Redigerer Jakobittopprørene (avsnitt)

== Stridens kjerner ==
Striden var først og fremst [[dynasti]]sk, men hadde også religiøse sider ettersom de jakobittiske arvingene var [[Den katolske kirke|katolikker]]. Mange katolikker hadde forhåpninger om at det å få en katolsk monark ville føre til store endringer i britisk religionspolitikk.

De største opprørene fant sted i [[1715]] og [[1745]]. De er kjent som henholdsvis første jakobittopprør og andre jakobittopprør, men ble også kalt for ''The Fifteen'' («Femten») og ''The Forty-Five'' («Førtifem») etter årene de brøt ut i. Det var også flere mindre opprør og trefninger.

Hvert av opprørene har unike trekk, men de kan bindes sammen i en serie forsøk på å gjeninnsette [[huset Stuart]] på [[Skottland]]s og [[England]]s troner, og etter [[1707]] på [[Storbritannia]]s trone. Det siste opprøret endte da [[Charles Edward Stuart]], «Bonnie Prince Charlie», led et knusende nederlag i [[slaget ved Culloden]] i [[1746]]. 

Da Jakob II og VII gikk i eksil etter den ærerike revolusjonen i 1688, argumenterte det engelske parlamentet at han forlot den engelske tronen; de tilbød da tronen til hans [[Protestantisme|protestantiske]] datter [[Maria II av England|Maria II]] og hennes ektemann [[Vilhelm III av England|Vilhelm III]].<ref>Harris (2007), s. 271–272.</ref> I april mente ''Convention of the Estates'' («stenderkonventet») i Skottland at han hadde forspilte Skottlands trone ved sine handlinger, oppført i ''Articles of Grievances'' («klageartikkelen»).<ref> Barnes (1973), s. 310–312.</ref>

Revolusjonen skapte prinsippet om en kontrakt mellom monark og folk; hvis det ble krenket, kunne monarken bli fjernet. Jakobittene hevdet at monarker ble utnevnt av Gud, eller ved guddommelig rett, og ikke kunne fjernes, noe som gjorde regimet etter 1688 illegitimt. Selv om dette var den mest konsekvente forskjellen, var jakobittisme en kompleks blanding av ideer, mange motarbeidet av stuartene selv; i Irland betydde det toleranse for katolisismen, som Jakob støttet, men det betydde også å gi irsk selvstyre og reversere landbosettingene fra 1600-tallet, som han var imot. I 1745 var sammenstøt mellom prins [[Charles Edward Stuart|Charles]] og skotske jakobitter om [[Acts of Union 1707|unionen av 1707]] og guddommelig rett sentrale i de interne konfliktene som hindret jakobitismen å fortsette som en levedyktig bevegelse.

Utenfor Irland var jakobitismen sterkest i [[det skotske høylandet]] i vest, [[Perthshire]] og [[Aberdeenshire]], og områder i Nord-England med en høy andel katolikker som vestlige [[Lancashire]], [[Northumberland]] og grevskapet [[Durham (grevskap)|Durham]].<ref>Gooch (1995), s. 13.</ref> Sympatisører var også til stede i deler av [[Wales]], [[Vest-Midlands]] og [[Sørvest-England]], til en viss grad overlappende med områder som var sterkt rojalistiske under [[krigen i de tre kongeriker]]. Bevegelsen hadde en internasjonal dimensjon; flere europeiske makter sponset jakobittene som en forlengelse av større konflikter, mens mange jakobittiske eksil tjenestegjorde i utenlandske hærer.

I tillegg til [[Vilhelmskrigen i Irland]] 1689–1691 og den jakobittiske oppstanden i 1689 i Skottland, var det alvorlige opprør i 1715, 1719 og 1745; mislykkede franskstøttede invasjonsforsøk i 1708 og 1744; og flere mislykkede plott og sammensvergelser. Mens oppgangen i 1745 kortvarig truet det [[Huset Hannover|hannoverske monarkiet]] og tvang tilbakekallingen av britiske tropper fra det kontinentale Europa, endte opprørets sammenbrudd og tilbaketrekking av fransk støtte i 1748 til at jakobitismen sluttet være en seriøs politisk bevegelse.