Redigerer Johann Gottfried von Herder (avsnitt)

== Biografi ==
Herder ble født i [[Mohrungen]] i [[Øst-Preussen]] som sønn av presten Gottfried Herder og skomakerdatteren Elizabeth Pelz. Han vokste opp sammen med to søstre. Oppvekstmiljøet var svært gudfryktig, og det ble lest flittig i Bibelen. Herder utmerket seg tidlig, og skolelæreren ga ham derfor privatundervisning i gresk og hebraisk. Foruten interessen for språk viste gutten også musikalske evner og utmerket seg i musikk og sang.

Han var en grublende og rastløs natur, og umettelig etter nye kunnskaper, men foreldrene var ikke villige til å sende ham på universitetet. Han ble i stedet kopist for byens diakon og studerte i dennes private bibliotek. 

I 1762 flyttet Herder til [[Königsberg]], der han begynte sitt teologiske studium. For å finansiere studiene ble han inspisient på gymnaset i byen, og snart underviste han her i en rekke fag. I Königsberg fulgte han forelesningene til [[Immanuel Kant]], som også introduserte Herder for verkene til [[Rousseau]]. På denne tiden møtte han også Johann Georg Hamann, som var en del av [[Sturm und Drang]]-bevegelsen. Hamann representerte et opprør mot opplysningstidens fornuftsbaserte tenkning, gjennom ham ble Herder innført i diktningen og engelsk litteratur. 

Herder ble kjent som en dyktig pedagog og ble snart etterspurt. I 1764 flyttet han til [[Riga]] for å undervise ved byens katedralskole. Det var i Riga Herder utviklet sin tanke om ''Volkstum'', som kom til å stå sentralt i filosofien hans. Siden Riga var underlagt [[Russland]], oppdaget Herder snart at den tyske identiteten ble ekstra vernet om blant tyskerne i byen. For Herder ga dette støtet til tanken om en egen tysk [[kultur]]. Her ga han også ut sitt første verk, ''Fragmente über die neuere deutsche Literatur'', et innlegg til forsvar for en egen tysk nasjonal litteratur. Samtidig bruker han tid på å argumentere for «morsmålet», og oppfordrer til å samle inn folkeviser. I sin tenkning foregriper han dermed [[nasjonalromantikken]] og en folkeopplysningsidé vi senere finner hos [[N.F.S. Grundtvig|Grundtvig]].

I boka ''Kritische Wälder'', som kom ut 1768-69, argumenterer Herder for at dikterne skal gå vekk fra de klassisistiske idealene og søke inspirasjon i den nasjonale kulturen og folkediktningen. På denne tida begynner han for alvor å argumentere mot [[rasjonalismen]] og krever mer «erfaring og natur», følsomhet og innlevelse. Med dette legger Herder langt på vei premissene for [[romantikken]].

Fra 1769 til 1771 foretok han en rekke studiereiser, blant annet til Frankrike. Mens han var ute, skrev han en kjent «dagbok», der han for alvor tar et oppgjør med fornuften til fordel for følelsene. Han tar til orde for en ny historieskrivning, en «kulturhistorisk» innfallsvinkel. I 1770 møtte han dikteren [[Goethe]], som kom til å ta sterkt farge av møtet. Herder inspirerte Goethe til originalitet og anbefalte ham å sette seg inn i folkevisene og [[Shakespeare]]. Sturm und Drang-epoken begynte for alvor etter dette møtet. 

I slutten av april 1771 tiltrådte Herder en  stilling som ''Oberprediger'' og ''Konsistorialrat'' i [[Bückeburg]]. Året etter giftet han seg med [[Maria Karoline Flachsland]] fra [[Darmstadt]], som han fikk seks barn med. Herder forfattet i denne tiden noen bøker som skulle få betydning for historiefaget. Utviklingstroen er tydelig til stede hos ham: holdningen er at menneskeheten går framover mot større og større humanitet. Han begynte nå å drøfte kulturers vekst og fall, og sammenlignet kulturenes tidsløp med menneskelivet og ble med det opphavet til en organisk historieforståelse. Verkene ble ikke særlig godt godt mottatt i samtiden. Han samarbeidet med [[Johann Christoph Friedrich Bach]], og står bak tekstene til Bachs oratorier ''Die Kindheit Jesu'' og ''Die Auferweckung des Lazarus'' (1773), samt til noen kantater og dramaverkene ''Brutus'' og ''Philoktetes'' (begge 1774). 

Forholdet til den militaristiske og autoritære grev Wilhelm av Schaumburg-Lippe var anstrengt, ikke minst fordi grevens hustru Maria ble venn av Herder, og i 1776 flyttet Herder til [[Weimar]] der han bodde til sin død.  

I Weimar ble han hoffprest for hertug Karl August av [[Sachsen-Weimar]]. Fra 1783 til 1792 arbeidet han på sitt største filosofiske verk, som i grunnen kan kalles «historisk-filosofisk». Verket ble sterkt kritisert av Kant. I årenes løp skulle disse to komme til å stå sterkt mot hverandre og dermed representere brytningen mellom opplysningstid og gryende romantikk. 

Herder var de siste årene en bitter og skuffet mann. Han døde [[18. desember]] [[1803]]. Han ligger begravet ved Peter og Pauluskirken i Weimar.