Redigerer Jean-Guenolé-Marie Daniélou (avsnitt)

==Liv og virke==
=== Bakgrunn===
Hans far var den bretonske politiker Charles Daniélou og hans mor var Madeleine Clamorgan, som var grunnlegger av en kristenlig utdannelssorganisasjon for lærerinner. En av hans brødre var musikkviteren og forfatteren [[Alain Daniélou]].
===Jesuittprest===
Jean Daniélou inntrådte i 1929 i jesuittordenem og ble utdannet i Laval, på Jersey og i Paris. Han ble presteviet i 1938. Etter videreførende studier underviste han fra 1940 ved jesuittenes skole i [[Poitiers]] og fra 1943 ved [[Institut Catholique]] i  Paris, der han var studiedekan fra 1963 til 1969 for det katolske fakultet. Han var også sjelesørger for studenter der. 

Årene 1962 til 1965 deltiok han som teologisk sakkyndig ved [[Det annet vatikankonsil]].

Sammen med [[André Chouraqui]] grunnla han i 1967 foreningen ''Fraternité d'Abraham'' til fremme av den interreligiøse dialog.<ref>Evelyne Montigny: [https://croire.la-croix.com/Definitions/Lexique/Dialogue-interreligieux/La-Fraternite-d-Abraham La Fraternité d'Abraham]</ref>

===Biskop===
Den 11. april 1969 utnevnte [[pave Paul VI]] ham til [[titularerkebiskop]] av ''Tauromenium''. Han ble bispeviet den 19. april 1969 av Paris' erkebiskop [[François Marty]]; medkonsekrerende var samme erkebispedømmes hjelpebiskopr [[Julien Gouet]] og [[Daniel Pézeril]].

===Kardinal===
Han ble kreert til [[kardinal]] i [[1969]] av pave Paul VI, og bispevielsen noen dager tidligere var i den forbindelse. Hans [[tittelkirke]] ble ''[[San Saba (kirke)|San Saba]]''.

=== Teologisk plattform ===
Daniélou anses sammen med dominikanerpateren [[Yves Congar]] og jesuittpateren [[Henri de Lubac]] som forkjempere av den såkalte ''[[Nouvelle théologie]]'', som særlig mellom 1940 og 1950 gjorde seg gjeldende ved å applisere moderne filosofi innen teologien.{{Tr}} Blant de emner han beskjeftiget seg med som teolog, var problemet i spenningsfeltet mellom sannhetens uforanderlighet og dens historisitet, forholdet mellom natur og nåde, temaer aktualisert av [[marxismen]], de ikke-kristne religioner og gudserkjennelse. Mange av disse problemstillingene skulle også tematiseres under [[Annet Vatikankonsil]] [[1963]]&ndash;[[1965]], der Daniélou deltok som en av de teologiske eksperter.{{Tr}}

I [[1972]] ble han innvalgt i [[Det franske akademi]]. Han fortsatte med sjelesorg i den parisiske «slummen», også sjelesorgen for prostituerte.

=== Død ===
Daniélou døde av [[hjerteinfarkt]] i 1974 i Paris i trappehuset i et hus med prostituerte. Jesuittordenen gransket omstendighetene, og fremholdt etterpå at kardinalen hadde vært på vei for å bidra med kausjonspenger til en av de prostituertes ektemann. Fransk presse og befolkningen i sin alminnelighet foretrakk en mer kynisk vurdering av kardinalens uegennyttighet.<ref>[[Erik von Kuehnelt-Leddihn]]: Weltweite Kirche, Christiania-Verlag, Stein am Rhein, 2000.</ref> Som en rekke andre prominente offentlige skikkelser forsvarte Daniélous bror han heftig, og påpekte at han alltid hadde gått svært langt for å tjene dem som var blant de mest trengende.<ref>"Jean had always dedicated himself to disregarded people. For a certain period he had celebrated a Mass for homosexuals. He tried to help prisoners, criminals, troubled young people, prostitutes.”[http://chiesa.espresso.repubblica.it/articolo/1350992?eng=y  Alain Daniélou.]</ref><ref>https://www.firstthings.com/web-exclusives/2015/03/despising-jean-danielou</ref>