Redigerer Jesuittparagrafen (avsnitt)

== Bakgrunn ==
=== Jesuittene ===
{{Utdypende|Jesuittordenen}}
Jesuittordenen ble stiftet under [[reformasjonen]] i Europa under visjonen om å reformere [[den katolske kirken]] innenfra. Ordenen har ikke [[klostre]] i vanlig forstand selv om [[munk]]er som befinner seg på samme sted skal bo sammen. Munkene bærer ikke egen ordensdrakt og er ikke stedbundne i kontrast til for eksempel [[benediktinerordenen]], men blir sendt ut av ordenen på oppdrag. Jesuittordenen spilte en avgjørende rolle under [[motreformasjonen]] og i katolsk misjon. Den var i en periode en mektig organisasjon innenfor den katolske kirke. Jesuittene har vektlagt både misjon og etablering av utdannelsesinstitusjoner, og etablerte en rekke av universitetene i Europa. Deres misjonsvirksomhet og til tider [[Elite|elitistiske]] og offensive stil har gjennom tidene ført til kraftige motreaksjoner og kritikk av den, samt at det har oppstått både mistenkeliggjøring og en rekke myter knyttet til ordenen og deres virksomhet. Også fra katolske kretser som [[Jansenismen]] og filosofen [[Blaise Pascal]] bidro til angrepene på jesuittene.<ref name=kvellestad />

=== Oppfatninger om jesuittene ===
Ved stortingsbehandlingen om opphevelse av paragrafen i 1956 ble ordenen beskyldt å stå bak [[Den spanske borgerkrig|borgerkrigen i Spania]]<ref name=borgen /> og som inspirator for [[Kommunisme|kommunister]] og [[Marxisme|marxister]] av daværende odelstingspresident [[C.J. Hambro]].
{{sitat|Man må jo huske på at hverken nazismen i Tyskland, fascismen i Italia, rexismen i Belgia, ledet av Degrelle, katolikkenes kjære yndlingsdisippel, Petains bevegelse i Frankrike, Francos bevegelse i Spania hadde vært mulig uten jesuittenes støtte og aktive medarbeiderskap. De som har bevaret noe inntrykk av Hitlers «Mein Kampf», vil også ha et sterkt inntrykk av hvor meget han hadde lært av jesuitismen, og hvor høyt han satte dens organisasjon og dens lære. Det er få ting han har gitt mer umiddelbart uttrykk for.|Carl Joachim Hambro<ref name=norderval />}} Det hersket oppfatninger{{av hvem}} om at medlemmene i ordenen fulgte en kadaverdisiplin overfor paven og at ordenen fulgte en [[moralteologi]] som rettferdiggjorde både løgn og svik så lenge formålet var godt,<ref name=kvellestad /> og ble av den grunn tillagt mottoet «Hensikten helliger midlet».<ref>[http://snl.no/Jesuittordenen Jesuittordenen] på [[Store norske leksikon]]</ref> Slike forestillinger om Jesuittene var også vanlige i Norge på 1900-tallet.<ref name=kvellestad />

=== Før 1814 ===
Etterhvert som de jesuittiske skolene og universitetene steg i anseelse, ble det også vanlig for velstående norske embetsmannsfamilier å sende sine barn til disse for å få den beste utdannelsen.<ref name=kvellestad /> Dette var både i Roma, men også senere i Belgia, Polen og andre steder. For norske elever var særlig skolen i [[Braunsberg]] ved [[Østersjøen]] attraktiv.<ref name=kvellestad /> Studentene gikk på jesuittiske skoler, og mange fikk studiene gratis. De måtte delta på [[Messe (katolsk)|katolske messer]], [[Skriftemål]] og [[Nattverd#Katolsk nattverdsteologi|katolsk nattverd]]. Mange av studentene gikk over til katolisismen, og den mest kjent er [[Laurentius Nicolai Norvegus]]. Skolene fikk også godt ry, med gode lærerkrefter og pedagogiske anerkjente metoder og som holdt ungdommene i streng kustus. Undervisningen var praktisk tilrettelagt og resultatfokusert.<ref name=kvellestad /> Skolene ga utdannelse i ulike disiplier, som [[litteratur]], [[musikk]], teatervitenskap og [[matematikk]].<ref name=kvellestad /> Flere av disse begynte med misjonsvirksomhet i Norden, med utgangspunkt i Polen og Belgia. Det ble etterhvert også en del katolikker i Norge som mer og mindre skjulte sin tro, blant annet [[Laurits Clausen Scabo]] som var biskop i [[Stavanger]] og [[Christoffer Hjort]] som var rektor ved [[Oslo katedralskole|Oslo skole]]. I 1602 fikk katolikkene i Norge i en periode en egen geistlig.

I 1604 ble situasjonen for katolikkene forverret. Det ble da forbudt å ansette noen som hadde gått på jesuittiske skoler i stillinger i skoler og kirker. I praksis ble det da slutt med at studenter fra Norge dro til jesuittiske skoler, og mye av kontakten med katolske land forsvant. I 1623-1624 gjorde jesuittene et nytt misjonsforsøk. Som en følge av det kom det i [[1624]] forbud mot at katolske prester oppholdt seg i Danmark-Norge, med trussel om dødsstraff.

Men omkring midten av 1600-tallet avviklet den katolske kirken sin misjonsvirksomhet, og de fleste aktive forsøk på å re-katolisere Danmark-Norge opphørte.

=== Grunnlovsarbeidet ===
[[Fil:Wilhelm Frimann Koren Christie malt av Jacob Munch - Eidsvoll 1814 - EM.01456 - crop.jpg|mini|[[Wilhelm Frimann Koren Christie]] foreslo innskrenkningene i religionsfriheten i grunnloven gjennom et forslag han fremmet 4. mai 1814]]
{{utdypende|Riksforsamlingen#Det endelige grunnlovsarbeidet}}
De første grunnlovsutkastene nevner ikke jesuitter, men forbudet mot jøder var med fra starten. Et utkast fra 16. april lyder:
{{sitat|Alle Religions - Secter tilstedes fri Religionsøvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.}}
Det ble utarbeidet rundt 20 utkast til ny grunnlov, og i 15 av disse ble religionsutøvelse regulert og bare ett hadde full religionsfrihet. Tendensen i forslaget var å tillate ikke-lutherske kristne trossamfunn, men forby offentlig utøvelse.<ref name=kvellestad /> 11 av de 15 forslagene la opp til at den evangelisk-lutherske tro skulle være den offentlige religionen, syv ville bestemme at kongen skulle bekjenne seg til denne, et forslag ville at regjeringen skulle bekjenne seg til denne troen, og et forslag satte dette kravet til alle embetsmenn.<ref name=thygeson /> [[Klemens XIV]] la ned jesuittordenen 1773 og ordenen var ikke virksom mens grunnlovsarbeidet pågikk.

4. mai ble totalt 20 paragrafer vedtatt, men samme dag ble det en ny debatt omkring paragraf 2, om [[religionsfrihet]]. [[Wilhelm Frimann Koren Christie]] hadde fremmet forslaget til lovtekst, og mente at også utelatelse av jesuitter og «munkeordener» skulle tilføyes i paragraf 2, noe som ikke hadde vært inne i utkastene fram til da.<ref name=kvellestad /> Christies forslag var delt i fire:<ref name="thygeson">Ulrik Sverdrup-Thygeson jr.: [https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/22234/92475.pdf?sequence=2 ''Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener : Religionsfrihet og grunnlovskonservatisme 1814-1956''], masteroppgave i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo, 2010, side 14-15</ref>
#Jøder og jesuitter skulle utelukkes fra riket
#Munkeordener skulle ikke tåles
#Landets innbyggere skulle bekjenne seg til statens religion
#Innbyggerne var forpliktet til å oppdra sine barn i den offentlige religionen

Et par av prestene argumenterte imot dette og for religiøs toleranse. Da ble også spørsmålet om jødene bragt opp igjen. Sokneprest [[Peter Ulrik Magnus Hount]] forsøkte forgjeves å argumentere for at bestemmelsen med å utestenge jødene var

:''«Afskyelig intolerant. Jøder ere dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør dog tillades at boe etsteds på Guds grønne Jord».''<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 52.</ref>

Også prosten [[Hans Christian Ulrik Midelfart]] talte imot forslaget som han kalte et utslag av ukristelig intoleranse. Christie hevdet imidlertid at jesuitter kunne utgjøre en trussel mot landet, og at også andre «sekter» kunne være skadelige.

Det ble som Christie ønsket, og 94 av 110 representanter på Eidsvoll stemte for forslaget, men det hadde da en bestemmelse om at det i prinsippet skulle være fri religionsutøvelse, et punkt som falt ut i redaksjonskomiteen, bestående av [[Christian Adolph Diriks]], [[Lauritz Weidemann]] og [[Georg Sverdrup]]<ref name=thygeson /> mens [[Nicolai Wergeland]] i denne sammenhengen gikk inn for full religionsfrihet. Men slaget stod ikke på kort sikt om religiøs toleranse, selv ikke i paragraf 15 som fastslo at regenten skulle «stedse» bekjenne seg til den evangelisk-lutherske religion. Denne formuleringen var viktig fordi [[Karl III Johan]] inntil [[1810]] hadde vært bekjennende [[katolikk]]. [[Selvstendighetspartiet]] fikk altså her gjennomslag for en streng bekjennelse til den lutherske religion i et forsøk på å utelukke den svenske tronarvingen som framtidig norsk konge.<ref>Knut Mykland, «Noregs veg til fridom», i:  ''Grunnloven i 175 år'', Gyldendal Norsk Forlag 1989, side 49.</ref>