Redigerer Johannes Hentschel (avsnitt)

== Bunkeren ved Berlins fall ==
I krigens sluttfase flyttet Hitler tilbake til [[Berlin]] og inn i førerbunkeren, der det bare var levelig så lenge Hentschel - nå som sjefstekniker - klarte å holde liv i den tonnstunge 60 [[kilowatt]]s [[dieselmotor]]en som drev [[ventilasjon]]sanlegget og [[vannforsyning]]en, på [[drivstoff]] hentet fra en underjordisk tank som 1. mai 1945 fortsatt hadde [[dieselolje]] for tre uker. Nødstrøm-aggregatet i maskinrommet og vannpumpen (en UTA 300 fra 1943) som forsynte det overfylte feltsykehuset under rikskanselliet, var helt avhengige av å tilføres frisk luft. Alt utstyret var av beste kvalitet, laget i Berlin av [[Siemens]] og [[AEG]]. Hitler hadde i tillegg fått installert tre filtere for luftrensing og mot [[giftgass]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 197}}</ref> 

Vannet ble hentet opp fra en topphemmelig [[brønn]] som Hitler hadde fått bygd i 1943, seks meter under den dypeste bunkerens sementgulv. I Berlins sandjord er det lett både å bore og å finne [[grunnvann]]et. Hitler fryktet å bli forgiftet, så han sørget også for et apparat som lyste når det støtte på urenheter. En av Hentschels daglige plikter var å fylle en flaske med brønnvann og sende den til analyse på den tekniske høyskolen. En ting Herschel også likte, var at Hitler ikke tillot røyking i bunkeren - med unntak for kammertjeneren [[Heinz Linge]] og de svarte [[sigar]]ene hans.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 199-200}}</ref>

Om kvelden 1. mai 1945 var to personer tilbake i den forlatte førerbunkeren: Hentschel og telefonisten [[Rochus Misch]]. Misch har senere fortalt hvordan han etter Hitlers og [[Eva Braun]]s [[selvmord]] møtte Hentschel i trappen med to kanner [[bensin]] som skulle brukes ved [[likbrenning]]en.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 140}}</ref>

Hentschel var den siste tyskeren som forlot bunkeren. Han visste at rent [[drikkevann]] var avgjørende for de sårede i bygningen, og så ingen annen utvei enn å holde ut. Han hadde vært våken i 40 timer da det ble [[midnatt]], og [[2. mai]] 1945 tok til. I bunkeren fantes sjeldenheter som [[sitron]] og [[melk]]; han laget seg en kopp te, og spiste [[sjokolade]] som også fantes. Misch hadde  vært våken i to døgn og sov tungt ved [[sentralbord]]et.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 196}}</ref>

Denne lange natten hadde Hentschel to [[armbåndsur]] til å fortelle seg tiden: Det ene var en gave fra Hitler, som hadde fått det av piloten sin, [[Hans Baur]], som hadde fått det av ''[[Luftwaffe]]''. Han var utkjørt og fryktet ikke lenger russernes fremrykking. Det som skremte ham, var likene som lå rundt om i bunkeren eller like utenfor: Hitler og hans kone; to tyske generaler som hadde skutt seg; [[Goebbelsbarna|Goebbels' seks barn]], i nattkjoler og med hvite tørklær lagt over ansiktene. Han kastet opp ved synet av de døde barna: «''De var alle sammen så glade og livlige. Meg kalte de «onkel Hannes».''» Da det grydde av dag, sendte han Misch bort; Misch hadde både sin kone og sin ett år gamle datter å bekymre seg for.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 202}}</ref>
[[Fil:Voss_Strasse_and_Wilhelmstrasse.JPG|thumb|Hjørnet av Voßstraße og Wilhelmstraße. Her lå Hitlers rikskanselli, og hagen der Hentschel gikk opp den vakre maidagen da Berlin var falt.]]
Da det lysnet, gikk Hentschel selv opp i Rikskanselliets hage, der Hitler hadde likt å lufte hunden Blondi og mate [[ekorn]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 213}}</ref> Nå var hagen full av døde, sønderskutte mennesker. [[Joseph Goebbels]]' lik var svidd, men gjenkjennelig; ansiktet hans var mørkerødt. Vinduene i Hitlers [[veksthus]] var knust, og Hentschel plukket et dusin [[tulipan]]er å ha som pynt da han dukket ned i bunkeren igjen. Det var tid å pakke og dra, men på radioen ble ingenting sagt om situasjonen i Berlin. Derimot hørte han russiske kvinnestemmer. Tolv glade kvinner i [[uniform]] med store vesker kom gjennom tunnelen fra rikskanselliet. Dette var sanitetsfolk; minst fire av dem var leger. Den ene, som snakket berlinertysk, spurte etter Hitler, og Hentschel fortalte henne om likbrenningen. En annen spurte etter «Hitlers frue». Da kom det for dagen at det var dameklær de russiske kvinnene var ute etter. Hentschel tok dem med ned til Eva Brauns bunkerbolig. Selv var han ikke spesielt begeistret for Braun; hun skiftet klær fem ganger for dagen, selv helt på slutten; og han syntes hun «pratet for mye» og «satte nesen i været». Nå forsynte de russiske kvinnene seg av det fine undertøyet hun hadde mengder av; de var henrykt over et dusin bh'er i svart [[sateng]] med [[knipling]]er som svogeren [[Hermann Fegelein]] hadde kjøpt til henne ved [[Place Vendôme|Vendõme-plassen]] i [[Paris]].<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 204-06}}</ref>

Hentschel ble deretter utspurt av to russiske offiserer som så seg om i bunkeren. De bleknet ved synet av de døde Goebbels-barna, og den ene ba ham bli med til [[Moskva]], for [[Stalin]] trengte maskinmestere. Flere offiserer dukket opp og ville skåle med «Gentschel», nå som «Gitler» var død. Alkoholen gikk til hodet på den utkjørte Hentschel som segnet om; de fornøyde russerne helte en flaske sekt over ham og lot ham gå ut i bunkerhagen. Han ble frastjålet armbåndsurene sine før han sovnet i vårsolen. Snart ble han vekket, og fikk sette dieselmotoren og UTA-vannpumpen på automatisk drift før han ble ført bort i [[fangenskap]]. Dagslyset ute i Voßstraße var vanskelig å venne seg til etter bunkerlivet; men plutselig oppdaget han de 6-7 tyske soldatene som hang fra [[gatelykt|lyktestolpene]], [[tenåring]]er hengt som «[[desertør]]er» - mellom kl 4 og 9 samme morgen, lenge etter Hitlers selvmord: «''Jeg gyste og så bort. Jeg skammet meg overfor de russiske soldatene, deres taushet var anklage nok.''»<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Bahnsen, Uwe | tittel = Førerbunkeren | side = 212-14}}</ref>

Hentschel slapp ut av sovjetisk [[krigsfange]]nskap i april [[1949]].<ref>A. Joachimsthaler: ''The Last Days of Hitler'', Brockhampton Press, London, ISBN 978-1-86019-902-8.</ref>