Redigerer Jean Chardin (avsnitt)

== Liv og virke ==
=== Bakgrunn ===
Hans foreldre var [[hugenotter]] (protestanter): Jean Chardin, juveler på [[Place Dauphine]] i Paris og medeier i [[Det franske ostindiske kompani]], og hans hustru Jenny Ghiselin.

=== Reiser, karriere ===
[[Fil:01 Chardin Ponti euxini cum regionibus versus sptentrionem et orientem b.jpg|thumb|400px|Jean Chardin, Anthony De Winter. ''Ponti euxini cum regionibus versus sptentrionem et orientem adjacentibus nova tabula''. 1672]]
Etter å ha lært seg juvelerfaget og innhentet grundige kunnskaper ble han som 21-åring sendt av sin far i 1664 til Østen for å kjøpe [[diamant]]er. Han dro sammen med  M. Raisin, en kjøpmann fra [[Lyon]], via [[Konstantinopel]], [[Svartehavet]] (og [[Kaffa]] på [[Krimhalvøya|Krim]]) og [[Kolchis]] og [[Armenia]] til [[Iran|Persia]].<ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/106358/Jean-Chardin Jean Chardin] i [[Encyclopædia Britannica]] Online</ref>

I [[Isfahan]] ble han tatt godt i mot av [[Abbas II (Persia)|shah Abbas II]], som viste ham stor gunst. Han gav ham i oppdrag å lage et smykkestykke. Etter at sjah Abbas II døde i 1666, ble Chardin øyenvitne til kroningen av hans sønn [[Safi II|shah Safi II]], som senere utnevnte ham til hoffjuveler og edelsteinsforhandler. Under sitt opphold i Persia kunne Chardin to ganger reise til ruinene av [[Persepolis]], og foretok også en reise til [[Surat]] i [[India]].

I 1670 kom han tilbake til Frankrike, men en stor samling av stor [[geografi]]sk og [[Arkeologi|oldtids]]interesse. Han offentliggjorde i 1671 en beretning om kroningsfestlighetene han hadde opplevet i Persia. I Paris så han seg imidlertid stadig mer presset av forfølgelser, ettersom han var hugenott.{{Tr}} Dette foranlediget ham til å legge ut på en ny Asia-reise.
[[Fil:03 Chardin Tblisi 1671.jpg|thumb|400px|Utsyn over [[Tbilisi]], av Jean Chardin, 1671]]
Han reiste under store viderverdigheter gjennom [[Kaukasus]] tilbake til Persia. Underveis ble han ranet av [[megreler|mingrelianere]] for alt han hadde, med unntak av to små knytter som inneholdt verdier verdt 6000 pund. Han ankom Isfahan i 1673. Der ble han i fire år. Han var med på hoffet i all dets virke, og foretok mange reiser rundt om i riket. Slik kom han seg på kryss og tvers fra [[Kaspihavet]] til [[Persiagulfen]] og til elven [[Indus]]. Han fikk også besøkt en rekke indiske byer. Han la seg opp en betydelig formue.

Han var i Østen til 1677, da han via [[Kapp det gode håp]], igjen med store samlinger, returnerte til sitt hjemland. Dette måtte han imidlertid igjen forlate på grunn av forfølgelsene mot protestantene. Han dro til [[London]] med sin hustru Esther de Lardinière Peigne, datter av en rådsherre i [[Rouen]]. I 1683 ble han sendt av [[kong Karl II av England]] til [[Nederland]]ene som [[England|engelsk]] [[Minister (diplomati)|minister]] og representant for [[Det britiske ostindiske kompani]].

Han nedskrev ''Journal du voyage du chevalier Chardin en Perse et aux Indes orientales par la mer Noire et par la Colchide'', som utkom i London og [[Amsterdam]] 1686-1711, med illustrasjoner etter tegninger av en særskilt medført tegner, [[Guillaume-Joseph Grelot]]. Dette ofte gjenopptrykte verk gav sin forfatter berømmelse og var lenge et standardverk for kunnskapen om Persia og andre orientalske velder.{{Tr}}

Chardin ble på forslag av [[Christopher Wren]] i 1682 valgt til medlem (''[[Fellow]]'') i [[Royal Society]], men han ble ekskludert fra selskapet igjen den 22. juli 1685, fordi han ikke hadde betalt sitt bidrag.{{Tr}}

Han døde 26. januar 1713 i [[Turnham Green]] i [[Middlesex]], nær London. Han ble begravet ved Chiswick Church i Middlesex. Et gravmonument til Chardin finnes i [[Westminster Abbey]], med inskripsjonen ''Sir John Chardin — nomen sibi fecit eundo'' («Han gjorde seg et navn ved å reise»).