Redigerer Jean Jaurès (avsnitt)

== Liv og virke ==
Jaurès fikk en bred humanistisk og sterkt klassisk utdannelse. Han var et par år lærer ved lyceet i [[Albi]] og deretter foreleser ved [[universitetet i Toulouse]].

Deputert i 1885 lot seg Jaurès innskrive i det radikale venstre. Allerede på denne tid viste han stort interesse for arbeiderspørsmål og sosialismen og gjorde seg kjent ved sin veltalenhet. Etter at han falt gjennom ved valgene i 1889, gjenopptok han sin forelesningsvirksomhet i Toulouse. I 1890 sluttet han seg til det sosialistiske parti. På nytt deputert 1893-98 og fra 1902 tok han sterkt del i kammerdebattene om [[Georges Boulanger]] og [[Panamaaffæren]], og inngrep med kraft til forsvar av Alfred Dreyfus i [[Dreyfus-saken]] og klarte å få det sosialistiske parti til å engasjere seg for dennes sak.

Ved i 1902 å støtte [[Émile Combes]]' regjering fikk han i stand den koordinering mellom kamrenes venstregrupper som ble kjent som «blokken», og håpet derved å kunnr oppnå fordeler for arbeiderklassen. En tid var han visepresident i kammeret. Jaurès så i sosialismen som en fullkommengjørelse av demokratiet, som innebar en demokratisering også på økonomiens område.

De franske sosialistene var delte i flere grupper på slutten av [[1800-tallet]]. Jaurès klarte i 1901 å forene flertallet av de sosialistiske partiene i Frankrike under navnet [[Parti socialiste français]]. Ved den internasjonale kongress i Amsterdam i 1904 hevdet han retten for sosialistene i hvert land å selv bestemme sin taktikk og, der de så fant anbragt, ved samarbeidee med øvrige republikanske partier å føre en aktiv politikk, i motsetning til den tidligere obstruksjonspolitikken. Men han ble nedstemt av [[August Bebel]], [[Jules Guesde]] og [[Édouard Vaillant]], som drev gjennom tilslutning til forslaget fra Dresdenkongressen, som fordømte «enhver politikk dom innebærer ettergivenhet for den rådende ordning». Lojalt føyde Jaurès seg, men han innså allerede da at den internasjonale sosialismen derigjennom hadde svekket sin mulighet for å arbeide for fred og folkenes forbrødring.

En bredere forening av de franske sosialister klarte han å bevirke i 1905, med grunnleggelsen av ''Parti socialiste unifié – Section Francaise de l'internationale ouvriere''. Hovedorganet til [[det franske sosialistparti|det forente sosialistparti]] var avisen ''[[l'Humanité]]'', grunnlagt av Jaures, [[Lucien Herr]] og andre året før.

Jean Jaurès ble også godt kjent for sin todagers politiske duell med [[Georges Clemenceau]] i juni 1906 i deputertkammeret.

Jaurès er blitt feilaktig fremstilt som [[pasifisme|pasifist]], men var [[anti-militarisme|anti-militarist]]. Han ville ''omdanne'' [[militærvesen]]et i retning av et heimevernsforsvar, noe han la frem i boken ''L'armée nouvelle'' (''Den nye hæren'') i [[1910]]. En slik [[milits]] ville være sterk i forsvar, men umulig å bruke mot egen befolkning og til angrep på andre land, mente Jaurès.

Dette var et ledd i det som ble Jaurès' største og siste kamp, kampen mot krigen som truet. Jaurès prøvde flere ganger å få den [[Andre internasjonalen]] til å vedta samtidig [[generalstreik]] i alle krigførende land i tilfelle krigsutbrudd, men uten å lykkes i å få forpliktende vedtak.

Jaurès innså at spenningen mellom de europeiske statene og de militære kapprustningene risikerte å føre til verdenskrig, og han forsøkte å avstyre en slik ved å mobilisere den internasjonale arbeiderbevegelse. Inn til det siste satte han her sin lit til det tyske sosialdemokrati. Han ivret for tvistemålsdomstoler og begrensede rustninger, men var samtidig en varm fedrelandsvenn og hevdet nødvendigheten av et fransk militært forsvar. Jaurès prøvde flere ganger å få [[Den andre internasjonale]] til å vedta samtidig [[generalstreik]] i alle krigførende land i tilfelle krigsutbrudd, men uten å lykkes i å få forpliktende vedtak. Han talte og skrev mye mot krigsfaren. I [[høyre]]avisene ble Jaurès kalt «landssviker» og «tysk agent».

Den [[31. juli]] 1914, dagen før den franske mobilisering, ble Jean Jaurès skutt og drept av en høyrenasjonalist på en kafé i Paris. Dagen etter brøt [[første verdenskrig]] ut. Morderen, Raoul Vilain, satt fengslet under hele krigen, men ble frifunnet i 1919 i en kontroversiell rettsavgjørelse. (Han ble drept av spanske republikanere i 1936.)