Redigerer Jeanette Jerome (avsnitt)

== Bakgrunn og liv ==
Hun ble født i [[Brooklyn]], [[New York]], som den mellomste av tre døtre.  På farssiden nedstammet hun fra [[Timothy Jerome]], en [[hugenott]] som steg i land i [[Amerika]] rundt 1717. Jennie Jerome ble regnet som en av sin tids største skjønnheter.  Sommeren [[1873]] besøkte hun badebyen [[Cowes]] på [[Isle of Wight]], og ble invitert til mottakelse med dans til ære for den senere [[Edward VII]] og hans kone, den danske prinsesse [[Alexandra]]. Der ble nitten år gamle Jennie budt opp til kvadrilje av Randolph, som ikke var noen danser, men unnskyldte seg med svimmelhet og foreslo at de snakket videre utenfor dansegulvet. Tre dager senere var de forlovet. Begges foreldre var betenkt, og medgiften ble et diskusjonsemne. Jennies far mente at en ektemann iallfall måtte kunne forsørge sin kone, og Randolph hadde aldri hatt egne inntekter, tvert om hadde han vaner som hadde satt ham i betydelig gjeld. Til slutt kom man til enighet om at Jennies far betalte $ 50&nbsp;000 i medgift, samt £ 2&nbsp;000 årlig som underhold for sin datter. Randolphs far på sin side måtte ut med £ 20&nbsp;000 til sønnen og et årlig bidrag på £ 1&nbsp;000.<ref>Richard Herrmann: ''Med skjebnen i hånden'', forlaget Cappelen, Oslo 1992, ISBN 82-02-13834-5</ref> I de kretser forsørget foreldre også sine voksne barn. 

I april 1874 ble paret viet i den britiske ambassaden i [[Paris]]. Randolphs foreldre kom ikke i bryllupet og sendte heller ingen presang. Men Edward VII, som var en god venn av Randolphs foreldre, lot sin privatsekretær være Randolphs forlover. Livet i [[Blenheim Palace]] ble ikke enkelt for Jennie, som skrev til sin mor om sin svigermor: «Hertuginnen hater meg, bare fordi jeg er den jeg er...»  Randolphs eldre bror, Blandford, forærte henne derimot en ring, men slo det vekk som uskyldig vennskap da han ble avkrevd en forklaring.

Mindre enn åtte måneder etter bryllupet kom den eldste sønnen, Winston, til verden. Jennie hadde vært på kjøretur i Blenheims park da hun ble overmannet av [[fødsel]]en; hun rakk så vidt inn i et omkledningsværelse som opprinnelig var ment for [[John Churchill, 1. hertug av Marlborough]]s slottskapellan, der han sies å gå igjen, som Blenheims eneste [[spøkelse]]. «Født for tidlig» skrev man for sikkerhets skyld i den offisielle kunngjøringen om fødselen, men gutten var sunn og frisk. «Jeg hadde det travelt fra første øyeblikk, det var så mye jeg skulle ha gjort i livet,» skrev han selv om sin fødsel.<ref>Richard Herrmann: ''Med skjebnen i hånden''</ref>

Senere fikk de sønnen [[John Strange Spencer-Churchill]] (1880–1947). Navnet Spencer kom inn i slekten gjennom John Marlboroughs svigersønn, og ble også båret av [[Diana Spencer]], den senere prinsesse Diana. Diana-navnet har fulgt Spencer- og Churchill-familiene; Winston Churchills ene datter het også Diana.   

Jennie var opptatt med livet i sosieteten, som innbefattet flere elskere som kong [[Milan av Serbia]] og Edward VII. Hun var en av de få blant Edwards mange elskerinner som fikk en liten [[sølv]]klokke som minne om samværene – med kongekronen inngravert i lokket. Mest opptatt skal hun ha vært av [[Charles Andreas Kinsky]], en greve fra [[Ungarn]] og dyktig rytter som henne selv – han var den første amatør som vant det britiske hinderløpet [[Grand National]].  De skal ha lovet å vente på hverandre til Jennie ble fri til å gifte seg igjen, altså når hun ble enke. I stedet giftet grev Kinsky seg med en tyve år yngre kvinne, noe Jennie aldri tilgav ham.<ref>Richard Herrmann: ''Med skjebnen i hånden''</ref>  

Sine barn var hun ikke opptatt av. Winston var mest overlatt til sin barnepike, [[Elizabeth Everest]].  Han kom siden på kostskole der han vantrivdes fælt; men selv om han tagg sin mor om å besøke ham, tok hun seg sjelden tid. De fem årene han var elev ved [[Harrow]], besøkte hun ham en eneste gang. I sine brev til foreldrene tryglet gutten om litt vennlighet fra dem; men de tok seg sjelden tid til å svare. «Alle de andre guttene på skolen får besøk hjemmefra. Og de får lov til å dra hjem i feriene, kan ikke jeg også få lov?» Men han fikk ikke komme hjem til [[jul]] – da hadde foreldrene tenkt seg til utlandet, og han skulle ikke med. 

Som voksen stod han likevel på god fot med Jennie; hun støttet ham politisk og var mer å betrakte som en kjær søster enn en mor.

Fem år etter at hun ble enke, giftet Jennie seg med [[George Cornwallis-West]] (1874-1951], en kaptein i [[Scots Guards]] som var født samme år som hennes eldste sønn. Herskapet på Blenheim protesterte, men som Jennie sa: «It's such fun!» I 1908 utgav hun sine erindringer.  I 1912 ble hun og Cornwallis-West separert og endelig skilt i 1914.  Han giftet seg igjen med en skuespillerinne, mens Jennie 1. juni 1918 giftet seg med [[Montague Phippen Porch]] (1877–1964), som var britisk tjenestemann i [[Nigeria]] og tre år yngre enn hennes eldste sønn. Også i dette ekteskapet og livet ut brukte hun tittelen lady Randolph Churchill. 

I 1921, da hennes tredje mann var reist tilbake til Afrika, snublet Jennie i en trapp under et besøk hos venner i [[Somerset]].  Hun brakk venstre ankel i fallet, pådro seg [[koldbrann]] og måtte amputere benet.  Hun tok det med karakteristisk pågangsmot, bad legene «amputere høyt nok» for sikkerhets skyld, men etter noen dager brast pulsåren. «Det er visst gått hull på vannposen!» sa Jennie, men de klarte ikke å stanse blødningen, og hun døde i sitt hjem i London. Hun er gravlagt på Churchill-familiens gravsted ved [[St Martin's]]-kirken i [[Bladon]] i [[Oxfordshire]], i nærheten av sin første mann og begge sønnene. Hennes enkemann, Phippen Porch, giftet seg i 1926 med [[Donna Giulia Patrizi]], som døde i 1938. 

[[Cocktail]]-drinken [[Manhattan (cocktail)|Manhattan]] skal være Jennies fortjeneste, ettersom hun i 1874 bad en bartender finne på en spesiell drink da [[Samuel J.Tilden]] skulle feires som ny guvernør. Festen ble holdt i [[Manhattan Club]], og slik fikk drinken sitt navn.