Redigerer Jod (avsnitt)

== Historie ==
Den fysiologiske betydningen av jod var kjent allerede 1&nbsp;500 år f.Kr.,{{tr}} og [[struma]] ble behandlet med aske fra brent tang.

Jod ble oppdaget av franskmannen [[Bernard Courtois]] i 1811. Dette var under [[Napoleonskrigene]], og [[Frankrike]] trengte [[salpeter]] til [[svartkrutt]]produksjon. For å fremstille salpeter var det nødvendig med [[natriumkarbonat]] som ble utvunnet ved å brenne [[Tang (alge)|tang]] og vaske asken i vann. Restavfallet ble ødelagt med [[svovelsyre]], og en dag tilsatte Courtois for mye syre. Det resulterte i en lilla gassky som luktet ubehagelig. Han registrerte at dampskyen krystalliserte seg på kalde overflater og formet mørke [[krystall]]er. Courtois hadde mistanker om at det kunne være et hittil ukjent grunnstoff, men manglet penger til videre undersøkelser. Han ga imidlertid prøver av stoffet til sine venner Charles Bernard Desormes og Nicolas Clément for at de skulle forske videre. Den 29. november 1813 offentliggjorde Clément og Desormes oppdagelsen Courtois hadde gjort. 6. desember kunngjorde de at det enten var et nytt grunnstoff, eller en [[oksygen]]-forbindelse. [[Joseph Gay-Lussac]] gav grunnstoffet navnet ''iode'' på fransk, fra det greske ioeides, som betyr fiolettfarget.

I [[England]] hadde [[Humphry Davy]] mottatt en prøve fra [[André-Marie Ampère]] og skrev i et brev til [[Royal Society]] i [[London]] at han hadde identifisert et nytt grunnstoff. Dette resulterte i en stor diskusjon om hvem som hadde identifisert jod først, selv om begge partene var enige om at det var Courtois som først hadde isolert stoffet.

Navnet kommer fra gammel[[gresk]]: ιωδης iodes, «fiolett» etter fargen på jod-dampen.