Redigerer Johannes Bessarion (avsnitt)

== Liv og virke ==
Da han ble opptatt som [[munk]] tok han navnet Bessarion etter en gammel egyptisk [[anakoret]], hvis livshistorie han har gjenfortalt. I 1437 ble han utnevnt til metropolitt av [[Nikea]] av den bysantinske keiser [[Johannes VIII Palaiologos]], som han slo følge med til Italia for å avstedkomme en gjenforening mellom [[den ortodokse kirke|den ortodokse]] og [[den katolske kirke]] som var blitt atskilt ved [[det store skisma]] i 1054. Dette tenkte de også ville være en måte å sikre vesteuropeisk bistand mot [[tyrkerfaren]].

Ved gjenkomsten til [[Hellas]] fikk han føle harmen over at han tilhørte den minoriteten som ønsket å forene kirkesamfunnene. Ved [[konsilet i Firenze]], som ble avholdt i [[Ferrara]] og [[Firenze]], støttet Bessarion den katolske kirken i Roma han vant dermed pave [[Eugenius IV]]s gunst. Etter dette ble innsatt av ham som [[kardinal]] ved et [[konsistorium]] den 18. desember 1439. 

[[Fil:Casina_Bessarione_2937.JPG|thumb|Kardinal Bessarions villa.]]
Fra 1440 residerte han permanent i Italia, og utførte et stort arbeid med å utbre den nye læren utenlands gjennom sine egne skrifter og ved understøttelse av andre lærde. Hans [[villa]] ved Via di Porta San Sebastiano i det sørlige [[Roma]] var bokstavelig talt et [[akademi]] der [[humanisme]]n ble dosert, et sentrum for lærde grekere og eksilgrekere, hvor han sørget for avskrifter av greske manuskript og oversettelser til [[latin]] som bidro til at den greske boklærdom kunne nå europeerne. I denne ånd støttet han [[Regiomontanus]] og forsvarte [[Nicolaus Cusanus]]. 

Villaen ble oppført på midten av 1400-tallet og er Romas tidligeste [[renessanse]]villa. Bygningen har en åpen [[loggia]] som smykkes av [[freske]]r med landskapsmotiv. 

Kardinal Johannes Bessarion ble tildelt erkebiskopssetet [[Siponto]] og de suburbikariske bispedømmer [[Sabina-Poggio Mirteto|Sabina]] og [[Frascati]]. Ved den pavelige [[konklave]] i 1455 som valgte den [[aragon|argonesiske]] kandidaten Alfonso de Borja til pave, som [[Kallistus III]], var kardinal Bassarion tidlig en kandidat, ettersom han var ble oppfattet som nøytral i maktkampen mellom kandidater fra slektene [[Orsini]] og [[Colonna]]. Hans greske opprinnelse ble brukt mot ham, først og fremst av den franske kardinal [[Alain de Coëtivy]], men ifølge hitorikeren Francis A. Burkle-Young var Bessarions strenghet og reformiver muligens mer trolige årsaker til at [[pontifikat]]et gikk ham forbi.

I 1463 gav hans meningsfelle innen humanismen, Aeneas Silvius Piccolomini, da pave [[Pius II]], ham den rent seremonielle tittel ''[[Den latinske patriark av Konstantinopel|Latinsk patriark av Konstantinopel]]''. I fem år (1450–1455) var han legat i [[Bologna]], og han utførte flere sendeferder til mange utenlandske fyrster, blant andre [[Ludvig XI av Frankrike]] i 1471. Irritasjon over en fornærmelse fra Ludvig XI sies å ha påskyndet hans død, som inntraff 18. november 1472 i Ravenna.