Redigerer Jeanne d’Arc (avsnitt)

== Bakgrunn ==
[[Fil:100 Years War France 1435 no-1.svg|thumb|300px|Frankrike i begynnelsen av Jeanne d’Arcs karriere. Prikken representerer Paris i sentrum for det engelsk-burgundiskkontrollerte området. [[Reims]] ligger nordøst for dette.]]

[[Hundreårskrigen]] ble innledet i 1337 med engelske krav på den franske tronen.<ref>Wallbank, Schrier, s. 281.</ref> Krigen ble avbrutt av perioder av fred. Nesten all strid fant sted i [[Frankrike]] og den engelske arméens [[chevauchée]] (strategisk plyndring og ødeleggelse av forsvarerens resurser), hadde svekket den franske økonomien. Den franske befolkningen hadde ikke hentet seg inn igjen etter [[svartedauden]] og kjøpmennene deres var isolerte fra de utenlandske markedene. Engelskmennene hadde nesten nådd sitt mål og den franske arméen hadde ikke vunnet noen større seire på en generasjon.

I tiden før Jeanne ble født led den franske kongen [[Karl VI av Frankrike|Karl VI]] av psykiske problemer <ref>{{Kilde www|url = http://www.history.ac.uk/richardII/charlesVI.html|tittel = Charles VI|utgiver = Institute of Historical Research|besøksdato = 9. mars 2010}}</ref> og var ofte ute av stand til å styre sitt rike. Kongens bror, hertug [[Ludvig av Orléans]] og kongens fetter [[Johan den uredde]], hertug av [[Burgund]], kjempet om formynderskapet til riket og de kongelige barna. Dette førte til anklager om et utenomekteskapelig forhold til dronning [[Isabella av Bayern]] og kidnapping av kongebarna. Hertugen av Orléans ble drept i 1407 på hertugen av Burgunds ordre.<ref>{{Kilde www|url = http://www.burgundytoday.com/historic-places/history-of-burgundy/dukes-of-burgundy.htm|tittel = The Glorious Age of the Dukes of Burgundy|utgiver = Burgundy Today|besøksdato = 9. mars 2010}}</ref>

Gruppene som var lojale mot disse to mennene kom til å bli kalt [[armagnakkene]] og [[burgunderne]]. Den engelske kongen [[Henrik V av England|Henrik V]] utnyttet dette og invaderte Frankrike. Henrik V vant en dramatisk [[Slaget ved Agincourt|seier ved Agincourt]] i 1415,<ref name="s284">Wallbank, Schrier, s. 284</ref> og erobret mange byer i det nordlige Frankrike.<ref>DeVries, s. 15–19.</ref> Den blivende franske kongen [[Karl VII av Frankrike|Karl VII]] antok som fjortenåring tittelen ''[[Le Dauphin|le dauphin]]'' – den franske tronarvingens tittel – etter at alle hans fire eldre brødre hadde omkommet.<ref>Pernoud og Clin, s. 167.</ref> Hans første betydelige offisielle handling var å skrive under en fredsavtale med Burgund i 1419. Dette endte med tragedie da armagnaktilhengere myrdet Johan den uredde under et møte der han var garantert Karls beskyttelse. Den nye hertugen av Burgund, [[Filip III av Burgund|Filip den gode]], la skylden for farens død på Karl og dannet en allianse med engelskmennene. Store deler av Frankrike ble erobret.<ref>DeVries, s. 24.</ref>

I 1420 skrev dronning [[Isabella av Bayern]] under [[Troyestraktaten]], som gav kong [[Henrik V av England]] og hans etterkommere arveretten til den franske tronen etter Karl VI i stedet for hans sønn Karl. Overenskomsten gjenopplivet ryktene om at hun skulle ha hatt et forhold til hertugen av Orléans og at kronprinsen ikke var kongens sønn.<ref>Pernoud og Clin, s. 188–189.</ref> Henrik V giftet seg med Karl VIs datter [[Katherine av Valois]] i 1420 og i 1421 fødte hun sønnen Henrik. Henrik V og Karl VI døde begge i slutten av 1422, og spedbarnet [[Henrik VI av England|Henrik VI]] ble regent over begge rikene, i hvert fall på papiret. Henriks bror [[John av Lancaster, 1. hertug av Bedford|John av Lancaster, 1. hertug av Bedford]] fungerte som formynder.<ref>DeVries, s. 24, 26.</ref>

I begynnelsen av 1429 var nesten hele den nordlige delen av Frankrike og noen deler i sørvest under engelsk-burgundisk styre. Engelskmennene kontrollerte [[Paris]] mens burgunderne kontrollerte [[Reims]]; sistnevnte var byen der franske kroninger tradisjonelt ble avholdt. Dette var viktig ettersom ingen av dem som gjorde krav på den franske tronen offisielt hadde blitt kronet. Engelskmennene hadde beleiret [[Orléans]], som var en av de få gjenværende fransklojale byene. Orléans hadde en strategisk beliggenhet ved [[Loire]]elven, som det siste hinderet for å kunne angripe resten av Frankrike. Hele rikets framtid hang på forsvaret av Orléans.<ref>Pernoud og Clin, s. 10.</ref> Ingen hadde tro på at byen skulle klare å stå imot beleiringen over lengre tid.<ref>DeVries, s. 28.</ref>