Redigerer Jernbane i Storbritannia (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Stephenson's Rocket.jpg|thumb|Stephensons lokomotiv «[[The Rocket]]» fra 1829]]
De tidligste kjente jernbanene i Storbritannia er dokumentert i [[1676]], da man fraktet kull fra gruver til elven ved [[Newcastle-upon-Tyne]]. De primitive treskinnene som ble brukt ble fornyet i [[1793]], da [[Benjamin Outram]] innførte L-formede skinner i støpejern. 

Den første hestetrukne passasjerbanen, [[Oystermouth Railway]], kom i [[1807]]. To år tidligere, i [[1805]], hadde et lokomotiv blitt kjøpt inn til en av kullbanene, men det kunne ikke tas i bruk fordi banen fortsatt hadde treskinner. I [[1813]] ble lokomotivet ''Puffing Billy'' konstruert, og året etter forbedret [[George Stephenson (ingeniør)|George Stephenson]] designet. Den første linjen med dampdrevet lokomotiv, med Stephenson som ingeniør, ble åpnet [[27. september]] [[1825]]. 

Utbygging av jernbanen ble høyt prioritert, og mange byer og landsbyer i Storbritannia fikk nye glansdager da jernbanen kom. Det ble utført en rekke arbeider som var imponerende i forhold til datidens redskaper, som byggingen av [[Forth Bridge]] i [[1890]] og omleggingen av 285 km skinnegang fra [[bredspor]] til [[normalspor]] i løpet av én helg i mai [[1892]]. 

Jernbanesystemet var opprinnelig et lappeteppe av lokale linjer som ble drevet av små, private selskaper. I løpet av det [[19. århundre|19.]] og [[20. århundre]] ble disse slått sammen og samlet på stadig færre hender. Regjeringen kviet seg for å nasjonalisere jernbanen, og bidro i stedet til at den ble samlet i fire selskaper fra [[1. januar]] [[1923]]: 

*[[Great Western Railway]] (GWR) 
*[[London and North Eastern Railway]] (LNER)
*[[London, Midland and Scottish Railway]] (LMS)
*[[Southern Railway (Storbritannia)|Southern Railway]] (SR). 

Disse selskapene (også kalt ''de fire store'') sto for jernbanedriften frem til [[31. desember]] [[1947]]. 

=== Nasjonalisering ===

I [[1920-årene|1920-]] og [[1930-årene]] tok veitransport over mye for jernbanen, og inntektene dalte. Under [[andre verdenskrig]] fikk selskapene felles ledelse. Etter krigens slutt var jernbanen i dårlig stand, ettersom vanlig vedlikehold hadde måttet vente. For å få jernbanen tilbake til før-krigs standard var nasjonalisering igjen aktuelt. 

Fra [[1. januar]] [[1948]] var jernbanen nasjonalisert i selskapet British Railways (BR), senere [[British Rail]], som ble styrt av [[British Transport Commission]]. En fornyelsesprosess ble satt i gang, og var ferdig i [[1954]]. Fra midten av [[1950-årene]] ble [[diesellokomotiv|diesel-]] og [[elektrisk lokomotiv|elektriske lokomotiver]] innført. 

=== Omstrukturering ===
[[Fil:Beeching axe 1 and NUR response.jpg|thumb|right|Beechings rapport og motrapporten fra jernbanearbeidernes fagforening]]
I midten av [[1960-årene]] førte store underskudd til en gjennomgang av jernbanestrukturen. Komiteen som gransket nettverket var splittet i synet på hva som måtte gjøres. Sir [[Ivan Stedeford]] og hans fløy var tilhenger av en konsensustilnærming med et langsiktig syn, men til slutt fikk et annet medlem, dr. [[Richard Beeching]], i oppgave å reorganisere jernbanen. 15. mars 1961 leverte han sin rapport «The Reshaping of British Railways» (''omstruktureringen av britiske jernbaner'') der han anbefalte å legge ned en tredjedel av jernbanestasjonene og fjerne 70&nbsp;000 stillinger i løpet av en 3-års periode. Rapporten ble kjent som ''the Beeching Axe'', og resulterte i at mange sidebaner, stasjoner og fraktdepoter ble nedlagt, med den konsekvens at enda mer transport gikk over til veinettet. I befolkningen var nedleggelsene meget upopulære, og er det fortsatt. Det pågår mange steder kampanjer for gjenåpning av linjer som ble nedlagt som følge av Beechings rapport.

=== Privatisering ===
[[Fil:Eurostar on Channel Tunnel Rail Link.jpg|thumb|[[Eurostar]] togsett på høyhastighetsstrekningen Channel Tunnel Rail Link]]
I perioden [[1994]]&ndash;[[1997]] ble jernbanen igjen privatisert. Sporene og infrastrukturen ble overdratt til [[Railtrack]], mens passasjerbefordring ble overlatt til private selskaper, opprinnelig i 25 forretningsoperasjoner. Fraktkontraktene ble solgt i seks porsjoner, hvorav fem ble kjøpt av ett selskap. Kvalitetsendringen man hadde håpet på har uteblitt, men det er flere passasjerer i ti år etter privatiseringen enn det var i årene rett før. En rekke ulykker etter omstillingen har ført til minsket tillit til sikkerheten på jernbanen.  

Etter [[Hatfieldulykken]] ble fartsgrensene for tog drastisk redusert, og det var store forstyrrelser i trafikken i flere måneder. Railtrack holdt på å gå konkurs på grunn av de enorme kostnadene for nytt sikkerhetsutstyr, og selskapet ble i praksis re-nasjonalisert da kontrollen over spor og infrastruktur ble overlatt til [[Network Rail]] den [[3. oktober]] [[2002]]. 

De fleste av selskapene som driver passasjerbefordring er tungt subsidisert. Pr. [[2006]] var subsidiene totalt på omkring 6,5 milliarder [[britisk pund|pund]]. I pressen og allmennheten er det et klart flertall som ser på privatiseringen som en fiasko, men regjeringen har blankt avvist nasjonalisering. En hovedårsak til dette er at regjeringen da tar på seg fullt ansvar for Network Rails gjeld på 9,6 milliarder pund, samt at de private selskapene må kjøpes ut.