Redigerer Jens Zetlitz (avsnitt)

==Liv og virke==
===Bakgrunn, studietid===
Jens Zetlitz' foreldre var regiments[[feltskjær]] Sigismundus Zetlitz (1725–62) og Mette Christine Magnus (1735–72). Hans far døde tidlig, og da også stefaren døde rett etter å fått han inn på [[Bergen katedralskole]] ble han veiledet av [[Johan Nordahl Brun|Nordahl Brun]] som også ble hans økonomiske støtte.<ref name="HK"/>     

På slutten av 1700-tallet flyttet han til [[København]] for å studere teologi. Han var der i to perioder. Zetlitz var en av de mest utpregede norske [[patriotisme|patrioter]], hvilket ikke minst skyldtes hans vennskap med Johan Nordahl Brun. Han sluttet seg imidlertid aldri til eneveldets politiske motstandere eller viste noen fiendtlig stemning mot den danske konge og regjeringen.
 
Da han var i København for annen gang, forsøkte han sammen med [[Jonas Rein]] og noen andre norske studenter å gjenopplive [[Det Norske Selskab]]s tradisjoner. Selv ble han særlig kjent for sine selskapssanger og drikkeviser. 

===Prest===
Han flyttet tilbake til [[Norge]] etter fullendte studier, og virket som personalkapellan på [[Lye]], sokneprest i [[Vikedal]] og senere i [[Kviteseid|Hvidesø]] (Kviteseid) til sin død. Som prest var han påvirket av tidens [[Rasjonalisme|rasjonalistiske]] ånd, selv om han ikke helt brøt med [[luthersk ortodoksi|den lutherske ortodoksi]]. Det seminarium som hans forgjenger [[Niels Windfeld]] (1735–1810) hadde grunnlagt, fikk Zetlitz ikke til å fungere; men [[Napoleonskrigene]] og den trykkende pengemangel gjorde også oppgaven særdeles vanskelig. Karakteristisk for [[opplysningstiden]]s prester var deres interesse for det almennyttige ved prestegjerningen. Likesom [[Grundtvig]] ville Zetlitz bidra til [[almue]]ns opplysning, og forfattet ''Læse-Bog for fremvoxende Bønder-Børn''. Videre ble hans predikensamling ''Prædikener og Leilighedstaler'' utgitt etter hans død. De vitner om en lys og glad forkynnelse, med fokus på Gud som en skaper som viser menneskene velvilje. <ref name="SNL"/>

Ved sin ankomst til Kviteseid i [[1811]] sluttet han vennskap med klokkeren, [[Ole Bjørnsen]], og med Ole Blom, som drev Blom-familiens [[Mølle|savmøller]]. De tre tilbrakte megen tid sammen, og i en nyttårshilsen i [[1814]] uttrykker Bjørnsen sin bekymring for Zetlitz' [[alkohol]]konsum: 
::''Når vennen stundom gled,
::''og svaghed sejr vandt,
::''og når vennen led, 
::''tit medynkstårer randt.'' <ref name="MB"/>

Ved en anledning i [[1815]] hadde Zetlitz unnlatt å gjøre opp for seg etter at Blom hadde kjøpt inn for ham i [[Skien]]. Ved det årlige pinseofferet minnet Blom ham om saken:

::''Præsten Zetlitz må sig skamme.''
::''Hos sig selv han skal annamme
::''offeret for dette år.
::''Ingen regning vil vi gøre
::''når jeg ikke får at høre
::''at han føler dette sår. <ref>https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/153799/master_bolstad.pdf.pdf?sequence=1 {{Wayback|url=https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/153799/master_bolstad.pdf.pdf?sequence=1 |date=20181109153249 }} (s. 68)</ref>

Jens Zetlitz var kjent som «Glædens Sanger» og skrev en rekke viser der ble sunget lenge etter hans død. Han var en ekte [[lyrikk|lyrisk]] natur, som så livet fra den lyse side, gledet seg over tilværelsen og sang sin glede ut. Om hans nasjonale sanger er der sagt{{Trenger referanse}} at de manglet [[Johan Nordahl Brun]]s kraft og [[Claus Frimann]]s folkelige tone, men han var imidlertid beslektet med dem begge.{{Klargjør}} Sammen med Brun, Frimann og [[Edvard Storm]] var han med på å skape et bilde av den frie og selvstendige norske [[Odelsrett|odelsbonden]] som også etter deres tid fikk stor betydning for norsk patriotisme og selvfølelse.{{Trenger referanse}}

=== Ideologisk ståsted og senere produksjon ===
Zetlitz var kongens trofaste mann, og i likhet med Johan Nordahl Brun var han sterkt [[konservatisme|konservativ]] og næret en dyp motstand mot [[den franske revolusjon|den franske revolusjonen]]s idéer. De siste tredve årene av sitt liv tilbragte han som prest på landet. Han idealiserte den norske bondestand, og sammen med Claus Frimann sang han den norske almuens pris. Forskjellen mellom dem er imidlertid betydelig. Zetlitz fremstod etter [[1795]] mer som prest og [[moral]]ist enn som dikter, og ettertiden{{Hvem}} har ansett at bortsett fra drikkevisene og andre muntre viser var [[poesi|poesien]] hans svak. Han har skrevet adskillige episke dikt, noen [[salme]]r til evangelisk-kristelig [[salmebok]] og et par [[Satire|satiriske]] stykker, som anses som meget svake.{{Trenger referanse}} Hans livsglede gjenspeiles i noen linjer fra diktet ''Mine længsler'':

::''Hvor såre lidet skal der til
::''for lykkelig at være:
::''Et muntert sind, en piges smil,
::''en ven, som gjør dig ære;''
::''en hytte, som dig skjule kan,
::''sundt brød og kildens klare vand,
::''så megen visdom, at du vil
::''og bruger denne lære.'' <ref name="FS"/>

===Familie, barn, barnebarn===
Jens Zetlitz giftet seg i 1791 med [[Maren Elisabeth Bull]] (født [[11. september]] [[1761]], død [[20. januar]] [[1801]]), som tilhørte Tønsberg-slekten [[Bull]]. De fikk fem døtre: 

* [[Axeliane Christine Zetlitz]] (født i [[Lye]] [[8. juni]] [[1792]], død i Stavanger [[15. februar]] [[1855]])
* Mette Christine Zetlitz (født i Lye [[12. desember]] [[1794]], død som ugift i Stavanger [[1. april]] [[1853]])
* Johanne Margrethe Zetlitz (født i Lye [[28. august]] [[1797]], død i Stavanger [[1888]])
* Kirsten Seehuusen Zetlitz (født i Stavanger [[6. januar]] [[1799]], død som ugift i [[1878]])
* En dødfødt jente født i januar [[1801]]

Etter at Maren Elisabeth døde i barselseng i januar 1801, giftet Zetlitz seg på nytt i [[1802]] med [[Christiane Sophie Fasting von Krogh]] (født [[9. februar]] [[1782]], død [[11. februar]] [[1867]]). De fikk tre barn sammen:

* Søren de Fine von Krogh Zetlitz (født januar [[1803]], død [[28. februar]] [[1868]])
* Maren Elisabeth Bull Zetlitz (født november [[1804]], død [[1875]])
* Cathrine Nicolava Frørup Zetlitz (født mars [[1807]], død [[1859]]).