Redigerer Jernbanestasjon (avsnitt)

== Forskjellige tolkninger ==
=== Ordet «jernbanestasjon» allment forstått ===
<!---Gjelder dette over hele verden eller er det spesielt for Norge? --->
En folkelig bruk av ordet «jernbanestasjon», «stasjon» eller «togstasjon» henviser til et sted der man stiger av eller på ta toget. Til det trengs bare en plattform ved sporet, men stopp uten egen stasjonsbygning kalles «[[holdeplass]]» eller «[[stoppested]]», slik som «[[Høn stoppested]]».

=== Stasjon som faguttykk ===
<!---Gjelder dette over hele verden eller er det spesielt for Norge? --->
Som faguttrykk innenfor jernbanedrift (i sikkerhetsmessig betydning) er ordet «stasjon»: Område på banestrekning avgrenset av en eller flere stasjonsgrenser. På stasjoner kan det være plattformer for av- og påstigning.<ref>TJN Trafikkregler for Jernbaneverkets Nett</ref> I Norge blir togmeldinger sendt mellom togekspeditører (txp) som betjener stasjonene på strekninger med togmelding. Disse har et ekspedisjonslokale og var innbyrdes forbundet med elektrisk telegraf. Togekspeditørene utvekslet telegrafiske meldinger slik at man var sikker på at det aldri befant seg mer enn ett tog om gangen mellom to stasjoner. Et ekspedisjonslokale for togekspeditøren ble normalt plassert i stasjonsbygningen som også huset venterom for de reisende og bolig for stasjonsmesteren og gjerne en telegrafist. I tillegg kunne man sende gods med jernbanen, og dermed ble det også behov for egne godshus på stasjonene. På denne måten oppstod jernbanestasjonen som et sted som både betjente tog, reisende og gods. Dette forklarer hvorfor ordet «(jernbane)stasjon» har fått denne doble betydningen.<ref>[http://forsk.njk.no/stdb/?mod=def&aut=$aut Norsk jernbaneklubb] gjør rede for den historiske utviklingen når det gjelder betydningen av disse uttrykkene.</ref>

I 1954 satte NSB i drift Lieråsen kryssingsspor som var fjernstyrt fra [[Spikkestad stasjon]]. Dermed oppstod for første gang en stasjon som ikke betjente reisende eller gods. På 1960-tallet begynte man gradvis å fjernstyre hele jernbanestrekninger (CTC). [[Ofotbanen]] var først ute i 1963, og året etter ble [[Stavanger]]-[[Egersund]] fjernstyrt. I dag er mesteparten av Jernbaneverkets linjenett fjernstyrt, og det pågår utbygging av fjernstyring på [[Nordlandsbanen]]. På fjernstyrte strekninger er den telegrafisk togmeldingen erstattet med elektriske/elektroniske signaler som sendes mellom en av fjernstyringssentralene der hele toggangen overvåkes via [[dataskjerm]]er og mellom de fjernstyrte stasjonene innbyrdes. Toggangen styres av lyssignaler og i de fleste tilfellene også av systemer (ATS/DATC/FATC) som automatisk stopper et tog som måtte kjøre forbi et stoppsignal. 

Etter hvert som fjernstyringen ble utbygd, ble også en rekke stasjoner gjort ubetjent fordi inntektene ved billettsalg og ekspedering av gods ble for liten i forhold til utgiftene med å lønne personalet på stasjonen. Stasjonsbygningene ble i de fleste tilfellene likevel beholdt, men inneholder nå kun teknisk utstyr for fjernstyringen, kanskje et venterom som holdes åpent visse deler av døgnet og stasjonsmesterleiligheten er utleid. I andre tilfeller er fjernstyringsutstyret plassert i et eget bygg, og den tidligere stasjonsbygningen kan da enten være revet eller solgt til private.

På en fjernstyrt jernbanestrekning har begrepet «stasjon» dermed fått den sikkerhetsmessige betydningen som kan gjelde bare et par sporveksler og noen signaler som sikrer at tog ikke kjører mot hverandre på samme spor eller inn i hverandre bakfra. De fleste «stasjonene» i denne betydning av ordet er imidlertid beliggende der den opprinnelige stasjonen lå med sine ekspedisjonslokaler og godshus. Noen store stasjoner har fortsatt betjening for togframføringens skyld (Jernbaneverkets folk), og noen få har også billettutsalg (NSBs folk). På de få strekningene som ennå ikke er fjernstyrt, er stasjonene fortsatt betjent med togekspeditører som stiller signaler og sporveksler lokalt. Det utveksles togmeldinger manuelt, i prinsippet slik det er gjort i Norge siden 1854. Dette skjer på [[Raumabanen]],<ref>[http://www.jernbaneverket.no/Jernbanen/Banene/Raumabanen/ Jernbaneverket om Raumabanen]</ref>, på [[Rørosbanen]] mellom Røros og Støren,<ref>[http://www.jernbaneverket.no/Jernbanen/Banene/Rorosbanen/ Jernbaneverket om Rørosbanen]</ref> på [[Solørbanen]]<ref>[http://www.jernbaneverket.no/Jernbanen/Banene/Solorbanen/ Jernbaneverket om Solørbanen]</ref> og på [[Nordlandsbanen]] nord for [[Mosjøen]].<ref>[http://www.jernbaneverket.no/Jernbanen/Banene/Solorbanen/ Jernbaneverket om Nordlandsbanen]</ref>

=== Stasjonsanlegg ===
Jernbaneterminologisk betegner også '''jernbanestasjon''' hele det anlegget som utgjøres av en stasjon som tradisjonelt sett da både skulle betjene tog, reisende og gods. Dersom en stasjon bare betjente reisende og gods, men ikke hadde noe med toggangen å gjøre, var betegnelsen for dette [[stoppested]]. Et stoppested måtte imidlertid ha minst en jernbaneansatt person på stedet. Dersom det bare er en plattform for av- og påstigning, er den formelle betegnelsen for dette [[holdeplass]]. 

En stasjon ble normalt utstyrt med en rekke spor, dels for at tog kunne møtes ([[kryssingsspor]]), dels for å parkere vogner for eksempel ved godshus og andre opplastingsspor eller for å parkere hele togsett dersom stasjonen var endestasjon for (noen) tog. Noen stasjoner har også spor, bygninger osv. for å betjene lokomotiver og motorvogner med tanke på daglig vedlikehold. Den gangen det var damplokomotiver i drift (inntil 1970), var antallet lokomotivstaller med tilbehør ([[Vanntårn#Vanntårn_ved_jernbane|vanntårn]], kulltårn/bukker, svingskive) betydelig fordi denne lokomotivtypen trengte oftere både pleie og påfyll av drivsstoff (vann og kull) enn moderne lokomotiver trenger. For omstokking av godsvogner som skulle til ulike stasjoner, hadde mange større stasjoner også egne skiftetomter for slik sortering av godsvogner. I dag er de fleste av disse nedlagt da man nesten utelukkende kjører såkalte heltog mellom noen få godsterminaler og bedrifter.

Jernbanestasjoner kan deles inn etter driftsmessig og plasseringsmessig funksjon i endestasjoner og mellomstasjoner ettersom de ligger langs en jernbanestrekning eller ved enden av en slik. Noen av endestasjonene bygges som såkalte sekkestasjoner der sporene ender i en butt og der de reisende kan nå alle plattformene uten å behøve å krysse spor. Bergen stasjonen er en typisk sekkestasjon.