Redigerer Joakim Frederik Schouw (avsnitt)

== Oppvekst og studier ==
Joakim Frederik Schouw var eldste sønn av vinhandler Poul Schouw (1751–1800) og Sara Georgia, født Liebenberg (1761–1826). Det ble bestemt, at han skulle tre inn i farens forretning, og han ble derfor tidlig satt til å delta i det tilknyttede arbeidet. I hans 12. år døde faren, og moren satt igjen i trange kår med en flokk 7 små barn. Da hans helse ikke hadde godt av den fuktige vinkjeller, kom han, 15 år gammel, i tjeneste som skriverdreng hos prokurator Bjerring. Der ble han i 3 år, i det han samtidig forberedte seg til præliminæreksamen for senere å ta dansk-juridisk eksamen. Men da denne eksamen ble avskaffet, underkastet han seg i 1808 den strengere examen artium, og 1809 tok han 2. eksamen.

Allerede i 13-14-årsalderen viste hans interesse for naturvitenskapene seg, i det han begynte å høre forelesninger over [[zoologi]] og [[botanikk]] av Martin Vahl som tok seg av ham, men døde allerede 1804; likeledes hørte han [[Jens Wilken Hornemann|J.W. Hornemann]] og deltok i dennes og Schumachers ekskursjoner. Hans eksamenslesning ga avbrekk i disse studier, men etter å ha blitt student opptok han dem igjen, under Hornemanns veiledning. Da naturstudiet syntes brødløst, måtte han se seg om etter noe å leve av, han gav seg til å studere [[juss]], og i 1811 tok han juridisk eksamen samt noen måneder senere den praktiske prøve. I 1813 ble han volontør, senere underkansellist, i [[Danske Kancelli]], og i tillegg skaffet han seg noen ekstra inntekter som juridisk manuduktør. Han fikk da råd til atter å oppta de naturhistoriske studier.

Nettopp i det 19. århundres to første årtier ble plantegeografien etablert som vitenskap; [[Alexander von Humboldt]] var vendt hjem fra sin fem år lange reise til det tropiske Amerika og hadde i 1805 og 1807 offentliggjort sine første banebrytende skrifter, som ble etterfulgt av andre, og [[Robert Brown]], [[Augustin Pyramus de Candolle|Pyr. de Candolle]], [[Leopold von Buch|Leopold v. Buch]] og Wahlenberg publiserte viktige plantegeografiske arbeider i forskjellig retning. At disse hadde stor betydning for Schouws utvikling, er på det rene. Men det som gjorde ham til plantegeograf var muligens især den botaniske reise, som han i 1812, 23 år gammel, foretok i [[Norge]] sammen med den lovende, unge norske botaniker [[Christen Smith]].

«Nogle Aar senere», skrev han, «udkastede jeg en Plan til en plantegeografisk Undersøgelse af [[italia|Italien]]s og [[Sicilia|Sicilien]]s Vegetation» for derved å skaffe et mellomledd mellom Humboldts undersøkelser i tropene og [[Göran Wahlenberg]]s i polarlandene, [[Alpene]] og [[Karpatene]]. Ved varm anbefaling av Hornemann fikk han reisestøtte dels fra [[Fonden ad usus publicos]], dels fra universitetet og dels fra geheimeråd [[Johan Bülow]] til Sanderumgaard. Et års tid anvendte han til forberedelser til denne reisen, og i tillegg disputerte han for doktorgraden den 28. september 1816. Hans disputas, ''De sedibus plantarum'', handler om det spørsmål, om man skal anta at individene av en planteart, som vokser i vidt adskilte land, nedstammer fra ett og samme individ, og ved vandringer har bredt seg fra det opprinnelige utgangspunkt til alle dens nåværende voksesteder, eller om arten er fremkommet på forskjellige steder med forskjellige individer.