Redigerer Johan Munthe Cappelen (avsnitt)

== Karriere ==
Under [[landssvikoppgjøret]] etter [[andre verdenskrig]] var han lagdommer da han i [[1946]] som den eneste tok [[dissens]] og stemte mot frikjennelsen av [[politiinspektør]] [[Knut Rød]] som deltok aktivt i det [[nazist]]iske [[Statspolitiet]]s aksjoner mot norske [[jøder]]. Som rettens formann var lagdommer Cappelen trolig den som leste opp dommen. Han var helt uenig med flertallet, og uttalte at Rød ved «''de motbydelige aksjoner mot norske jøder hadde sviktet som politimann''». Cappelen påpekte at Rød befant seg «''på en overordnet post hvor han, når han beordres til å delta i forbrytelsen, må svare nei - uansett konsekvensene.''» [[Gunnar Eilifsen]] hadde gjort det og betalt med sitt liv. Cappelen godtok ikke at Røds angivelige bistand til nordmenn som var i Stapos søkelys, var noen grunn til å frifinne Rød som hadde visst «''at de jødiske kvinner og barn skulle overlates direkte til de tyske [[bøddel|bødler]]''», og at «''der foresto dem en redselsfull [[skjebne]], selv om han selvsagt ikke visste om [[gasskammer]]-metoden''».<ref>[[Torgeir Ekerholt Sæveraas|Torgeir E. Sæveraas]]: ''Bokstaven R'' (s. 237), Pax forlag, Oslo 2023, ISBN 978-82-530-4339-5</ref> Det ble anført at Rød ved utskipningen av jødene hadde bedt ''SS-[[Hauptsturmführer]]'' [[Wilhelm Wagner]] opptre så hensynsfullt som mulig, og Rød «''formidlet også bønner fra gamle og syke jøder om å bli fritatt for å reise''». Cappelen innvendte at dette «''ikke var mer enn hans selvsagte plikt''» som ikke kunne regnes som annet enn formildende omstendigheter.<ref>Torgeir E. Sæveraas: ''Bokstaven R'' (s. 249)</ref> 

I 1946 ble Johan Munthe Cappelen den første [[sorenskriver]]en i [[Asker]] og [[Bærum]], der han var til han nådde [[aldersgrense]]n i [[1954]]. Han fortsatte deretter i noen år å være [[konstituert]] lagdommer ved Eidsivating lagmannsrett.

En usignert [[nekrolog]] over ham i [[Aftenposten]] den  [[31. oktober]] 1962 slutter med: «Han var en utpreget [[eksponent]] for det beste i norsk [[embedsmann]]skultur og hadde venner overalt.»