Osmanene, som hadde vært Kantakouzenois allierte, fortsatte sitt press på Johannes V. Suleyman Pasha, sønn av den osmanske sultan [[Orhan I]], ledet de osmanske styrkene i Europa og klarte å innta byene [[Edirne|Adrianopolis]] og [[Plovdiv|Pâldin]]<ref>Byen heter i dag Plovdiv og ligger i Bulgaria. Tyrkerne omdøpte den fra Pâldin til Filibe.</ref>, og tvang også Johannes V til å betale løsepenger. Johannes appellerte til vesten om hjelp og spilte nok en gang inn kortet om [[Det store skisma 1054|Det store skisma]] ved å foreslå at patriarken i Konstantinopel, som var østkirkens øverste leder, skulle anerkjenne pavens overhøyhet.

I 1366 reiste Johannes V til Ungarn og ankom den kongelige byen [[Budapest|Buda]] for å møte kong [[Ludvig I av Ungarn]]. Den ungarske kongen tilbød støtte på betingelse av at Johannes bekjente seg til den katolske tro, eller i det minste anerkjenne pavens overhøyhet. Tomhendt forlot Johannes V Buda, men fikk ingen konkret støtte andre steder heller. Til slutt på sin bemerkelsesverdige europeiske reise ble han tatt til fange på bulgarsk territorium. Der satt han arrestert i en grenseby i seks måneder uten at tsaren av Bulgaria tok spesielt notis av det – noe som illustrerte hvor ubetydelig det bysantinske imperiet var blitt. Han fikk omsider hjelp fra sin fetter, hertug Amadeus VI av Savoy, som i 1366 hadde tatt initiativ til et korstog mot osmanene og var på vei østover. Da han fikk beskjed om fetterens problemer dro han med sine tropper mot Bulgaria og fikk satt Johannes V fri.

Johannes V ankom Konstantinopel våren 1367 sammen med Amadeus VI av Savoy som egentlig var på korstog og ønsket å ta opp spørsmålet om en kirkelig gjenforening med bysantinerne. Johannes fikk ikke med seg den ortodokse kirke på noen forhandlinger, men han lovte for egen del å anerkjenne pavens overhøyhet. Han ønsket et økumenisk kirkemøte om dette, noe pave Urban ikke var særlig begeistret for. Johannes reiste likevel til paven i 1369 og undertegnet en formell erklæring om underkastelse. Dette gjaldt imidlertid bare ham selv, og ikke den ortodokse kirke. Johannes svekket med dette sin stilling i Konstantinopel<ref>Norwich, s. 360</ref>.

På vei hjem fikk han en påminnelse fra Venezia om at kronjuvelene som var pantsatt der, burde innløses. Johannes dro til Venezia, men han hadde ikke penger til å løse inn juvelene. Strengt tatt hadde han knapt nok penger til å reise hjem. Han tilbød derfor [[doge]]n den strategisk viktige øya Tenedo ved innløpet til [[Hellesponten]]. Venetianerne gikk med på dette, men regenten hjemme i Konstantinopel, Johannes V’s sønn [[Andronikos IV|Andronikos]] nektet å gi fra seg øya etter sterkt press fra venetianernes handelskonkurrenter genoveserne i Galata. Johannes V satt nærmest som gissel i Venetia helt til hans andre sønn Manuel, guvernør av Tessaloniki, kom ham til unnsetning med gull<ref>Norwich, s. 360</ref>.

Fra 1371 møtte Johannes V stadig problemer, først og fremst i form av tyrkernes militære framrykking mot vest under sultan Murad. Etter at Murad hadde lagt under seg store deler av Bulgaria og Serbia, og dermed avskåret det bysantinske riket fra vesten, måtte Johannes i større grad akseptere en vasallstatus. I tillegg var det problemer med sønnen Andronikos, som åpent opponerte mot både Johannes V og tyrkerne. Murad forlagte at Johannes måtte arrestere og blinde sønnen sin, men Johannes nøyde seg med å sette ham i fengsel og frata ham arveretten. Den andre sønnen Manuel sto dermed først i arverekken og ble kronet til medkeiser den 25. september 1373.

I mars 1376 kom en delegasjon fra Venezia og ville fullbyrde avtalen om Teledo, men nok en gang klarte genoveserne å stikke kjepper i hjulene for Johannes. De fikk satt Andronikos fri, utstyrte ham militært og slapp ham inn i Konstantinopel der han arresterte sin far keiseren og hans familie. I 1377 lot han seg krone til keiser, og den lille sønnen hans (Johannes VII) ble kronet til medkeiser.

Johannes V og sønnen Manuel klarte å komme seg fri i 1379 og oppsøkte straks tyrkernes leder Murad. Med tyrkisk og venetiansk militær støtte kunne de den 1. juli 1379 gjøre inntok i Konstantinopel, mens Andronikos flyktet til genoveserne. I 1381 ble det sluttet fred hvor Andronikos igjen ble innsatt som tronarving, og med hans sønn Johannes som medkeiser.